"Den sanne historien om Lotte Hoel"

"Den sanne historien om Lotte Hoel" - skrevet av Helene Dalland.

http://forbipolene.blogg.no/1497550520_lvetannbarnet_alle_misforstod_den_sanne_historien_om_lotte_hoel.html

Takk for en fin skildring av min oppvekst og historie, kjære Helene. Du skriver så fint, om noe så utrolig viktig. Håper denne åpenheten kan hjelpe mange andre barn der ute, de voksne også forsåvidt.

Så tusen takk for at du tilbydde deg å skrive denne historien Helene, jeg hadde nok aldri klart det selv desverre. <3

Takk til dere som leser og deler også, jeg håper flere der ute kan finne en slags trøst i min åpenhet. <3 .



 

Den ene dagen jeg virkelig hater... Bursdagen min.

Den ene dagen i året jeg skulle ønske ikke eksisterte. Den ene dagen jeg aldri ba om, men som uansett kommer hvert år. Bursdag.

En dag de fleste gleder seg til. Vel.. ikke alle.

Dagene i forveien begynner tankene og følelsene å forvri seg innover meg, helt uten kontroll. Jeg gruer meg, blir litt sånn betenkt og ganske innesluttet egentlig. Og jeg kan gråte helt ukontrollert. Jeg putter på meg den berømte maska og det store smilet, men helt uten gnist. Kun Erik kan se realiteten gjennom det, heldigvis. Heldigvis for da slipper jeg å forklare. Da slipper jeg å forklare at det egentlig svir hardt i hver celle i kroppen min. Fordi jeg nok en gang blir påminnet om at jeg ikke har noen mamma, pappa osv.. En følelse jeg alltid klarer å mestre, uke etter uke, år etter år. Jeg har jo tidligere skrevet at jeg har funnet roen med akkurat dette, å leve i denne verden uten nære familiemedlemmer av eget blod. 

Men det er noe rundt akkurat denne dagen, jeg klarer ikke å kontrollere det. Og slik har det vel vært de siste 10 årene. Og det plager meg. Jeg kjenner litt på det i jula også, men ikke i nærheten av den fordømte bursdagen. Hvorfor er det slik? Jeg føler meg litt ubetydelig og ensom på en måte. Og det er en følelse som alltid melder seg rundt denne dagen. Og jeg vet at ufattelig mange andre også har det slik. Det er vel kanskje derfor jeg skriver dette innlegget også.

Mange ser kanskje på meg som verdens sterkeste menneske, som mestrer alt. Jeg gjør ikke det, og det at jeg er ærlig om dette vet jeg hjelper mange mennesker der ute. Det får jeg bekreftelse på hver eneste dag. Så vit at ensomheten du føler på, uansett hvilken dag eller årstid det er, eller hvilken situasjon du selv sitter i, så deler jeg den ensomheten med deg.

Jeg har f eks aldri fått noe spesielt med telefoner på bursdagen min, eller gaver for den sak skyld. Jeg får jo alltid overøsende med gratulasjoner av venner, nære, kjære og ukjente på facebook. Men det er ikke det samme som den telefonen fra en tilstedeværende mamma, en levende pappa, besteforeldre eller onkler osv. Dessuten har jeg også en evne til å kanskje skyve folk bort på denne dagen, jeg vil ikke ha noe selskap med venner ol. Kanskje fordi jeg kjenner sterkere på hvem som mangler?

Samtidig er det jo egentlig ingen big deal for min del tenker jeg, for på den andre siden er jeg jo verdens heldigste? Jeg ér virkelig det. Jeg har verdens herligste, trofaste og snilleste ektemann.. jeg er lykkelig gift for guds skyld!!

Jeg har en nydelig leilighet, en hund som forguder meg og ei god og trygg seng å ligge i, hver eneste natt. Jeg har gode venner, svigerfamilie og masse fine mennesker rundt meg, så hva f*** har jeg egentlig å klage over? Ingen verdens ting. 

Men uansett så klarer denne dritt dagen å styre meg, sikkert en hel uke i forveien. Hvert eneste år.

Når jeg våkner dagen etter bursdagen min er jeg alltid så glad, sprudlende og lettet. Det slår aldri feil.. for da tar kroppen min tilbake Lotte. Rart, ikke sant?

Da slipper alle disse følelsene og jeg blir meg selv igjen. Det er ganske vanskelig å forklare, og jeg høres kanskje sutrete ut.. men dere som leser denne bloggen til vanlig vet at noen ganger må jeg bare få det ut. Og da må jeg skrive. 

Og hvis mine tanker og følelser kan hjelpe minst ett menneske der ute, da er det så verdt det. Jeg har også sittet helt alene på bursdager, flere ganger. Så jeg vet hvordan mange av dere har det. Det gjør vondt. 

I morgen vet jeg at Erik nok en gang gjør alt han kan for å gjøre dagen min best mulig, det gjør han alltid.<3 Og det at jeg får tilbringe dagen min med han, det gjør meg til klodens heldigste. Men til deg som faktisk sitter alene på bursdagen din, ikke nøl med å ta kontakt. Jeg føler med deg og jeg tar gjerne en kopp kaffe med deg, en god samtale og jeg kan til og med bake! Hehe:) 

Uansett, ha en fin dag videre kjære lesere, og takk for at du leser bloggen min. Nå skal jeg på trening og det hjelper alltid.

Så får morgendagen bare komme. Og gå.

Et barn trenger ingen pappa

Ja du leste riktig. Slik er dagens samfunn, og slik har det vært så alt for lenge. Men.. ting skjer.

Ballen ruller, og flere og flere henger seg på. Henger seg på hva, tenker du kanskje nå? På de stakkars fedrene? Nei.

De henger seg på for å hjelpe barna våre. Barn som fortjener å ha en pappa, som fortjener å ha samvær med pappa. De barna som til og med har bedre av å bo hos far. De som kanskje ønsker å bo hos far, men som aldri blir hørt. 

Jeg har jo lenge kjempet for dette, det er vi flere som har gjort. Selv er jeg kvinne, ikke har jeg egne barn heller. Men jeg har vært barn, et barn som opplevde akkurat dette. Å bli fratatt pappan sin. Jeg vil gjerne berømme og belyse en del ting i dette innlegget. Først og fremst vil jeg nevne Camilla Pettersen. En dame som nylig har skrevet en bok, som omfatter akkurat dette. Hun har skrevet en hel bok med historier, historier fra fedre der ute. Om barn. Barn som aldri får møte pappan sin, fordi rettsystemet ikke tillater det. De tillater ikke å la far bli hørt. De blir overkjørt, oversett og stort sett nedgravd som uviktig i barnets oppvekst.

Jeg legger ved en link til boken, og anbefaler virkelig alle til å lese denne boken. For å lære, endre og for å skape en bedre oppvekst for barn, med far tilstede.

https://www.aschehoug.no/nettbutikk/samvaerssabotasje-aco.html

Videre må jeg berømme Drea Karlsen, for hennes sterke historie som helgemamma. Hun tok et stort og viktig valg for sin datter, ved å la far få hovedomsorgen for barnet. Nettopp fordi hun satte barnet sitt i første rekke, og ikke seg selv. Noe mange burde lære av. Det valget må ha vært ubeskrivelig tøft, og det står så ufattelig stor respekt av deg som mamma for dette. Enda viktigere var det at NRK faktisk publiserte innlegget. Det er så viktig, da media har en stor påvirkning i dagens samfunn. Det hjelper ballen å rulle. Den ballen som ingen våger å snakke om, som ingen vil fronte. Fordi den er så lukket, så ukjent og så langt utenfor normen. Så tusen takk kjære Drea, for din styrke og vilje til å skape en endring, og ikke minst at du var tøff nok til å dele din historie. Og vit en ting, ingen dømmer deg.

Link til hennes blogginnlegg finner du her: https://www.nrk.no/trondelag/xl/nar-mamma-er-helgepappa-1.13401097

Jeg vil ønske å takke alle og en hver som tar del i dette temaet. Dere som leser, deler og prøver å forstå. Det er så mye vanskeligere å være barn i en slik situasjon, enn hva folk kanskje tror. Man blir så revet i mellom, og man må velge hvor lojaliteten skal ligge, så alt, alt for tidlig. Et barn burde ikke bli utsatt for dette. Aldri.

Jeg vil også takke Norges største komiker, Ørjan Burøe. Fordi han velger å sette fokus på akkurat dette. Det er kanskje litt kynisk, men en så profilert person blir alltid lagt merke til og hørt, på et helt annet nivå enn hva vi resten blir. Akkurat som media, det når ut. Og det gjør utrolig godt for oss som kanskje føler at vi stanger litt i veggen, at vi aldri blir hørt.

For jeg har fått uendelig mange historier og hendvendelser de siste årene, fra fedre som rett og slett har gitt opp. Noe jeg har forsøkt å gi de styrke til å endre på. Det kommer jeg alltid til å gjøre, for dette temaet skal det bli en endring på, åkke som! Det må bare ut til de rette politikerne, så rettsystemet blir endret - en gang for alle. Jeg har selv prøvd å nå ut direkte til flere av politikerne, flere ganger. Jeg får aldri svar, aldri noen respons. Men jeg gir nok ikke opp av den grunn.

Derfor varmer det virkelig å se, at flere og flere belyser akkurat dette, og tørr å stå fram. Det er så viktig!

Og kjære fedre der ute, dere fortjener å bli hørt. Dere fortjener å ha en stemme, på lik linje med mor. Barnet ditt trenger deg akkurat like mye som sin mor, aldri tvil på det. Vær tålmodig og fortsett kampen, barnet ditt fortjener det.

Takk for at dere deler kjære nordmenn, takk for at dere bidrar til å belyse barnas stemmer, der de er for liten til å bli hørt.

Barna både trenger og har rett på begge foreldrene sine.


Velger å legge ved det ene bildet jeg har av meg og pappan min, fra den ene og eneste gangen jeg fikk møte han. Han tok desverre sitt eget liv før jeg ble stor nok til å velge selv. Man kan se en evig lykke i øynene mine, en lykke ingen andre kunne gi meg.

Jeg kunne ønske loven var annerledes allerede den gang, da hadde han kanskje levd i dag også.



<3 <3

 

#pappa #dreakarlsen #camillapettersen #samvær #foreldre #nrk #ørjanburøe #barn #likestilling #politikk #solveighorne

 

 

 

 

 

Jeg ble snikfilmet bak rattet i trafikken, slik gikk det...

Del 2 kommer her..

Jeg er kjent for å være litt stressa altså, men hallo.. Denne bilen burde hatt en egen bruksanvisning. Gikk ikke an å gi gass, uten og holde inn bremsen samtidig. Så måtte jeg selvfølgelig clutch'e oppi alt dette. Vel, vi overlevde denne turen også. 

 

 

 

Video fra da jeg ble norgesmester i poker


 

En god og lærerik dag.

Kjære lesere.

Den siste tiden har jeg fått enormt mange spørsmål, fra alle kanaler egentlig. Jeg er ganske opptatt av å svare alle, men det går ikke like lett lengre, desverre. Jeg svarer hvis det gjelder viktige ting, hvis folk trenger råd/hjelp med noe osv. Når det gjelder private spørsmål om meg og mitt.. der er jeg litt dårlig. Derfor kjører jeg heller i gang en spørsmålsrunde, der jeg kan svare på alt her inne isteden.

Så om du lurer på noe, hva som helst.. kjør på! (Du er så klart helt anonym.) Lager et eget innlegg med alle svarene, som vil bli publisert her inne.

Ellers hadde jeg et meget trivelig møte i dag, med en som kjente både mamman og den biologiske pappan min! Der fikk jeg mange gode historier, samt klarnet opp i mye tull jeg har blitt fortalt de siste 20 årene. Haha, er det mulig tenker jeg!

Det sies jo at sannheten alltid kommer for en dag. Vel.. sannheten slo hardt ut i dag, for å si det mildt.


Han heter Bengt, og er faktisk en av de nydeligste menneskene jeg har møtt. En snillere og mer godhjertet mann skal du lete lenge etter. Han var faktisk min "onkel" da jeg var knøttlita og har bært meg i armene sine da jeg var 2 år. Jeg husker faktisk at mormoren min alltid kalte han favoritten sin. Takk for i dag kjære Bengt. Gleder meg til å treffe deg igjen.<3

Nå tar jeg natta. Klem <3



 

Meg som synger Gabriella's sång og Carole King, for over 10 år siden

Haha, utrolig rart å høre igjen. Takk for filene Marius! Jeg var en smule mer forsiktig den gangen, hører jeg. Haha!
 

#gabriellassång #caroleking #yougotafriend #20år
 

Meg og pappan min den ene gangen jeg fikk møtt han, før han tok livet sitt i skogen. Skogen ingen vil fortelle meg hvor er..

Ja, han har vel kanskje gitt noen mennesker en lærepenge, men det var vel kanskje fortjent? Han lot seg ikke pille på nesen akkurat.

Der kjenner jeg meg veldig igjen, det er jo dette jeg brenner for i dag. Nei, det var kanskje ikke så lurt å gå i mot han eller mennesker som sto han nære, da han var svært beskyttende ovenfor sine egne. Men hvem er vel ikke det? Jeg kjenner iallefall mer og mer på hvor jeg kommer fra.

Og for å være dønn ærlig, så ting har falt på plass. De fleste dårlige sidene av meg, de har jeg fra min mor. Og de gode sidene, vel... Me and u daddy'o! <3

Jeg får inntrykk av at han hjalp mange mennsker, mennesker som kanskje ikke hadde det så bra. Etter at jeg la ut et bilde av han, har jeg fått flere hendvendelser av forskjellige folk som kjente han. Jeg er også så heldig at jeg fikk tilsendt noen bilder.
Jeg fikk alltid høre av min mor at han var en dårlig mann, og en real slosskjempe. Dette stemmer jo overhodet ikke.

Vi er faktisk veldig like, noe jeg er stolt over.

Ja, jeg kan være knallhard. Men jeg er rettferdig.

Nei, jeg bøyer meg ikke for trusler, urett og motgang, jeg står heller hardt imot. 

Ja, jeg tar gjerne en "kamp" for å hjelpe andre. (Misforstå meg rett.)

Jeg er uredd, tar alltid vare på de som ikke har det så greit og jeg dømmer absolutt ingen.

De menneskene som står høyest hos meg, som jeg respekterer mest av alt.. det er de menneskene som ligger "under standaren" og forventningene i dette samfundet. Det har jeg også fra min far. Og det gjør meg stolt.

Det jeg ikke var klar over, var at han faktisk reiste rundt med TNT (bandet) på turne'er osv. Han var en meget god sanger, og trommis som jeg har hørt? Der vet jeg hvor jeg har sangstemmen min fra iallefall. Men trommer? Haha, der har jeg absolutt ingenting fra han, for å si det mildt. Det kunne også hende at en jeg snakket med i TNT har en video av ham, så det er jeg utrolig spent på og evt få se!

Han var også en stor og sterk kar, som mange hadde en mening om. På godt og vondt. Han var rettferdigheten selv, noe jeg kjenner meg igjen i. Han nølte ikke med å ta de svakes parti iallefall. Jeg kjenner meg stolt, og det gjør godt. Jeg kan for første gang på mine 30 år, si at jeg er STOLT av en forelder. Det har jeg aldri kjent på før, noensinne.

Det sies også at han var enormt sjarmerende, snill, han satte seg selv alltid bakerst, han var konstant blid, og han laget alltid liv og røre. Det var aldri et kjedlig moment rundt han. Men mest av alt, humor og selvironi. Han var iallefall en populær mann hos damene, haha! Han het Jørn, men ble alltid kalt Jøggen.


 


Her er vi begge nyfødte. Det vises ikke så godt her, men vi var utrolig like! :)

Uansett, TUSEN takk til dere som delte innlegget mitt. Dere bidro til at jeg fikk mye mer informasjon om min far, historier samt noen bilder. Det betyr alt. Del gjerne dette også, så kanskje jeg får enda mer svar fra mennesker der ute. <3

God helg godtfolk. <3

#tnt #pappa #rip
 

Jeg ble seksuelt misbrukt fra jeg var 3-10 år av en eldre mann. Han fikk 60 dager i fengsel

Ja du leste lett. 60 dager. Dette ble avgjort av det velfungerende rettsystemet vi har her i Norge. Jeg fikk også en erstatning på 20.000 kr. Som min narkomane mor tok fra meg, fordi hun ble oppført som min "verge" av barnevernet.

Dette innlegget trenger vel strengt tatt ingen flere bokstaver.

Pengene! Boksesportens verste venn

Kjære godtfolk. 

I natt og i hele dag har det kommet kraftige reaksjoner (fra sentrale hold) på at jeg benyttet meg av funksjonen "send direkte" på facebook. Der filmet jeg fra en skjerm, så resten av Norge også fikk sett boksekampen. Det har endelig blitt lovlig med boksing i Norge, men ikke helt skjønner du.. Hvis du ikke har penger nok, da gjelder ikke dette for deg desverre.

Rar som jeg er, så mener jeg at alle mennesker bør få oppleve god boksing. Hva med alle de som lever på minstegrensa? De som ikke har én eneste krone til overs hver måned, de som har det tøft nok fra før? Det er de som blir rammet av dette pengespillet. Desverre. 

Som den aller første norgesmesteren i poker på norsk jord, er jeg evig takknemlig for at TV2 viser GRATIS poker til det norske folk. Det skaper interesse og engasjement.  Det var rekordmange mennesker som deltok under forrige poker NM, dette velger jeg å takke TV2 for. Både poker og boksing ble jo lovlig under samme regjering. Men boksing er fortsatt bare kjøpt og betalt. Det virker som om boksesporten nok en gang havner under vingene på de som kun skal generere penger.

Ble boksing kun lovlig for at de store herrer skulle tjene penger, eller ble det lovlig for at folket kunne se boksning på norsk jord og tv? Vel... dagens tema snakker vel for seg selv.

Det eneste jeg angrer på i den saken her, er at jeg ikke fikk varslet folk litt tidligere om at jeg sendte fra facebook. Jeg vet også at mange unge fulgte kampen via min sending i går, sunn ungdom som har en stor interesse for sporten.
Nå må dere slutte å sette lokk på alt, og heller ta en u-sving.

At jeg nå blir truet med søksmål og diverse, det får bare være. 500.000 kr endrer fortsatt ikke meningen min.

Da får jeg ta den kampen da, for å skape en ny debatt rundt dette. Debatt skaper også endring husk.

Og nok en gang.. GRATULERER Cecilia!!! Du er så ubeskrivelig viktig.

#tv2 #viaplay #boksing #politikk #brækhus

Tok du livet av mamman min eller døde hun egentlig naturlig..?


Ja, jeg har alltid hatt narkomane foreldre, foreldre som stjeler, som drikker alkohol og knasker piller og herion, til alle døgnets tider. Jeg kunne ikke velge mine egne foreldre, desverre. Derfor er jeg den jeg er i dag. Ja jeg har ett skall som få, jeg kan virke beinhard. Jeg er ikke det.. jeg er bare bitte pitte lita. Det er en grunn til alt, en årsak bak alt.. og alle. Dere som dømmer meg, bli kjent med meg før dere dømmer. Vit hvor jeg kommer fra. Min far fikk jeg aldri ha kontakt med, for min mor ville det annerledes. Hun ville leke "familieliv" med sin nye kjæreste osv. Fikk ikke vite at jeg hadde en annen pappa før jeg var 8 år. Han var også narkoman og alkoholiker og ville ikke vite av meg, sa mamma. Dette stemte selvfølgelig ikke. Han forsøkte, men ble avvist. Som så mange andre pappaer der ute stakkars.. Jeg ble endelig flyttet på barnhjem i en alder av 12 år, mens min bror ble flyttet til sine besteforeldre. De sa nei til meg, for jeg var jo ikke deres biologiske barnebarn. Forståelig nok.

Den ene onkelen jeg hadde av familie ble også spurt om og overta meg, men det passet ikke. Han hadde sikkert nok med egne barn. Så der satt jeg, på barnehjem, ny skole, nye venner og et helt nytt miljø, uten mor og stefar. Etter en stund ville jeg finne den biologiske faren min. Som 13 åring haiket jeg med trailer til Molde, der han bodde. Fant til slutt hans adresse, men han hadde flyttet til Bergen med ny kone. Så fant politiet meg, jeg var så klart etterlyst av barnevernet. Ble fraktet hjem igjen, og fikk aldri gitt han beskjed om mitt forsøk. Nyttårsaften etter dette kommer det en prest på døra.. min far hadde tatt livet sitt i skogen i Bergen. Det va for sent...

Mistet mer og mer kontakten med min mor, noe fordi hun ruset seg. Det ble slutt mellom min mor og stefar, og mamma flyttet utenbys med ny kjæreste. Der bodde de i 11 år, fortsatt som narkomane. Stefaren min forsvant ut av livet mitt da han fikk ny dame med familie osv. Jeg jobbet i Trheim som uniformert vekter i mange av disse årene, og opplevde ofte at hun skjelte meg ut i ruset tilstand, offentlig på jobben min. Jeg var en hore, hun angret på at hun fødte meg osv.. hun ønsket ikke at jeg skulle gjøre det bra i livet, jeg måtte ikke tro jeg "var noe", fordi jeg ikke ruset meg og hadde orden på livet mitt.. slike ting skjedde ofte. Jeg velger å tru at det var rusen som snakket, og ikke henne. Det må jeg bare. Jeg hadde som sagt ingen kontakt med henne de siste 6-7 årene, bortsett fra at jeg sendte henne sms på bursdager og til jul. Noen ganger fikk jeg svar også.

 

Plutselig en dag ringer tlf min, mamma var innlagt på sykehus i Kr.sund og det var alvorlig. Fikk ikke vite så mye mer enn det.. Dro umiddelbart til Krsund, der jeg fikk vite at hun mest sannsynelig ikke overlevde. Lang historie kort, hun overlevde mot alle odds. Oppholdet der var ca 1 mnd, før hun ble fløyet til St.olav i Trheim. Der lå hun innlagt ganske lenge, før hun fikk seg egen omsorgsbolig her i Trheim.

Vi hadde kontakt flere ganger daglig, i ett helt år. Var hos henne hver eneste dag, noen ganger 2 og 3 ganger pr dag. Hun var forståelig nok enormt ensom, og jeg fikk utrolig vondt av henne. Jeg var døsliten, men hun hadde jo ingen. Hun hadde leversvikt, nyresvikt, blodforgitning, forstoppelse,gallestein, infeksjoner i kroppen osv. Alt var galt. Så døde morfaren min.. og mamma arvet et del penger av han. Kort fortalt, en gammel narkomanvenn av mamma begynte plutselig og ta mye kontakt. Både med henne og meg.. hun ble fort mammas "bestevenn" og til slutt satt hun som mamma's verge, med mammas nettbankbrikke og ble oppført som mammas nærmeste pårørende.

Denne dama måtte godkjenne (!!) om jeg fikk komme inn på besøk hos min egen mamma på sykehuset.. Dette når mamma lå i respirator, uten å kunne si nå selv. Da hun endelig våknet, valgte jeg og ikke fortelle mamma noe av dette, for å skåne henne for dette styret denne dama hadde satt i gang. Det hadde også vært aktivitet på kontoen til mamma, noe KUN denne dama hadde mulighet til. Uttak, store uttak. Mamma ba meg ringe advokat og banken, og få dette stoppet. Noe jeg gjorde. Da denne damen fant ut dette, ble hun rasende. Virket som hun fikk helt panikk.. hun begynte å sende meg ekstremt stygge sms, truet meg på tlf og påsto at JEG hadde vært på nettbanken til min mor.

Jeg hadde ikke tilgang til dette, da hun var den eneste som hadde nettbankbrikken til min mor. Etter dette ble mamma mer og mer syk, men jeg fikk ingen beskjed om dette. Fikk ikke snakke med henne eller vite noe da jeg ringte til sykehjemmet hun var på. Fordi denne dama sto fortsatt som nærmeste pårørende og hadde nektet meg å få vite noe om tilstanden hennes osv. I starten var hun hyggelig, men jo sykere mamma ble, desto styggere ble hun mot meg. Jeg forsto ikke helt hvorfor, eller hva hun ville. Jeg forsøkte å ringe mammas mobil, uten at noen tok den.

 

Dagen er 2. april og jeg sitter på besøk hos mine svigerforeldre. Plutselig får jeg en tlf av noen i syden, som "tror" at min mor er død.

Jeg ringer ned til hjemmet der hun ligger, men de vil ikke svare meg. De får ikke lov av nærmeste pårørende (altså denne dama) å si noe til datter hvis hun ringer.. Flere rykter om at hun er død, når meg utover dagen.

Etter 4 timer, får jeg bekreftet dødsfallet av et begravelsesbyrå. Jeg vet ikke hvordan hun døde, hvorfor eller når.. var hun alene? Hadde hun noen rundt seg? Hadde hun vondt? Var hun redd?

 

Det eneste jeg vet, er at denne dama var hos mamma kvelden før hun døde. Hun og en annen narkomanvenn.. Etter 2 dager drar jeg og min bror ned til tinghuset for å ordne med papirer osv. Jeg skrev under som ansvarlig for begravelsen og gjeld/arv. Noe min bror ikke ville risikere, så han valgte og ikke signere. Smart, da jeg fortsatt må betale på gjeld i hennes navn.

DER, endelig hadde jeg papirene, så jeg får vite HVORFOR og hvordan hun faktisk døde. Da jeg og min bror kom nedover der hun bodde ble vi stoppet i døra. Fikk ikke komme inn i leiligheten hennes, SELV om vi hadde alle papirer og skifterett i orden. Denne dama hadde nemlig ringt å fortalt at jeg skulle stjele gullet til min mor.(Tror ikke hun helt forstår at eiendeler går automatisk til barna når mor dør, og ikke til venner.) Tinghuset kontaktet omsorgshjemmet, og vi slapp så klart inn etterhvert.

Oppi dette ringer begr.byrået, og informerer meg om at denne dama har prøvd å bestille kirke, prest og bestilt musikk og artister til vår mors begravelse, i en helt annen kirke. De forsøkte og forklare henne at hun måtte roe seg ned og finne sin avstand. En advokat kontaktet henne også, og sa at barna skal ta disse avgjørelsene, og ikke henne. Etter dette ble hun rasende, så rasende at hun skrev et milevis langt innlegg på facebook om meg, offentlig. Ikke EN eneste setning i det innlegget var sant, og jeg viste ikke om jeg skulle le eller gråte. Dette ble nå delt offentlig rundt på sosiale medier, med navnet mitt. Dette var kvelden før begravelsen.. en begravelse vi ville ha i fred og ro. Uten gamle narkomanvenner, uten styr og drama. Kun de gode menneskene i livet hennes. 

Der satt jeg på politistasjonen, kvelden før begravelsen.. juristen ringte direkte til hennes mobil mens vi satt der, og ba henne om å slette dette innlegget. Noe hun heldigvis gjorde.. hva om folk trodde dette var sant!? Alt dette har vært utrolig vondt, og denne historien er bare NOE av hele sannheten. Hvor vondt vil denne dama meg egentlig? Begravelsen ble kjempefin, og vi fikk tatt et verdig farvel med mamma. 

Men så skal du høre.. Jeg tok over telefonen til mamma etterhvert. Der fant jeg skremmende mange meldinger, som jeg sikkert ikke burde lest. Men det gjorde jeg.

Der fant jeg noe meget ubehagelig. Denne dama hadde jo vært der kvelden før mamma døde..(noe jeg ikke visste) og mamma kunne jo ikke ta en paracet engang, pga organene sine.

Men der fant jeg ut at denne dama hadde ordnet narkotika/piller ulovlig, for å gi mamma.. fra mamma sin telefon. Hvor lenge hadde dette foregått? Når ble det din oppgave og selvmedisinere min mor? Du skaffet henne dette 31. mai.. hun døde 2. april. Av hva? Og hvorfor? Skulle ikke denne dama være mammas VENN? Så nå sitter jeg her, og får aldri vite hvorfor og hvordan hun egentlig døde. Og hadde jeg rukket å ta farvel hvis hun levde EN dag lengre? Ikke vet jeg.. Jeg må bare la det ligge, jeg makter ikke en runde til med denne dama og hennes crew med troll på internett.. Så til alle dere som faktisk delte innleggene hennes, og i verste fall trodde på noe av det hun skrev. Her har dere sannheten..

 

 

Nå i ettertid har jeg også fått utskrift av alle kontoene til min mor. Der er det FLERE uttak av denne damen, det er også overført mange, store beløp til denne dama's konto, fra min mors. 30.000 kr her.. 20.000 kr der. Så jeg forstår NÅ, hvorfor denne dama var så ondskapsfull og hysterisk. Sannheten kommer for en dag, alltid! Så kjære deg ditt stakkarslige kvinnemennesket: Livet mitt har vært tøft nok, du hadde ikke behøvd og gjøre alt vondt verre for meg, ved å henge meg ut offentlig, true meg og trakkasere meg. Men meg knekker du aldri. Jeg klamret meg fast til gode mennesker rundt meg, og kom meg sakte men sikkert opp av grøfta du putta meg ned i. At du fikk holde på slik som du gjorde er helt umenneskelig. Ja det var tøft, er nok derfor jeg aldri ga noe respons eller svar på oppførselen din. Nå er det min tur til å svare. Når din egen svigerfamilie kontakter meg for å advare meg mot galskapen din, da er det ille.

Ikke minst tok du fra meg muligheten til å ta farvel med henne på en fin og verdig måte. Dette må jeg leve med, men det må du og! Og vet du hva, jeg er sterk nok.. Er du?

ADVARSEL til deg som har dyr, spesielt hund. Dette er faktisk ille.

For to dager siden var jeg på tur med valpen vår, en rottweiler på 10 mnd. Jeg oppfattet at hun plukket opp noe fra bakken, og ba henne raskt slippe.

I det jeg bøyer meg ned mot henne, piper hun til noe kraftig. Jeg åpner kjeven og munnen hennes og finner en avkappet dentastix, proppet full med masse småspiker.

Hun rakk heldigvis ikke å skade seg noe alvorlig, da jeg hadde flaks med timingen denne gangen. Men du trenger ikke å være like heldig. Jeg kom fort fram til at dette ikke var tilfeldig. Starta med å informere nærområde her, i ei gruppe på facebook. Da viser det seg at en annen nabo også hadde funnet en avkappet dentastix den dagen. Ikke med spiker, men den var tydelig dyppet i noe. Rottegift, ble det antatt. (Dette er ikke bekreftet.)

Etter dette informerte vi flere grupper på facebook, 3 forskjellige hunde/dyre grupper her i Sør trøndelag. Det var jo ganske tydelig at dette ble gjort med viten og vilje, kun for å skade dyrene.

Det viser seg raskt at flere områder er utsatt. Dette hadde også skjedd på lade, tiller, sentrum, byåsen, saupstad og stjørdal den siste uka.

Dette ble raskt spredd i sosiale medier, og reaksjonene har eskalert kraftig. Forståelig nok.

Politiet er varslet flere ganger, og de skulle hjelpe til å advare folk på twitter. De skulle også vurdere anmeldelse over helga. De har fortsatt ikke skrevet noe om dette på twitter, desverre. Jeg vet ikke hvorfor.

Derfor er det viktig at vi fortsetter å dele dette, slik at vi får det ut til folket på egen hånd. Dette kan få fatale følger for dyrene våre desverre. Jeg forstår ikke hva som er galt med enkelte mennesker. Hvordan kan noen få glede av dette? Hvor ble det av omsorgen, godheten og medfølelsen? Den vi alle snakker om at verden trenger så sårt nå. 

Skremmende at slike mennesker går fritt rundt oss.

Uansett, NOAH plukket raskt opp saken og tok kontakt. Heldigvis tar de også dette alvorlig. Hvis du også har opplevd dette, vennligst send mail til NOAH med informasjon om dette. Silje@dyrsrettigheter.no

Og hvis du opplever dette, husk å ta bilde!

Bare i går var det 9 nye tilfeller med dentastix, men også kjøttpølser med spiker. Både i nord og sør trøndelag. På en uke er det nå kommet fram 13 tilfeller av denne galskapen. Om dette er en slags "bande" som har startet, så må det uansett stoppes før det sprer seg enda mer. Dette er ikke en rampestrek, det er direkte tortur for et dyr å skade seg på dette. Ren ondskap.

Så kjære hundeeiere, vær forsiktig og observante når dere er ute å går. I mitt tilfelle lå den midt i veibanen, det er jo nesten umulig for en hund å overse en slik fristelse. Men det gikk heldigvis bra, hun fikk seg bare en stuck.

Jeg håper politiet tar tak i dette over helga iallefall, dette må jo være straffbart. Utrolig trist hvis et dyr faktisk må skade seg kraftig eller dø, for at folk skal reagere og ta grep.

Så tusen takk hvis du hjelper til å dele dette, uansett om du har dyr eller ikke.

Og hvis du som driver på med denne galskapen leser dette, det finnes ikke håp for deg desverre. Du har mista en evne vi andre mennesker har. Det kalles medlidenhet og følelser. Noe man trenger her i livet.

Dette er noe du aldri kommer til å få. Det må være trist. Ja for de rundt deg tenker jeg.






 

 

Erik skrev et dikt til meg i bryllupstalen. Jeg tatoverte hele diktet.

Da Erik skulle holde tale i bryllupet vårt, skrev han også et dikt til meg. Som mange av dere vet så har oppveksten min vært relativt tøff. Derfor traff dette diktet meg noe enormt, da hans måte å skildre livet mitt og meg på er ganske unikt. Han har faktisk skrevet det helt på egen hånd. Vel.. i går tatoverte jeg diktet på hele låret mitt. Og han visste så klart ingenting på forhånd. Du kan jo tenke deg hvor overasket han ble <3 Han er så flink!!

 


Her er hele diktet i sin helhet:



Elsker deg mer enn ord noengang kan beskrive, kjære ektemannen min! <3

Litt av min historie, i videointervju.

Velger å dele denne med dere, da mange kanskje kjenner seg igjen, og i beste fall kan finne en slags trøst eller et ørlite håp.. <3

Skammen over å bli seksuelt misbrukt som 3 åring.

Skam. Skammen over å være det sorte fåret i familien. Hun som ødela alt, ved å fortelle det. Hvorfor kunne hun ikke bare holdt stille? Det ødela jo faktisk etternavnet deres der ute på bygda. Slik var det, og slik er det vel for mange andre også. Man skal ikke snakke om det til noen, det må for guds skyld ties om, for å ta hensyn til det ytre bilde familien har fra før. En familie jeg aldri har vært en del av en gang..

"Jada Lotte, utrolig synd at dette skjedde med deg, men du aner ikke hvordan dette ødelegger for oss resten, hvis du er åpen om det. Folk dømmer oss også, skjønner du."

Jeg skal fortelle dere alle en liten ting.. det er ingen skam. Tvært i mot. Jeg kjenner en styrke ved det, og jeg blir heller litt stolt. Stolt over at jeg endelig kan skrive om det, at jeg snakker om det. Jeg er også ganske stolt over at jeg har innsett visse ting, endelig. For de menneskene som har lagt skam på meg opp gjennom barndommen og årene, de har bare forverret hele hendelsen jeg faktisk ble utsatt for, år etter år. Helt til nå.

Ikke f*** om jeg skal skåne dem lengre, og ta hensyn på vegne av meg selv. Jeg innser heller at de er de svake menneskene her. Jeg burde blitt skånet, men jeg har desverre satt lojalitet ovenfor dem i første rekke hele veien. For at jeg kanskje en dag skal bli godtatt og god nok. Jeg fikk beskjed om å "late som" til alle. Det var plutselig min oppgave å passe på at de aldri fikk vite dette. Jeg måtte skåne dem.

Jeg fikk ofte beskjed om hvor viktig det var, at vi aldri fortalte noen av de andre barna i familien om dette. De måtte jo få være glad i han fordi. Jeg måtte smile når de snakket om han, late som han var en bra mann. Han var forsåvidt en snill mann, det skal han ha. Snill fordi han ga meg uendelig med både godteri, uten at mamma så det. Han ga meg oppmerksomhet, han  meg, og han hørte på meg. Dette var noe jeg aldri fikk oppleve ellers av noen i barndommen, eller i livet generelt. Hverken av min mor eller noen andre. Jeg var alltid bare i veien. Men hva gjør man som 4-5 år da, når man kjenner på en slik følelse? Man strever etter anerkjennelse. Du føler deg bare ubetydelig, ensom og liten, en følelse en 5-åring ikke bør kjenne på. Men nå er jeg 30 år og forstår. Jeg kunne ønske jeg forsto ting tidligere.

Følelsen hver julaften, når alle snakker til bords om hvor mye de savner denne mannens nærvær og forteller at de akkurat har snakket med han på telefonen.

"Han skulle vært her. Eller vi skulle vært der.. men det går jo ikke."  -På grunn av Lotte..

Når han døde f eks.. da satt jeg å leste facebook-statuser om hvor lei seg de var over dødsfallet, fordi de ikke nådde begravelsen i tide for noen år tilbake. Og det er jo forståelig.. Men der satt jeg, å følte nok en gang på skammen. For jeg var egentlig ikke så lei meg da han døde. Bare det i seg selv var en skam for min del. Samtidig som jeg jobbet hardt for å overbevise min mor, om at hun IKKE skulle møte opp i begravelsen for å ødelegge den. For det var nemlig planen hennes. Møte opp for å ødelegge begravelsen hans, i en ruset tilstand. Men jeg fikk ivertalt henne til å la være, av hensyn til de som faktisk var glad i han.

Verst var det når rettsaken mot han var ferdig. 

Da dette kom fram var jeg 10 år. I følge rettspapirene hadde disse overgrepene pågått fra jeg var 3 år gammel. Og jeg husker desverre det meste. Mest av alt har bildet av kjønnsorganet hans brent seg fast i hjernen min gjennom barn og ungdomsalder. Han var jo tross alt over 60 år, da jeg var 5 år. Dette bildet må jeg desverre ta med meg i grava.

Etter rettsaken var ferdig, dro alle andre utover å besøkte han fremdeles. Han fikk jo kun 60 dager i fengsel, å sonet 40 av de. Den milde straffen var visst fordi han var så gammel, ble jeg fortalt.

Jeg fikk den strengeste straffen, jeg måtte starte livet mitt med dette. Værst av alt bære det med meg livet ut. Jeg fikk 20.000 i erstatning den gangen, men disse pengene tok min mor fra meg desverre.

Hver helg dro de utover til han, hver eneste ferie. Alle i familien var der, til og med barna ble tatt med dit. Jeg stillte ofte spm til min mor om dette var forsvarlig, i tilfelle noen andre barn kunne bli utsatt for det samme. Det var min eneste bekymring.

Til deg kjære barn, ungdom, voksenperson eller hvem som helst som kjenner seg igjen i min historie; DET ER IKKE DIN SKYLD, og det er ikke flaut å være åpen om det. Det som er flaut, det er de som prøver å beskytte slike mennesker og deres handlinger.

For første gang i mine 30 år føler jeg en slags seier. En seier over at jeg har kommet så mye lengre enn enkelte av disse menneskene. Det at jeg ble misbrukt var faktisk ikke det verste, det er behandlingen i etterkant som har ødelagt meg.

Du føler deg som en ubetydelig liten dritt, som blir skuvet bort ved en hver anledning. For du er bare i veien. Du er ikke bra nok, og du kommer sikkert aldri til å bli det heller.

Men en ting skal sies. Etter flere år med seksuelt misbruk, rusmisbruk i hjemmet, vold, barnehjem, skam og faenskap.. Så er jeg egentlig glad for at jeg ble satt på denne prøven i livet. Det har skapt en sterk, rakrygget og rettferdig Lotte. Ei jente som ser andre mennesker, som har uendelig mye kjærlighet å gi. Jeg er rustet til å komme meg opp igjen, hver gang jeg måtte falle. Det er min styrke, takket være onde handlinger begått av andre. Til alle andre i samme situasjon, les og lær av mine såre feil. Det er ikke din feil, og du kunne ikke ha gjort noe annerledes. <3 <3



#metoo #skam #overgrep 



 

 

Først skal jeg torturere henne, så skal jeg brenne henne i peisen. Jeg kommer til å drepe henne.

"Først skal jeg torturere henne, så skal jeg dope henne ned, så skal jeg brenne henne i peisen mens jeg åpner meg en god flaske whiskey. Jeg hører lyden av Pink Floyd på radioen, the wall. Fin sang, men kankje litt langdryg. Snart begynner nyhetene på p4. Det har vært et drap i Oslo, gjerningsmannen er fortsatt på frifot. Det går et rush i kroppen min, en slags spenning. Tar det lang tid før jeg blir pågrepet tro, etter mine planer er gjennomført?

Det eneste som betyr noe, er at jeg rekker å publisere videoen av henne på facebook, der hun ligger å knitrer inni peisen. Så alle får se, hvor langt hun dro meg. Tanken på dette gjør meg godt, følelsen er behagelig. Den er tilfedstillende. Jeg kan nesten ikke vente med å partere henne, for å slenge restene av kroppen hennes litt her og litt der.. Ja på de mest ubetydelige plassene jeg kan finne. For benrestene av henne, de fortjener ikke å bli plassert på en "bra" plass iallefall. Som for eksempel på opera taket.

Nå nei, da kaster jeg heller den ene tåa hennes i akerselva. Kanskje hele foten. Der får hun ligge sammen med sprøytespisser og annen dritt, akkurat som hun fortjener. Hun har tatt fra meg alt jeg eier og har, det skal hun få svi for. Og jeg gleder meg! Hun skal få kjenne på smerten jeg lever med hver eneste dag og natt, en gang for alle. Det er jo i grunnen politikerne som påfører meg denne smerten, men de får jeg ikke tak i. Da blir barnemor et enklere valg."

Dette er bare noe av alle historiene jeg får tilsendt. Kun et lite utdrag, av tusenvis. Noen historier er rørende, noen er smertefulle, mange er håpløse, og noen er virkelig skremmende og helt bak mål. Som denne. Hvis mennesker som tenker slik bare blir oversett, og får gå fritt blant oss.. hvor ender vi da? En ting er å tenke det, men når man faktisk ytrer det så er vi på et litt annet nivå. De kjemper en kamp de aldri kommer til å vinne. En kamp om å bli hørt, et ønske om at deres mening også skal bety noe.

Vedkommende som skrev dette var høyt utdannet, hadde en fulltidsjobb i en lederstilling, og har 3 barn. Meget skremmende, spør du meg. Det skal ikke være mulig å ende opp med en slik holdning, samt en skadeskutt og skummel tankegang. Jeg blir ganske makteløs når jeg får tilsendt slike historier. Han mener urettferdighet, falske anklager, løgn, manipulasjon og bevis som er plantet og forfalsket har fått han dit. Det har tydeligvis vært hverdagen til denne mannen over lang tid, at det nå har blitt et ukontrollert hat. Et savn og et hat som kan drive han til hva som helst desverre. Han tenker ikke klart. 

Jeg lurer på hvor mange foreldre der ute som kanskje tenker slik, i en virkelig håpløs situasjons? Når smeller det? Jeg synes synd på de som har det slik, men jeg blir mest av alt redd. Livredd for hvor vi ender opp, hvis noe ikke skjer snart. Jeg velger å tro (å håpe) at denne saken ble skrevet i ren frustrasjon fra hans side, men hva jeg mener og tror er nok likegyldig. Det ligger ikke i mine hender, men jeg kan velge å belyse det. Belyse faren over hva som kan skje. Jeg håper vi slipper å drive folk til vanvidd, drap og torturering. Vi må ta tak i ting før det er for sent. Vi skaper iallefall ikke en bedre og tryggere hverdag for barna, heller tvært i mot. 

(Og ja, jeg har selvfølgelig meldt fra videre om denne saken. Det var jeg nødt til. Det fortalte jeg til han også.)

Ikke misforstå meg, jeg mener så klart ikke at slike foreldre bør få ha samvær med barna sine, uten tilsyn osv. Langt i fra! Når tankegangen er slik bør man søke hjelp, da er man en fare for både barna og samfunnet. Men foreldre flest i denne situasjonen, er nok mer enn sterke nok til å ikke havne "der". Jeg ville bare belyse hvor langt det faktisk kan gå, i en så urettferdig og håpløs situasjon.

#likestilling #likestillingforfedre #sylvilisthaug #solveighorne #barnefordelig #duogjegpappa

 

Sophie Elise vil bli statsminister i Norge og Kanye West vinner i 2020.

Velkommen til den nye fremtiden. Denne overskriften ble plutselig en realitet etter nattens katastofe. Nå er vi godt på vei inn i 3. verdenskrig, med Putin og Donald Dick i front. 

Nå kan alt skje. Er det virkelig denne utviklingen verden vil ha? Hva har vi egentlig i vente..? Hvor er vi om 30 år?

Det er ikke rart jeg vurderer å aldri få barn. Jeg unner ingen å bli født inn i denne galskapen. Denne utviklingen skremmer meg. Når skal det stoppe?

Hvordan skal vi sørge for at våre etterkommere får et godt liv? Hvordan skal vi klare å oppdra dem med de gode, gamle verdiene vi en gang sto for? Nå skal store deler av verden styres av holdningene til Hitler. Verdens mektigste mann bør være et godt menneske, og han skal være et forbilde med gode verdier og sunne holdninger. Det eneste han står for er rasisme, mobbing, kvinnehat, maktspill og penger. Han har kjørt (og vunnet) denne valgkampen med å nedverdige andre mennesker, hele jævla veien.

Hvordan kan vi forsvare dette for barna våre? Vi er på vei inn i totalt feil retning. Og det er ikke Trump sin feil, han sier jo bare det befolkningen vil høre. Det vises etter nattens resultat. Det hele startet med en god spøk som hele verden lo av. Vel.. nå ser vi hvor vi er på vei, og hvor vi allerede har havnet.

Det hadde vært tryggere for verden om bikkja mi ble president, for å si det slik. I dag tenker veldig mange at vi kan like gjerne bare gi opp. Nå er løpet kjørt liksom.. Jeg lurer på om verden er klar over at Kanye West skal stille i 2020, og at han kommer til å vinne. Og hvis ungdommen ikke styres nok av Kardashian-familien og Kylie Jenner allerede, så bør dere forbrede dere på hva fremtiden vil bringe.

Det jeg lurer på, det er hvor mange år det faktisk tar før Sophie Elise blir valgt som vår egen statsminister. Le gjerne, men jeg velger å le sist. Ja for hun har faktisk sagt at hun vil bli det, men det var nok på spøk. Den samme spøken gjorde Trump til president i natt. 



 

Lotte og Erik, en helt vanlig mandag..


 

Dagens mystory.😂 Viktig med en dose humor i hverdagen.🙊


"Pokerfaace" på snap for dere som lurer!:)

Livet uten foreldre

Det er jo noe med denne offer rollen man har hengende over seg. Offer fordi man må klare seg helt alene, uten støtte, veiledning, trygghet og ubetinget kjærlighet. Men dette er noe jeg aldri har hatt i utgangspunktet, så for min del har jeg vel lært meg at livet bare er sånn, på en måte. 

Jeg tenker ofte på hvor urettferdig livet er. Hvor urettferdig det egentlig er at jeg ble satt på denne jorda. Hva var egentlig meningen med det? Jeg var iallefall ikke ønsket eller planlagt. 

"Du ble unnfanget i gresset på festningen. Vi var så rusa på fleinsopp at vi merket ikke alle som sto og så på oss engang, haha. Slik ble du til Lotte."

Ok..

Dette ble starten på et mareritt for alle vil jeg si. Hun merket ikke at hun var gravid før 4. mnd, og da var abort for sent. I dag hadde mitt største ønske vært og blitt adoptert bort ved fødselen. Men slik ble det altså ikke. Jeg vokste opp med rus og faenskap, barnehjem og ble seksuelt misbrukt, for å nevne noe. For hva? Hva er meningen bak det liksom..? 

Jeg måtte vokse opp uten pappan min. Jeg måtte også oppleve at han hengte seg, før jeg ble gammel nok til å oppsøke han selv. Hvorfor..?

Fordi livet er forbanna urettferdig.

Jeg måtte også starte dette livet som en ensom 18 åring, uten noe form for støtte, økonomisk hjelp eller veiledning. Jeg hadde bodd på barnehjem i 7 år, og hadde meget liten kunnskap om klesvask, regninger, og generelt om det å ta ansvar som voksen. 

Fant etterhvert ut at min mor hadde tatt alle pengene jeg hadde på bok, erstatningen jeg fikk etter jeg ble misbrukt OG hun hadde bestilt forskjellige ting i mitt navn, med mitt person nummer osv.

Splitter ny tv, tlf med abb i mitt navn osv. Varene ble bestilt hjem til henne, mens fakturaene ble sendt til meg. Uviten som jeg var, tenke jeg at dette må være en feil. Dermed kasta jeg alle brevene jeg fikk, og ordet inkasso var helt gresk for meg. Hva innebar det liksom? Jeg hadde jo ikke bestilt noe, så jeg tenkte at dette ble rettet opp til slutt uansett. Tiden gikk og regningene stoppet ikke opp akkurat. Jeg måtte ta grep. Ringte rundt til inkasso selskapene og fant fort ut hva som hadde skjedd. Det var min egen mor. Så jeg starta voksen livet med gjeld oppi alt, noe jeg fortsatt sitter å må betale på. Men, når det skal sies.. mamma var jo narkoman på det verste. De tenker ikke klart. Ikke for å forsvare henne, men jeg velger å tro at dette aldri hadde skjedd, hvis hun var et friskt og oppegående menneske. 

Men det skal også sies at jeg selv begynte å bestille ting jeg ikke kunne betale for etterhvert, betale kunne jeg jo gjøre senere.. (Hørt noe så dumt!?) Men jeg visste ikke bedre den gangen desverre. 

Uansett, dette ble altså starten på mitt voksne liv. Dårlig utgangspunkt tør jeg påstå. Etter en ganske så tøff barndom, burde vel livet bli litt enklere når jeg ble voksen og fikk ta egne valg. Så feil kunne jeg ta gitt. 

Har fått utrolig mange spm fra mine lesere. Noe som går igjen er hvordan jeg klarer å stå på beina, om jeg har tatt noe skade av alt dette osv. 

Så klart har jeg det.. Jeg dro selv til utredning for 3 år siden. Ville utredes for ALT. Alt fra adhd til psykopat. Jeg ville ha svar, for selv følte jeg meg ganske normal. Men NOE psykiske skader må jeg ha fått, tenkte jeg. Tenkte kanskje at hverdagen ble litt enklere også, hvis jeg tok det store steget og snakket med noen. Jeg har nemlig aldri vært åpen om alt dette, det har vært enklere for meg å være steinhard og late som ingenting.

Ble utredet over flere uker, og endte opp med diagnosen "postraumatisk stress syndrom." PST som jeg kaller det, haha!

Jeg har fortsatt ikke satt meg helt inn i hva det innebærer, men det er jo ingen tvil om at jeg har traumer fra enkelte ting.

Jeg hadde som tidligere skrevet ingen kontakt med min mor de siste 10 årene før hun ble syk. Men da de ringte fra sykehuset i kristiansund, forsto jeg at hun skulle dø.

Og uansett hva hun har påført meg i livet, fortjener ingen å ligge så syke alene, iallefall ikke å dø alene. Derfor tok jeg et valg der og da, om å være der for henne. Endte med at jeg pendlet trheim-krsund 3 ganger i uka. Slutta også i jobben min til slutt, det gikk ikke opp. Fikk henne flydd i sykehelikopter til st.olavs etter litt over 1 mnd. Opp i alt dette møtte jeg heldigvis Erik og hans familie. Det skulle bli redningen min, og det er nok derfor jeg lever i dag.

De sto støtt ved min side, dag og natt. De støttet til og med mamma, og gjorde alt for henne. Tross alt hun hadde utsatt meg for. 

Mamma hadde også noen forferdelige mennsker rundt seg, som dukket opp da hun ble syk. De skulle gjøre alt så mye, mye verre. For meg, men også for min mor. Hun ble manipulert og herja med, alt pga bitterhet og sjalusi. Målet var å knekke meg, men mest av å ødelegge vårt forhold som mor og datter. De manipulerer, setter folk opp i mot hverandre, vrir på alt og har en fantasi som ikke har et snev av sannhet i seg.

Når min mor døde var jeg desverre ikke tilstede pga alt dette, jeg fikk heller ikke beskjed om at hun var død før 6 timer etterpå. Jeg fikk beskjeden fra noen som ringte meg fra syden, og hadde hørt om dødsfallet. Historien er fortsatt lang, men den er ikke verd å bruke tid på. 

Iallefall, da hun døde fikk jeg en indre ro. Indre ro fordi hun endelig fikk fred fra all denne galskapen, og fordi nå kunne jeg starte livet MITT. Et liv uten drama, faneskap og urettferdighet. Et liv uten foreldre og alt det innebar..

Jeg sliter enda med disse menneskene, eller.. de prøver fortsatt å henge meg (og Erik) ut offentlig med fullt navn osv. De har jo hverken jobb eller noen form for tidsfordriv, så spenningen med å lyve, dikte opp historier å henge meg ut daglig, det kan jeg forstå på et vis. Men tenk om de brukte tiden sin på frivillig arbeid eller noe fornuftig? Hjelpe syke barn, eldre, bidra til noe positivt isteden?

Siste skrik er at noen har ringt min tidligere jobb og prøvd å lyve og henge meg ut der. De har tatt kontakt med enkelte salonger jeg går hos, og truet de med og ikke ha kontakt med meg osv.. and the list goes on. De har holdt på i over 2 år nå.. Det virker som panikken har tatt de, de drives iallefall av en desperasjon jeg aldri har sett maken til stakkar. 

Men det eneste de får utav det hos meg er medlidenhet. Jeg får oppriktig vondt av de, for det må være så utrolig vondt å være et slikt menneske, å leve for å ødelegge andre. Jeg er så GLAD jeg aldri ble slik.

Uansett, hverdagen min nå er ganske så fantastisk iallefall, hver dag er en gave. Jeg nyter livet, jeg har trygghet, og jeg blir elsket og verdsatt ubeskrivelig høyt. Jeg har mine dårlige dager så klart, og det har jeg lov til. Har en støttende og god ektemann heldigvis, som gjør alt for meg. Han fanger meg langt inn i armene sine. Der finner jeg ro. Og vips, så er ikke dagen så dårlig lengre.

Det er nå livet mitt har startet, uten foreldre. Uten mor, uten stefar. Og uansett hvor grotesk det høres ut, livet uten foreldre er bra. Det er bedre. 

Har jo heller ingen annen familie på min side, med et stort unntak av Anniken og onkel Frode, og deres familier.❤

Men jeg har en svigerfamilie. Og de fyller rollene for alle disse til sammen, det skal være sikkert! De gir meg mer kjærlighet og trygghet enn det jeg har fått i løpet av et helt liv. Men de kan også være strenge. De kan irettesette meg, være totalt uenig med meg, diskutere og de forteller meg hvor skapet skal stå. Og det liker jeg. Jeg blir trygg av det. Og jeg blir et bedre menneske av det. Jeg velger å se på det som veiledning og disiplin, noe som kommer fra kjærlighet. Gud så glad jeg er i dem, og spesielt svigerforeldrene mine. Jeg elsker dem som om de er mine egne foreldre. 

Det eneste jeg mangler i livet, det er og få tilbake den biologiske pappan min. Men jeg har lært meg å leve med at jeg må vente. Vente til vi møtes i himmelen, og det er greit.

Bittert, men greit.


 

Jeg gråter. Ser sorgen i hele ansiktet hans når han sover. Sorg og savnet etter sønnen sin som er så inderlig elsket her hjemme.

Sitter med så mye inni meg.. sliter med å plassere alle følelser, tanker og inntrykk. Ting er så tungt på en måte. Jeg bare gråter.

Tungt på en litt god måte også kanskje? Vet ikke, men det er ikke viktig. Har ligget våken i hele natt, sovnet et par timer da Erik dro på jobb i morrest. Men kl 08.15 var jeg lys våken igjen.

Har vel egentlig grått i hele natt, hvis jeg skal få være ærlig. Grått fordi jeg har så vondt, langt inne i hjerterota mi. Grått fordi jeg også er litt lettet. Lettet over det store steget Erik nå har trådt inn i. Jeg ser hvor han sliter, hver eneste dag. Samma hvor tapper han prøver å være. 

Det er nesten så jeg kan se sorgen i hele ansiktet hans når han sover. Sorgen og savnet etter sønnen sin som er så inderlig høyt elsket her hjemme. Jeg savner han. Men jeg har aldri møtt han.

Hørt noe så rart? Jeg har en stesønn, en stesønn jeg kun kan beundre å være være glad i fra avstand. Han er storebroren til mine framtidige barn. Jeg drømmer om han, vi snakker om han hver eneste dag, flere ganger. Vi gråter, vi ler, vi kan også bli sinte. Ikke på hverandre heldigvis, tross hvor vanskelig denne situasjonen faktisk er.

Men jeg kjenner et sinne over urettferdigheten. Og tapet. For vi alle kommer desverre ut av dette som tapere. Uten unntak. Men den som rammes verst, det er den lille gutten stakkars. Som har blitt frarøvet pappan sin i så mange år. Sitt eget kjøtt og blod. Den eneste biologiske familien sin, den har han faktisk på farsiden. Han er en Hoel. Alle på den siden har han blitt frarøvet. Pappa, besteforeldre, tanter og onkler, faddere og øvrig familie.

En familie som er enormt ressurssterke, gode, trygge, og fantastiske forbilder med alt for mye kjærlighet å gi, uten et eneste unntak faktisk. Denne familien er også min. Hva hadde jeg gjort om jeg ble fratatt alle disse fantastiske menneskene som barn? Jeg vet ikke. Men jeg vet at jeg ville ha bestemt det selv iallefall. Isteden for at mor skal ta valget for meg, pga sine egne intriger og problemer.

I dag er jeg litt svak, en følelse jeg er veldig ubekvemt med. Svak og utmattet, fordi jeg føler meg helt hjelpesløs. Men også litt lettet, som sagt. Fordi Erik nå er klar for å ta opp kampen igjen, noe han har gjort så ufattelig mange ganger tidligere. Kampen der han møter døra, der han ikke blir hørt, trodd på eller i det hele tatt vurdert.

Han har blitt "pisset på" og nærmest latterliggjort av et lite fungerende rettsystem hele veien. Det kommer ikke til å skje denne gang. Om så jeg skal sørge for det, ene og alene.

Ingen dommere, advokater eller frimurere skremmer meg nok til å tie iallefall.

Hvordan kampen har vært, hva som har skjedd og hele hans historie.. det skal han få fortelle verden selv. Og det kommer faktisk ganske snart. 

Men det er ikke lett å være kone heller skal jeg si deg. Kanskje er det verre fordi jeg er jeg? Fordi jeg så lett kan føle på hvordan sønnen hans kanskje har det. Jeg har jo som tidligere skrevet, vært dette barnet selv. Men jeg hadde desverre ingen som kjempet for meg.

Jeg kunne så inderlig ønske at jeg hadde en pappa som Erik da jeg var lita. Eller at jeg hadde besteforeldre som kjempet med nebb og klør, for å få være glade i meg, slik som foreldrene til Erik gjør. Jeg kunne ønske jeg var den gutten, som har alle disse nydelige menneskene rundt seg, som så inderlig sterkt ønsker å gi han kjærlighet. 

Han er jo bare noen km unna oss alle.. men nei. Det får han ikke oppleve. Og ingen vet eller fordtår hvorfor. Jeg tørr ikke tenke på hva den gutten får vite. Hvilke svar han får på sine spm om pappa, farmor og farfar osv. For det eneste jeg vet, det er at han får iallefall ikke sannheten. Jeg kjenner kanskje litt ekstra på det, fordi jeg har vært der.

Jeg fikk servert bare løgner om pappa og hans familie, noe som fortsatt preger meg. Det har nesten ødelagt meg. Men ikke helt.. for jeg har fortsatt igjen den lille styrken, styrken til å bekjempe rettferd for andre barn. Også for min egen stesønn. En stesønn jeg har tenkt på hver eneste dag i årene som har gått. Det gjør vondt. Det gjør vondt å se på hvordan dette har og fortsatt påvirker hele familien. Alt pga urettferd og mangel på likestilling.

Her sitter vi kvinner å klager og syter over at vi ikke blir likestilt med menn. Feminister hyler som aldri før. Fordi vi får ikke lik lønn. Herregud så kynisk. Iallefall ift dette temaet.

Hva skjer med likestillingen for fedre? De blir bare skuvet bort i et hjørnet, de blir som regel ikke hørt en gang. Hvor lenge skal vi tillate at flere barn havner som hovedperson i denne sorgen? Nå er ikke jeg spesielt berettiget til å klage på hva som er vondt her, for dette er så langt mye verre for mange andre. Andre barn, andre fedre og øvrig familie. Men når jeg har det så vondt bare av å se situasjonen fra sidelinjen, da lurer jeg virkelig på hvordan de selv har det.

Jeg tror ikke man kan forestille seg det. Dette er skrevet fra mitt hjerte, og for første gang har jeg tenkt å publisere noe ang dette temaet uten å spørre Erik først. Vet du hvorfor? Fordi jeg våger. Fordi jeg har rett til det. Og fordi jeg snakker for så sinnsykt mange andre. Jeg snakker kanskje der folk flest tier. Men det må til, for å skape debatt og endringer. Vi trenger flere sånne mennesker. Vi er i 2016 nå. Ordet tabu dabber av. Man skal ikke tie og bøye seg for urettferdighet.

Erik må være den tøffeste mannen på jord, som nå har bestemt seg for å være frontfigur og en stemme for ALLE fedre, som kanskje ikke tørr eller blir hørt. Han skal faktisk i første omgang kjøre en apell her i Trondheim den 3. januar på torget. Dette kommer han ut med selv ganske snart.

Hvordan han finner styrken til det? Ikke spør. Mannen er laget av stål. Jeg er så stolt og ydmyk over den mannen der. Og jeg må være verdens heldigste kvinne, som får Erik som min barnefar. Det er nok den største gaven i mitt liv.

Jeg beundrer at han klarer å stå oppreist etter alt. Han gir seg ikke. Han kommer heller ikke til å gi seg. Aldri. Og vi står støtt rundt han, hele løpet ut.

Verden er urettferdig. 

Og kjære lille venn, en dag kommer du til å lese dette. Da håper jeg du forstår hvor ønsket, etterlengtet, savnet og høyt elsket du er, hele tiden har vært og alltid kommer til å bli.


Godt å ha den jenta her på dager som dette.


Og kjære, gode ektemannen min.. jeg kommer alltid til å stå støtt ved din side. Jeg kommer aldri til å gi opp. Jeg kommer alltid til å løfte deg når du er som lengst ned, akkurat slik som du gjør til meg.

Sammen klarer vi alt, vi to. Jeg elsker deg.

#likestillingforfedre #politikk #solveighorne #pappa #rettferdighet

Ikke del dette! Da er du ille ute

Man skulle jo tro at landet ble delt i to i disse dager. Mannegruppa mot resten, på en måte.

Men det er jo ikke slik.

Dette er bare en ubetydelig gruppe på facebook. En gruppe som har bemerket seg noe kraftig vel og merke, fordi de ble avslørt. Men hvor mange andre slike grupper florerer i stillhet? 

Dette begynner nemlig å virke som en gruppe der de sykeste menneskene blant oss kan samle seg, for å ytre sine meninger. Men det har gått fra meninger, til vitser. Fra vitser til grov hets, til trakassering, uthenging, trusler, forfølgelse og oppfordring om vold, voldtekt, og drap på enkeltpersoner.

Det har blitt et fristed for de aller verste i samfunnet vårt, der de kan ytre seg for fullt. Uten og bli dømt, mistenkeliggjort eller etterforsket. Enn så lenge.

For i det blonde, dumme hodet mitt så tenker jeg.. dette må jo være ganske opplysende for politiet. Alle galinger servert, på én og samme plass liksom. "Værsågod, pick and choose" på en måte..😛 Penger spart hos politiet det.

Det vises jo et rasende fall i gruppa, alt synker og medlemmene forsvinner like kjapt som de nye kommer inn. Jeg tenker at de "normale" i gruppa, er en gjeng med vanlige mannfolk som absolutt skal stå på sitt. Menn som ikke akter å gi seg, pga rene prinsipper. Og det kan jeg forstå på ett vis. "Vi må få være her uten og bli dømt" osv. For alle i gruppa har faktisk blitt dømt, fra dag 1. Også av meg. 

Men få-tallet i gruppa.. det er de aller verste. De psykiske ustabile. Det er disse vi har blitt truet av.

Det er pga disse politiet ser en reell trussel. Pga disse mennene er vi redde. Pga disse ble jeg tildelt voldsalarm i 4 mnd. Og pga disse mannfolka måtte Sophie Elise slette det berømte innlegget sitt, på oppfordring av selve politiet. Det er overhodet ikke greit! Vi skal ikke bøye oss og tie. Skal vi gå å være redde? Hvor er vi på vei..?

Jeg forstår at enkelte i gruppa føler seg overtrampet fordi de "kun" er medlem der. De står ikke inne for det media og befolkningen velger å belyse. Men dere har hele veien hatt muligheten til å melde dere ut. Dere har selv stått støtt for å kjempe for denne gruppa, tross det den er kjent for.

At jeg sammenlikner pedofile menn med Breivik osv.. come on! Er det virkelig så på trynet gjort av meg? Nei.

Ikke hvis du forstår budskapet mitt bak ordene jeg faktisk skriver. Men du velger heller å bekjempe mine utsagn, for å beskytte ei skadeskutt facebook-gruppe og putter det inn under ytringsfrihet. 

Og dagens mest forhatte mann, Kay Eriksen klamrer seg fast i troen stakkar, troen på å holde denne gruppa oppe. Noe jeg synes er synd. For han virker faktisk som en real type, som har vist et snev av både forståelse, realitet og ydmykhet de siste 3 dagene. Dette er da nytt for meg, da tonen jeg har fått det siste halvåret har vært en helt annen. Jeg har faktisk prata ganske mye med han, og i bunnen virker det som han oppriktig plages av all dritten i den gruppa. Hvorfor det plager han nå plutselig? Det vet jeg ikke.

Men jeg oppfatter at han virkelig ønsker å beholde noe positivt med gruppa, altså den type grov mannehumor som vi resten kanskje ikke har så godt av. Og det må jo være greit, hvis man holder det der. Men du tok deg tydeligvis vann over hodet. For kontroll, det har du ikke.

Men at du står opp å tar kampen for alle, DET ska du faen meg ha for! Det er tøft gjort, og man ser tydelig at du ønsker å snu dette til noe positivt. Og det er jo bra.

Jeg foreslo at de kunne gi bort pengene de ikke fikk donert, til de stakkars jentene på 13 og 20 år som ble trakassert og ødelagt f eks. Som en slags oppreisning, unnskyldning eller ett fnugg av ansvarspåskrivelse. Men det var helt uaktuelt, de kunne ikke gi penger til sminke eller til en blogger. 

Uansett, jeg velger iallefall å la tvilen komme han til gode. Sånn litt iallefall, tross at han lot adressen min stå i 2 døgn. Jeg velger å tro at han faktisk er menneskelig nok til å ta dette som lærdom, til å vite hvor grensa går og kanskje en dag vil han innrømme/innse at dette var totalt uhørt. Ikke vet jeg, men jeg synes iallefall man skal slutte å gå til angrep på både han og hans familie. Det er uhørt. Det løser faktisk ingenting. 

Så får vi håpe politiet tar grep, og hjelper til når folk er redde eller blir truet. Ikke minst tar grep ang enkelte medlemmer der inne, før trusselen blir en realitet!!

Jeg tier iallefall ikke, det synes jeg ikke du heller bør gjøre.

Takk for et magisk utdrikkingslag!;)

TAKK for et uforglemmelig utdrikkingslag, til de beste jentene og forloverne mine!🎉😙 Jeg er superglade i dere, dere er helt fantastiske. Dagen var helt perfekt,  veldig innholdsrik og ikke minst.. utrolig gøy! Lo jo hele dagen jeg.😀 Klarte såvidt å reise meg opp på søndagen, hadde sånn passe vondt i magemusklene..😛 Hadde ikke tlf min den dagen, så fikk ikke tatt bilder selv. Men her er noen som de andre tok iallefall!:)

Må også gi en stor takk til alle andre som bidro og hjalp til, jeg hadde tidenes dag!❤ Takk.💐

Hører kirkeklokka ned i svingen her nå!😛

Erik❤

Når du blir bært av en Molde-supporter mens du synger "pisser på" ...etter de har tapt på lerkendal.🙈 Sporty type!👍

Ny valp, nye vipper, ny ektemann!

Her sitter jeg.. bekymret som jeg er. Dette må gjøres, det må iallefall gjøres, oj - jeg glemte dette, osv.. sånn går no dagan!

Men jeg tenker også på hvor heldig jeg er. Over alt som skjer for tiden. For det er mye som skjer om dagen.. noe kan jeg skrive om, men det meste må jeg faktisk holde for meg selv. Enda iallefall:)

Alt bare positivt heldigvis, for livet smiler virkelig nå. Derfor må jeg slutte å bekymre meg sånn, over alt jeg ikke rekker eller burde ha gjort. Heller nyte alt som skjer! Som f eks ny valp rett rundt hjørnet, nye vipper som jeg har blitt helt avhengig av! (For en forskjell det er!!) Legger ved bilder, før og uten!

Men ikke minst ny ektemann!! Jeg er jo som kjent snart gift. "Gift" liksom.. høres så voksent, kjedelig og gammeldags ut? Nå var det min tur. Og jeg kan fortelle deg.. det er ALT annet enn kjedelig iallefall. Gud som jeg nyter denne tilværelsen, samtidig som jeg er mega stressa!! Men det hører vel med, har jeg hørt. Se så fine vi er da, elsker denne mannen så høyt!!!

 

Får jo unnet meg litt kos oppi alt stresset også da. Var innom min favoritt, Anne Lise på iCandy i Trondheim.
Makan til flink og nøye frøken altså..!

Jeg trenger vel ikke skrive så mye, resultatet taler nok for seg selv. Er ikke rart folk vil ha disse vippene jeg legger ut, jeg har iallefall blitt helt avhengig. Er som dag og natt, med og uten!

Enkelte mener jo at vipper er ganske dyrt? Dette er noe jeg forstår, men samtidig ikke skjønner bæra av. Det er jo så verdt det, iallefall når resultatet blir sånn her! Får jo alltid masse spm om hvor og hvem som har lagt vippene mine, så jeg sparer dere bryet: Her er den magiske dama: Anne Lise Aas, på iCandy i Trondheim.

Hun kan du kontakte her:
http://icandy.onlinebooq.net/mobile

Her ser dere flere bilder av gårsdagens resultat, enjoy!:)

 

Her er bilde før..

Og etter😍

 

Legger også ved bilde av den nye valpen vår, navnet publiseres når vi har henne i hus!:) Stormforelsket allerede!

Vi skrives, som det så fint heter;) Må bare beklage til dere lesere som etterlengter innlegg fra meg litt oftere, forklaring kommer. Alt har en grunn husk!;)

God morgen:)

Snart klar for påskeferie nå. Skal kose oss masse med familie, godteri og forhåpentligvis litt fiske. Det blir godt:) Ellers skal vi snart starte i gang tidenes treningskjør inn mot bryllupet. Vi er litt sånn at alt som kan konkureres om, det er ekstra gøy. Vi kjører veddemål på alt og ingenting egentlig, digger det. Da blir også ting mye gøyere å gjennomføre. Det går så klart mye i oddsen og sport generelt egentlig. Men hvis dere har noen forslag på en konk/bet vi kan kjøre i gang innen trening taes det imot med stooor takk!:) Vi har kun 3 mnd på oss, så dette kan bli gøy. Skal så klart fortsette treningen for fullt etter bryllupet også, da vi begge har trent store deler av livet vårt fra før. Men nå... nå har vi vært daffe lenge nok!

Ellers ønsker jeg dere en magisk påske, hei då!:)

Fra hacket og overvåket, til ren luksus på Scandic Hell!

Mange av dere har spurt hva som skjer for tiden, hvorfor jeg har blitt så "lukket" og stille. Om jeg har det bra, hvorfor jeg ikke svarer osv. Jeg/vi var utrolig sliten etter mye styr etter visse blogginnlegg, og etter litt fram og tilbake fant vi også ut at vi hadde blitt hacket. Pc'n vår og tlf min var hacket, klonet og overvåket. Mista tilgangen til både mailen min og facebooken min, da dette ble styrt av noen andre. Passordene ble endret, og posisjonen på tlf min ble slått på til en hver tid for å overvåke hvor jeg befant meg. 

Hvorfor? Nei si det du.. Kanskje for å finne noe å "ta meg" på? Bruke noe mot meg eller henge meg ut? Ta meg personlig? Ikke vet jeg. Men nå har det slik at både jeg og Erik har ingenting å frykte, heller ingenting å skjule. Alt av info på vår pc, mail, dokumenter, facebook-kontoer og på min telefon inneholder overhodet ingenting som kan skade noen av oss, så dette tar vi med knusende ro sånn sett.

Men hva gjør man da, når slikt skjer? Hvor skal man begynne? Og midt oppi dette var Erik bortreist på kurs i 2 dager, så jeg var alene hjemme. Må innrømme at det var ganske ubehagelig og det føltes overhodet ikke trygt. Da var det godt å ha gode, trygge mennesker rundt meg mens Erik var borte. Må også få påpeke at politiet har vært svært behjelpelige i denne saken, og vi føler oss både trygge og godt ivaretatt etter de kom inn i bildet. 

Uansett, jeg henta Erik på værnes, og ingen av oss var særlig lysten på å dra hjem. Vi trengte rett og slett å komme oss bort litt. Hadde også gjøremål på stjørdal dagen etter, så da ble valget lett.

SCANDIC HELL på stjørdal! <3 Herlighet for en plass!?   

Jeg er helt overveldet over at vi har et slikt hotel, med en slik gjestfrihet og service i nabobyen vår. Jeg vet vi har mange fine hoteller, men dette overgår faktisk alt.

Hvorfor har jeg aldri hørt om, eller vært her før? 

Skulle i utgangspunket bo på et dobbeltrom, noe jeg også ventet meg da jeg sto i heisen på vei opp til rommet. Rom 720 sa meg egentlig ingenting. Da jeg kom opp, sto det "Hellsuiten" på rom 720. Jeg begynte å ane en liten oppgradering. Men det som møtte meg da jeg låste meg inn, fikk meg faktisk til å felle noen tårer.

Der sto jeg, lille ubetydlige meg.. en helt vanlig gjest liksom. Jeg begynte nesten å le litt også... Lo og gråt noen søte små tårer. Vet du hvorfor? Jo fordi jeg er overhodet ikke vant til slik luksus og følelsen av å være SÅ velkommen. Det er nok bare svigermor som klarer å gi meg den følelsen, haha!:) Ikke fordi rommet var så stort og luksuriøst, men pga to detaljer der inne, som kun var tiltenkt meg.

Jeg følte meg sett for den jeg er, og den jeg står for. Har som kjent møtt mye motgang og dritt de siste ukene, så dette ga meg mer enn noen tror. Spesielt en liten hilsen som var skrevet på speilet. Fikk desverre ikke tatt bilde av denne, men herlighet så nydelig gjort.

Da jeg går videre inn sto dette på bordet, men enda en hilsen.. fra direktøren selv, med innkjøpt påske egg med smågodt, god drikke og div andre ting. Slike små ting, er det jeg setter høyest i livet. Det å bli satt pris på, noe jeg utvilsomt følte fra første sekund. Noe jeg etterhvert forsto, at alle gjør på dette hotellet. Da jeg fikk møte de ansatte de andre gjestene innså jeg straks at alle blir så godt tatt vare på, ikke bare vi. Det er kanskje vanskelig for noen og forstå at slike bagateller kan være så viktig for meg, men dere som kjenner meg vet veldig godt hvorfor. Jeg følte meg godtatt, ønsket og veeeldig velkommen.

Takk<3 Og under her ser dere bilde av stua, bare en liten bit av hele suiten. Utrolig fint, ikke sant?

Soverommet var oppbygd på eget plan, og det viser seg at dette rommet.. jo det er selvfølgelig brudesuiten. Den største og fineste suiten på hele hotellet. Gamle skybaren med en ubeskrivelig fin utsikt. 

Som kjent er jeg også helt gal etter mat. Elsker å lage mat, spise mat, se på mat, lukte på mat, ja.. du skjønner. Haha! Vi kom ganske sent på kvelden, og ville egentlig bare ligge i senga å se tv. Vi bestilte derfor roomservice. Sjekk den utsikten vi hadde fra senga da!

Valget ble en saftig burger, med "nåkka attåt" som vi sier her i barteby! 

Etter maten fylte vi opp badekaret og satt på musikk, vi begge elsker nemlig å synge! Satt vel å sang i badekaret i over en time, haha. Resten av kvelden lå vi bare i senga med tv og godteri! :) 

Hadde jo hørt om frokosten på dette hotellet, da den er mye omtalt. Det forstår jeg veldig godt! Jeg har vært på både Britannia og Rica Nidelven altså.. men hallo. Dette her overgår alt. Har ikke ord. Bildene taler vel for seg selv... here we go!
























 

Resten av dagen tilbragte vi i bassenget, i badstua og på rommet! På kvelden var vi også nede i baren en tur og delte en flaske vin, det var så utrolig hyggelig der. Og for en service det var på alle de ansatte overalt? Har ikke opplevd slik før jeg. Er iallefall umulig å være i dårlig humør, når alle de ansatte som jobber der snur dagen din med bare et blikk! 

Fikk servert dette på rommet, litt av en luksus!

Her var det så kooooslig og lunt, tror vi badet 4 ganger mens vi var der.


 

Avsluttet kvelden med en god suppe, idol på skjermen og kjærestekos delux. Anbefaler virkelig alle å besøke dette hotellet. Det er så verdt det! 

Har du ingen planer nå i påska f eks? TA TUREN! Vi skal iallefall tilbake, maaange ganger. Nok en gang kjære Scandic Hell, hvis dere ser dette: TUSEN takk for et uforglemmelig opphold. Vi kommer tilbake kjappere enn dere aner!<3

God påske folkens!

 

Snart bryllup!!

Gleder meg som et lite barn!!! Nå er det ikke lenge igjen, og jeg kjenner at stresset lurer seg innover meg. Men! Dette skal jo nytes, så da får jeg kjenne litt på det, uten å bekymre meg for om vi rekker over alt. Dette er så klart ikke den kjolen jeg skal ha på selve dagen, men en liten smakebit er vel lov:) Gi meg gjerne tips, til hvordan jeg skal være på håret f eks. Der sliter jeg skikkelig faktisk, haha. Lyst? Mørkt? Oppsatt? Eller kanskje krøller? Tiara? No clue... og tips til noen som er flink til å legge negler taes også imot med en stor takk! Nå skal jeg legge bort denne planleggingen i noen minutter, for jeg driver nemlig å planlegger noe annet spennende. Blogger om dette i kveld! :) Ha en fortsatt strålende dag fintfolk!:)

VG's video-intervju av meg og mannegruppa Ottar

Her er intervjuet, og vennligst les det jeg har skrevet under linken, før du kaster deg over kommetarfeltet mitt for å kaste dritt.

http://www.vgtv.no/embed/?id=125299

"Du sleiker fi*** til et spedbarn fordi den er så myk og deilig"

"Pappa knu**** sin egen lille datter så hun begynner å blø"

Slike ytringer er det jeg reagerer på.

Men etter dette innlegget er jeg for min del ferdig med denne saken.

Og alle dere som skal drepe meg, voldta mine framtidige barn, du som spøtta meg i ansiktet på åpen gate, dere som fortsatt sitter å truer og trakkaserer meg: Jeg tar ingenting av dette seriøst, så ikke gidd å sløs bort mer av tiden din på meg.

Til alle dere menn som var medlem i gruppa uten å være klar over mye av det som foregikk der inne, jeg beklager på det sterkeste at dere ble dratt inn i dette pga meg og min blogg. Og det er av hensyn til dere jeg har fjernet både bildene fra gruppa og selve innlegget.

Og etter utallige ytringer om at jeg bare er en dum, blond rosablogger.. Jeg har kledd meg deretter i dette intervjuet til ære for alle dere. Og det ene rosa plagget jeg fant hadde en ufattelig fin logo da!:) Og hvis dere leser alle innlegene mine her inne, da forstår dere kanskje hvorfor disse påstandene er så uhyre morsomt for min del;)

Ellers vil jeg gjerne si TUSEN takk til alle dere som har støttet meg, tatt meg i forsvar og som faktisk forsto budskapet mitt med dette. Det gjelder også til alle dere som var uenig med meg, men som kom med konstruktiv kritikk og saklige tilbakemeldinger. <3

Og Anne-Kat: Smigrende at du bruker min blogg for å ha noe å snakke om på god morgen norge og i dine egne sendinger, men at du bruker en artikkel dagbladet har valgt å skrive om meg som utgangspunkt.. det er for meg uforståelig. Dagbladet skrev denne saken som de selv ville, og vinklet med bilder og påstander som tydeligvis traff rett hjem hos deg og ikke kom fra meg. Jeg trodde du var mer proff og medievant enn som så. Jeg har nemlig aldri skrevet/sagt at jeg har kontaktet eller snakket selv med kripos. At du forsvarer disse vitsene fordi de er 50 år gamle, det forandrer ikke saken for min del. De er langt over grensen for hva humor er, og min mening er at dette er langt fra greit å spøke med. Så vennligst finn deg annet stoff å fylle arbeidsdagen din med, så lar du medieartikler om meg ligge:) Hvis ikke får du evt snakke på grunnlag av faktaopplysninger, og ikke på det media skriver om meg. 

Og til slutt, dere 19 stk som har anmeldt meg; kjør på, vi sees i retten.

Kjære media, hatere og Anne Kat osv.

Har hatt et dødsfall i familien i dag morrest, derfor velger jeg av hensyn til familien å la dette oppstyret ligge foreløpig.

Og kjære Anne Kat, du trenger ikke å hige etter flere mediaoppslag på vegne av meg før den tid, jeg skal nok svare deg, tro du meg!;)

At disse "vitsene" oppsto før du ble født for over 50 år siden, vil fortsatt ikke si at dette er greit. God helg;)

Disse må stoppes! Mannegruppa Ottar, en gruppe pedofile menn som "koser seg" på vegne av barna våre.

(Har valgt å fjerne de mye omtalte bildene, da budskapet mitt for lengst har nådd ut. Jeg vil forståelig nok ikke ha disse tragiske "vitsene" liggende på min blogg til evig tid. Ellers ligger innlegget som før.)

Jeg sitter bokstavelig talt å rister av rent sinne. Jeg forstår ikke hvordan samfunn vi lever i.. Jeg blir skremt over hvor mange sinnsyke mennesker som går fritt blant oss. Jeg kom uheldigvis over "Mannegruppa Ottar" på facebook.

Der sitter disse råtne menneskene å skriver ting som er HELT bak mål. Hva er det dere driver med? Hvor hardt har dere egentlig slått dere? Hvor gikk det galt?

Og dere velger å kalle dere "mannegruppa."  Føler du virkelig at du kan kalle deg en mann du som skriver dette!? Da vet du ikke hva et mannfolk er. Dere er forklastelige hele gjengen, som godtar dette.

Jeg gikk inn på admin for gruppa, og hele facebook-siden din består av barn. Sikkert nok dine egne barn. Hva tror du de tenker, når de leser og forstår hva pappa sitter å skriver på nett? I full offentlighet. For dere er vel ikke så dumme, at dere tror denne gruppa blir holdt lukket for offentligheten? Jeg har selv vært inn å sett denne "humoren." Jeg håper dere blir flådd, alle mann! Skal dette være humor? Hvor skada i hodet må man være i Norge, for å bli låst inne? For hvis disse menneskene kan sitte å skrive slike ting uten og bli låst inne, da forstår jeg ingenting. Jeg er ingen fan av systemet fra før, så jeg blir ikke overasket hvis de slipper unna med dette også.

Som noen av dere vet ble jeg selv misbrukt i en alder fra 3-10 år. Han fikk desverre utløp for denne syke tankegangen sin, og jeg ble offeret. Jeg er det lille offeret dere sitter å skriver og fantaserer om i denne gruppen. Han fikk 60 dager i fengsel, for å ha misbrukt meg i over 7 år. Hvis du stjeler en sykkel, da får du 6,5 år. (Referer til Åsted Norge.)

Dette blir så dumt, at jeg gidder ikke å bruke mer energi på å skrive mer om dette "systemet" vårt. Ting taler nok for seg selv. 

Jeg kjenner at det koker over innvendig, når jeg må sitte å lese dette pisset dere ytrer dere om. Tror du barna dine blir stolt av pappa når han/hun en dag leser alt du står for..? Har du noengang tenkt på det? Du burde skamme deg, legge deg inn på en psykriatisk avd og be om årevis med hjelp.

Jeg valgte å sladde navnene deres, og det er langt i fra av hensyn til dere.

Jeg velger å sladde dette av hensyn til de stakkars barna dine og familien din. Så de slipper å se navnet ditt florere rundt om i offentligheten, og må forklare dine fatale ytringer ovenfor skolevenner, kollegaer osv. Hadde det ikke vært for dem, så hadde jeg gledelig lagt ut disse bildene med fult navn.

Jeg håper dere blir straffet HARDT og blir fjernet fra samfunnet. Jeg håper dere blir fratatt muligheten til å omgåes barn for alltid.

Dere som skriver dette hører hjemme inne på cella til ABB.

 

 


 

 

Les mer i arkivet » Juni 2017 » April 2017 » Mars 2017
Lotte Hoel

Lotte Hoel

31, Trondheim

Epost: lottehoel2016@hotmail.com Snap: "Pokerfaace" Gla'jente fra Trondheim med mange meninger.. om mye!:) Ellers er jeg norgesmester i poker, er veldig spontan og har en ganske så stor dose med selvironi innabords. Fiske, fotball, dart og poker er det jeg bruker fritiden min på. Tar meg selv svært lite høytydelig, og byr i overkant mye på meg selv. Denne bloggen har blitt et skrivested for meg, om alt jeg står for og tror på. Jeg kjemper alltid for de svake, urettferdighet og jeg bruker stemmen min der den trengs. Hovedsaklig kjemper jeg for barns rettigheter og ting som kanskje er litt tabu-belagte.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits