Jeg gråter. Ser sorgen i hele ansiktet hans når han sover. Sorg og savnet etter sønnen sin som er så inderlig elsket her hjemme.

Sitter med så mye inni meg.. sliter med å plassere alle følelser, tanker og inntrykk. Ting er så tungt på en måte. Jeg bare gråter.

Tungt på en litt god måte også kanskje? Vet ikke, men det er ikke viktig. Har ligget våken i hele natt, sovnet et par timer da Erik dro på jobb i morrest. Men kl 08.15 var jeg lys våken igjen.

Har vel egentlig grått i hele natt, hvis jeg skal få være ærlig. Grått fordi jeg har så vondt, langt inne i hjerterota mi. Grått fordi jeg også er litt lettet. Lettet over det store steget Erik nå har trådt inn i. Jeg ser hvor han sliter, hver eneste dag. Samma hvor tapper han prøver å være. 

Det er nesten så jeg kan se sorgen i hele ansiktet hans når han sover. Sorgen og savnet etter sønnen sin som er så inderlig høyt elsket her hjemme. Jeg savner han. Men jeg har aldri møtt han.

Hørt noe så rart? Jeg har en stesønn, en stesønn jeg kun kan beundre å være være glad i fra avstand. Han er storebroren til mine framtidige barn. Jeg drømmer om han, vi snakker om han hver eneste dag, flere ganger. Vi gråter, vi ler, vi kan også bli sinte. Ikke på hverandre heldigvis, tross hvor vanskelig denne situasjonen faktisk er.

Men jeg kjenner et sinne over urettferdigheten. Og tapet. For vi alle kommer desverre ut av dette som tapere. Uten unntak. Men den som rammes verst, det er den lille gutten stakkars. Som har blitt frarøvet pappan sin i så mange år. Sitt eget kjøtt og blod. Den eneste biologiske familien sin, den har han faktisk på farsiden. Han er en Hoel. Alle på den siden har han blitt frarøvet. Pappa, besteforeldre, tanter og onkler, faddere og øvrig familie.

En familie som er enormt ressurssterke, gode, trygge, og fantastiske forbilder med alt for mye kjærlighet å gi, uten et eneste unntak faktisk. Denne familien er også min. Hva hadde jeg gjort om jeg ble fratatt alle disse fantastiske menneskene som barn? Jeg vet ikke. Men jeg vet at jeg ville ha bestemt det selv iallefall. Isteden for at mor skal ta valget for meg, pga sine egne intriger og problemer.

I dag er jeg litt svak, en følelse jeg er veldig ubekvemt med. Svak og utmattet, fordi jeg føler meg helt hjelpesløs. Men også litt lettet, som sagt. Fordi Erik nå er klar for å ta opp kampen igjen, noe han har gjort så ufattelig mange ganger tidligere. Kampen der han møter døra, der han ikke blir hørt, trodd på eller i det hele tatt vurdert.

Han har blitt "pisset på" og nærmest latterliggjort av et lite fungerende rettsystem hele veien. Det kommer ikke til å skje denne gang. Om så jeg skal sørge for det, ene og alene.

Ingen dommere, advokater eller frimurere skremmer meg nok til å tie iallefall.

Hvordan kampen har vært, hva som har skjedd og hele hans historie.. det skal han få fortelle verden selv. Og det kommer faktisk ganske snart. 

Men det er ikke lett å være kone heller skal jeg si deg. Kanskje er det verre fordi jeg er jeg? Fordi jeg så lett kan føle på hvordan sønnen hans kanskje har det. Jeg har jo som tidligere skrevet, vært dette barnet selv. Men jeg hadde desverre ingen som kjempet for meg.

Jeg kunne så inderlig ønske at jeg hadde en pappa som Erik da jeg var lita. Eller at jeg hadde besteforeldre som kjempet med nebb og klør, for å få være glade i meg, slik som foreldrene til Erik gjør. Jeg kunne ønske jeg var den gutten, som har alle disse nydelige menneskene rundt seg, som så inderlig sterkt ønsker å gi han kjærlighet. 

Han er jo bare noen km unna oss alle.. men nei. Det får han ikke oppleve. Og ingen vet eller fordtår hvorfor. Jeg tørr ikke tenke på hva den gutten får vite. Hvilke svar han får på sine spm om pappa, farmor og farfar osv. For det eneste jeg vet, det er at han får iallefall ikke sannheten. Jeg kjenner kanskje litt ekstra på det, fordi jeg har vært der.

Jeg fikk servert bare løgner om pappa og hans familie, noe som fortsatt preger meg. Det har nesten ødelagt meg. Men ikke helt.. for jeg har fortsatt igjen den lille styrken, styrken til å bekjempe rettferd for andre barn. Også for min egen stesønn. En stesønn jeg har tenkt på hver eneste dag i årene som har gått. Det gjør vondt. Det gjør vondt å se på hvordan dette har og fortsatt påvirker hele familien. Alt pga urettferd og mangel på likestilling.

Her sitter vi kvinner å klager og syter over at vi ikke blir likestilt med menn. Feminister hyler som aldri før. Fordi vi får ikke lik lønn. Herregud så kynisk. Iallefall ift dette temaet.

Hva skjer med likestillingen for fedre? De blir bare skuvet bort i et hjørnet, de blir som regel ikke hørt en gang. Hvor lenge skal vi tillate at flere barn havner som hovedperson i denne sorgen? Nå er ikke jeg spesielt berettiget til å klage på hva som er vondt her, for dette er så langt mye verre for mange andre. Andre barn, andre fedre og øvrig familie. Men når jeg har det så vondt bare av å se situasjonen fra sidelinjen, da lurer jeg virkelig på hvordan de selv har det.

Jeg tror ikke man kan forestille seg det. Dette er skrevet fra mitt hjerte, og for første gang har jeg tenkt å publisere noe ang dette temaet uten å spørre Erik først. Vet du hvorfor? Fordi jeg våger. Fordi jeg har rett til det. Og fordi jeg snakker for så sinnsykt mange andre. Jeg snakker kanskje der folk flest tier. Men det må til, for å skape debatt og endringer. Vi trenger flere sånne mennesker. Vi er i 2016 nå. Ordet tabu dabber av. Man skal ikke tie og bøye seg for urettferdighet.

Erik må være den tøffeste mannen på jord, som nå har bestemt seg for å være frontfigur og en stemme for ALLE fedre, som kanskje ikke tørr eller blir hørt. Han skal faktisk i første omgang kjøre en apell her i Trondheim den 3. januar på torget. Dette kommer han ut med selv ganske snart.

Hvordan han finner styrken til det? Ikke spør. Mannen er laget av stål. Jeg er så stolt og ydmyk over den mannen der. Og jeg må være verdens heldigste kvinne, som får Erik som min barnefar. Det er nok den største gaven i mitt liv.

Jeg beundrer at han klarer å stå oppreist etter alt. Han gir seg ikke. Han kommer heller ikke til å gi seg. Aldri. Og vi står støtt rundt han, hele løpet ut.

Verden er urettferdig. 

Og kjære lille venn, en dag kommer du til å lese dette. Da håper jeg du forstår hvor ønsket, etterlengtet, savnet og høyt elsket du er, hele tiden har vært og alltid kommer til å bli.


Godt å ha den jenta her på dager som dette.


Og kjære, gode ektemannen min.. jeg kommer alltid til å stå støtt ved din side. Jeg kommer aldri til å gi opp. Jeg kommer alltid til å løfte deg når du er som lengst ned, akkurat slik som du gjør til meg.

Sammen klarer vi alt, vi to. Jeg elsker deg.

#likestillingforfedre #politikk #solveighorne #pappa #rettferdighet

18 kommentarer

27.10.2016 kl.16:43

Åhhhh Lotte❤️ Utrolig fint skrevet og helt riktig . Vi sørger hver dag men glatter over det med en maske vi har lært oss og ta på oss. Fordi vi ikke kan svare på hvorfor . Hvorfor får vi ikke møte den nydelige gutten? Men nå er tiden inne til og ta opp kampen . Mot urettferdighet . Vi skal jammen kjempe til vi har oppnådd rettferdighet. For den vil seire til slutt . Jeg vet det . Vi har vel bare gått i en tåke og i ett sjokk i mange år . Og den sisste gangen vet jeg gutten sa til sin far : pappa jeg vil være mere sammen med deg " . Vondt. Så inderlig vondt . Men nok er nok. Kampen har startet . Takk for at du skriver og deler . Glad i deg ig dere av hele vårt ❤️❤️

Lotte Hoel

30.10.2016 kl.19:03

Anonym: <3 <3

Kyrre Fjeldvik

27.10.2016 kl.22:19

Sterkt, sterkt. Man kunne ønske, håpe at det var bare en eneste slik historie, men dessverre er det tusenvis.

Lotte Hoel

30.10.2016 kl.19:03

Kyrre Fjeldvik: <3

Kai Rudi

05.11.2016 kl.05:35

Jeg vet desverre så alt for godt hvor ufattelig vond den sorgen og savnet aom gjenomsyrer livet til din mann.. Selv om det er vondt for deg å se denne smerten hos han så er det nok kjærkoment at han har deg og din støtte og hjelp .. Håper at dere lykkes, for både deres og ikke minst gutten sin del! - Kai

Lotte Hoel

07.11.2016 kl.08:49

Kai Rudi: Tusen takk <3

05.11.2016 kl.19:01

Flott lesing! Skulle ønske flere var såpass åpen om det. Mvh en av flere tusen som har kjempet og fortsatt kjemper for samværet.

Lotte Hoel

07.11.2016 kl.08:49

Anonym: <3

Steinar Jakobsen

05.11.2016 kl.23:00

Godt å lese, for fler :). Takk

Lotte Hoel

07.11.2016 kl.08:49

Steinar Jakobsen: <3

JULIE WINGE

06.11.2016 kl.13:21

Kjære Lotte helt seriøst. Jeg skal lese mer av det du har skrevet nå:) Ha en fin søndag:)))

Lotte Hoel

07.11.2016 kl.08:49

JULIE WINGE: <3

Lene

06.11.2016 kl.17:33

Så godt skrevet! Det må være helt forferdelig å være pappa uten å få delta. Har også en mann med særkullsbarn og det har heller ikke vært enkelt. Har som deg delt følelsen av maktesløshet ovenfor sin nærmeste. Vær sterk så håper jeg at rettferdigheten seirer til slutt og gutten får pappaen sin og resten av familien tilbake. Det er helt forferdelig at barn skal lide på grunn av en av foreldrenes manglende evne til å se barnets beste på grunnlag av egne problemer. Dere kommer til å bli fantastiske foreldre! Barn trenger bøttevis med kjærlighet og trygge, omsorgsfulle personer rundt seg. Det er jeg helt sikker på at dere har :)

Lotte Hoel

07.11.2016 kl.08:49

Lene: <3 <3 Tusen takk.

Karl Halvorsen

12.11.2016 kl.00:13

Hei Lotte!

Skulle ha skrevet ord som du virkelig hadde fortjent og som kunne ha vært med på å hjelpe. For hjelp, støtte og forståelse trenger en virkelig i slike situasjoner. Maktesløshet ble nevnt i en annen kommentar, den maktesløsheten har vi kjent på nært hold og over flere år.

Takk for din åpenhet og viljestyrken til å stå på, for her er det snakk om tusener ja. Tusener av ødelagte liv for barn og voksne. Takk for at du har blitt den du er, på tross av alt du har opplevd. Det er kanskje også derfor du har det.

Jeg kommer tilbake jeg, Lotte. Men nå vil jeg bare ønske dere ei best mulig helg og all den lykke og hell i livet som kommer!

Skulle gjerne ha fått lov til å legge ut noen av innleggene dine på min nye blogg, med tydelig link til din. Sjekk gjerne opp bloggen min, å gi meg tilbakemelding om du godtar det eller ikke.

Dessverre er det ikke mulig nå å kommentere hos meg, nettopp på grunn av vanskeligheter av samme art som jeg aner dere har å kjempe med. Kommer nok et innlegg om det snart.

Hei så lenge og igjen takk og lykke til!

Lotte Hoel

12.11.2016 kl.11:06

Karl Halvorsen: Tusen takk for gode og oppbyggende ord.<3 Du har en viktig blogg ser jeg, en blogg vi trenger. Stå på!

Bettina

19.04.2017 kl.17:50

Føler veldig med deg som kona hans og situasjonen din mann er i. Er i akkurat samme båt og sitter mye på nettet for å hjelpe samboeren med å finne ut hvordan han kan få se sin sønn igjen. Mor nekter han møte sin første sønn og snakker usant om div ting. Mens han sitter her å er stefar for mitt første barn og far for vårt felles barn..

Lotte Hoel

20.04.2017 kl.10:00

Bettina: Utrolig trist!!:(

Skriv en ny kommentar

hits