Først skal jeg torturere henne, så skal jeg brenne henne i peisen. Jeg kommer til å drepe henne.

"Først skal jeg torturere henne, så skal jeg dope henne ned, så skal jeg brenne henne i peisen mens jeg åpner meg en god flaske whiskey. Jeg hører lyden av Pink Floyd på radioen, the wall. Fin sang, men kankje litt langdryg. Snart begynner nyhetene på p4. Det har vært et drap i Oslo, gjerningsmannen er fortsatt på frifot. Det går et rush i kroppen min, en slags spenning. Tar det lang tid før jeg blir pågrepet tro, etter mine planer er gjennomført?

Det eneste som betyr noe, er at jeg rekker å publisere videoen av henne på facebook, der hun ligger å knitrer inni peisen. Så alle får se, hvor langt hun dro meg. Tanken på dette gjør meg godt, følelsen er behagelig. Den er tilfedstillende. Jeg kan nesten ikke vente med å partere henne, for å slenge restene av kroppen hennes litt her og litt der.. Ja på de mest ubetydelige plassene jeg kan finne. For benrestene av henne, de fortjener ikke å bli plassert på en "bra" plass iallefall. Som for eksempel på opera taket.

Nå nei, da kaster jeg heller den ene tåa hennes i akerselva. Kanskje hele foten. Der får hun ligge sammen med sprøytespisser og annen dritt, akkurat som hun fortjener. Hun har tatt fra meg alt jeg eier og har, det skal hun få svi for. Og jeg gleder meg! Hun skal få kjenne på smerten jeg lever med hver eneste dag og natt, en gang for alle. Det er jo i grunnen politikerne som påfører meg denne smerten, men de får jeg ikke tak i. Da blir barnemor et enklere valg."

Dette er bare noe av alle historiene jeg får tilsendt. Kun et lite utdrag, av tusenvis. Noen historier er rørende, noen er smertefulle, mange er håpløse, og noen er virkelig skremmende og helt bak mål. Som denne. Hvis mennesker som tenker slik bare blir oversett, og får gå fritt blant oss.. hvor ender vi da? En ting er å tenke det, men når man faktisk ytrer det så er vi på et litt annet nivå. De kjemper en kamp de aldri kommer til å vinne. En kamp om å bli hørt, et ønske om at deres mening også skal bety noe.

Vedkommende som skrev dette var høyt utdannet, hadde en fulltidsjobb i en lederstilling, og har 3 barn. Meget skremmende, spør du meg. Det skal ikke være mulig å ende opp med en slik holdning, samt en skadeskutt og skummel tankegang. Jeg blir ganske makteløs når jeg får tilsendt slike historier. Han mener urettferdighet, falske anklager, løgn, manipulasjon og bevis som er plantet og forfalsket har fått han dit. Det har tydeligvis vært hverdagen til denne mannen over lang tid, at det nå har blitt et ukontrollert hat. Et savn og et hat som kan drive han til hva som helst desverre. Han tenker ikke klart. 

Jeg lurer på hvor mange foreldre der ute som kanskje tenker slik, i en virkelig håpløs situasjons? Når smeller det? Jeg synes synd på de som har det slik, men jeg blir mest av alt redd. Livredd for hvor vi ender opp, hvis noe ikke skjer snart. Jeg velger å tro (å håpe) at denne saken ble skrevet i ren frustrasjon fra hans side, men hva jeg mener og tror er nok likegyldig. Det ligger ikke i mine hender, men jeg kan velge å belyse det. Belyse faren over hva som kan skje. Jeg håper vi slipper å drive folk til vanvidd, drap og torturering. Vi må ta tak i ting før det er for sent. Vi skaper iallefall ikke en bedre og tryggere hverdag for barna, heller tvært i mot. 

(Og ja, jeg har selvfølgelig meldt fra videre om denne saken. Det var jeg nødt til. Det fortalte jeg til han også.)

Ikke misforstå meg, jeg mener så klart ikke at slike foreldre bør få ha samvær med barna sine, uten tilsyn osv. Langt i fra! Når tankegangen er slik bør man søke hjelp, da er man en fare for både barna og samfunnet. Men foreldre flest i denne situasjonen, er nok mer enn sterke nok til å ikke havne "der". Jeg ville bare belyse hvor langt det faktisk kan gå, i en så urettferdig og håpløs situasjon.

#likestilling #likestillingforfedre #sylvilisthaug #solveighorne #barnefordelig #duogjegpappa

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits