Skammen over å bli seksuelt misbrukt som 3 åring.

Skam. Skammen over å være det sorte fåret i familien. Hun som ødela alt, ved å fortelle det. Hvorfor kunne hun ikke bare holdt stille? Det ødela jo faktisk etternavnet deres der ute på bygda. Slik var det, og slik er det vel for mange andre også. Man skal ikke snakke om det til noen, det må for guds skyld ties om, for å ta hensyn til det image familien har fra før. En familie jeg aldri har vært en del av en gang.. Jada Lotte, utrolig synd at dette skjedde med deg, men du aner ikke hvordan dette ødelegger for oss resten, hvis du er åpen om det. Folk dømmer oss også, skjønner du.

Jeg skal fortelle dere alle en liten ting jeg.. det er ikke en skam. Tvært i mot. Jeg kjenner en styrke ved det, og jeg blir heller stolt. Stolt over at jeg endelig skriver om det, at jeg snakker om det. Jeg er også ganske stolt over at jeg har innsett visse ting, endelig. For de menneskene som har lagt skam på meg opp gjennom, de har bare forverret hele hendelsen jeg faktisk ble utsatt for, år etter år. Helt til nå.

Ikke f*** om jeg skal skåne dem lengre, og ta hensyn på vegne av meg selv. Jeg innser heller at det er en gjeng med søppelfolk, hele gjengen. Jeg burde blitt skånet, men jeg har desverre satt lojalitet ovenfor dem i første rekke hele veien. For at jeg kanskje en dag skal bli godtatt og god nok. Jeg fikk beskjed om å "late som" til alle. Det var plutselig min oppgave å passe på at de aldri fikk vite dette. Jeg måtte skåne dem. Gud forby at de fikk et annen syn på denne mannen, som var så høyt elsket.

Jeg fikk ofte beskjed om hvor viktig det var, at vi aldri fortalte noen av de andre barna dette. De måtte jo få være glad i han fordi. Jeg måtte smile når de snakket om han, late som han var en bra mann. Han var forsåvidt en snill mann, det skal han ha. Snill fordi han ga meg uendelig med både godteri, uten at mamma så det. Han ga meg oppmerksomhet, han så meg, og han hørte på meg. Dette var noe jeg aldri fikk oppleve ellers i barndommen og livet. Hverken av min mor eller noen andre. Jeg var alltid bare i veien. Men hva gjør man som 4-5 år da, når man kjenner på en slik følelse? Man strever etter anerkjennelse. Du føler deg bare ubetydelig og ensom egentlig. Men nå er jeg 30 år og forstår. Kunne ønske jeg forsto dette tidligere.

Følelsen hver julaften, når alle snakker til bords om hvor mye de savner denne mannen og forteller at de akkurat har snakket med han på telefonen.

"Han skulle vært her. Eller vi skulle vært der.. men det går jo ikke."  -På grunn av Lotte..

Når han døde f eks.. der satt jeg å leste statuser (til uvitende) om hvor lei seg de var over dødsfallet, fordi de ikke nådde begravelsen i tide for noen år tilbake. Og det er jo forståelig.. Men der satt jeg, å følte nok en gang på skammen. Skammen, fordi de ikke visste noe. For jeg var egentlig ikke så lei meg da han døde. Bare det i seg selv var en skam for min del. Samtidig som jeg jobbet hardt for å overbevise min mor, om at hun IKKE skulle møte opp i begravelsen for å ødelegge den.

Verst var det nok når rettsaken mot han var ferdig. For han innrømmet faktisk alt med en gang. Jeg husker det var en dobbel-sidig sak om meg i avisene den gangen dette kom fram. (En sak jeg gjerne vil se, i dag.)

Alle forsøkte å skjulte dette for meg, og jeg fikk ikke lese det. Det syntes jeg var urettferdig. Men alt i min verden var jo urettferdig, så jeg måtte bruke børsten min her også. Børste det av skuldrene mine, ja akkurat det jeg er best på.

Da dette kom fram var jeg 10 år. I følge rettspapirene hadde dette pågått fra jeg var 3 år gammel. Og jeg husker desverre det meste. Mest av alt har bildet av penisen hans brent seg fast i hjernen min, den var lilla. Han var jo tross alt 60 år eller noe, da jeg var 5 år. Dette bildet må jeg desverre ta med meg i grava.

Etter rettsaken var ferdig, dro alle andre utover å besøkte han fremdeles. Han fikk jo kun 60 dager i fengsel, å sonet 40. Den milde straffen var pga godt samarbeid og fordi han var så gammel og snart skulle dø, ble jeg fortalt. Hver helg dro de utover, hver eneste ferie. Alle i familien var der, til og med barna ble tatt med dit. Jeg stillte ofte spm til min mor om dette var forsvarlig, i tilfelle noen andre barn kunne bli utsatt for det samme. Det var min bekymring.

Til deg kjære barn, ungdom, voksenperson eller eldre: DET ER IKKE DIN SKYLD, og det er ikke flaut! Det som er flaut, det er disse personene som prøver å beskytte slike mennesker og deres handlinger!!

For første gang i mine 30 år føler jeg en slags seier. En seier over at jeg har kommet så mye lengre enn enkelte av disse menneskene. Det at jeg ble misbrukt var faktisk ikke det verste, det er behandlingen i etterkant som har ødelagt meg. Du føler deg som en ubetydelig liten søppelbit, som blir skuvet bort ved en hver anledning. For du er bare i veien. Du er ikke bra nok, og du kommer sikkert aldri til å bli det heller.

Men en ting skal sies. Etter flere år med seksuelt misbruk, rusmisbruk, vold, barnehjem, skam og faenskap.. Så er jeg glad for at jeg ble satt på prøve. For jeg ble et mye bedre menneske, mye bedre enn hva enkelte noengang kan bli. Til alle andre offer i samme situasjon, les og lær av mine såre feil. Det er ikke din feil!! <3 <3



 



 

 

14 kommentarer

Therese Vikan

19.11.2016 kl.20:00

Så fantastisk bra skrivvi! Æ sitt me klump i halsen for første gang på flere år!! bydgadyret e forferelig, og værre når d bli brukt mot ei lita jente på den her måten Lotte! helt forkastelig!

Håpe du har en fin kveld og at livet ha starta å smil t dæ flotte, flinke og smarte Lotte! Fordi d trur æ virkelig du fortjene <3

Lotte Hoel

19.11.2016 kl.20:11

Therese Vikan: Tusen takk, så god du er. <3

Cindy

30.12.2016 kl.10:58

Sterkt innlegg, velogmerke meget bra skrevet, og jeg bøyer meg i støvet for ærligheten din. <vrden trenger flere sånne som deg!

Lotte Hoel

19.01.2017 kl.08:40

Cindy: Takk:) <3

Ida

05.01.2017 kl.00:00

Klikke innom bloggen din av og t. D du skriv treff mæ sånn, bli helt satt ut. Du e så sterk og vakker:)

Lotte Hoel

19.01.2017 kl.08:40

Ida: <3 <3 <3

Cathrine Narum

29.01.2017 kl.10:36

Så sterkt, så vondt og så godt. For et menneske du er! <3 Alt du har opplevd, alt du har holdt ut, alt du har lært, og alt du har blitt! Jeg sier bare wow. Du er utrolig. Stå på videre!

Lotte Hoel

29.01.2017 kl.11:11

Cathrine Narum: Tusen takk, gode menneske. <3

bipolarjulie

29.01.2017 kl.17:55

Så sykt sterkt innlegg å lese, satt med tårer i øynene når jeg leste dette! Takk for at du deler <3 For en ekstremt tøff og sterk person du er som har overlevd alt dette! Ikke bry deg om familien din og andre som slenger dritt, de fortjener ikke at du offrer dem en eneste tanke! Masse lykke til videre, stå på <3

Kathinka

30.01.2017 kl.12:03

Så sterkt å lese! Jeg gråter som bare det.. Det er så grusomt hva du har gått igjennom. Jeg blir så sint på dine vegne, men igjen er jeg også så glad for at du har funnet en så stor styrke til å være åpen om det og fortelle det til oss. Du er en stemme for andre som kanskje også har gått igjennom det samme, og det kan hjelpe dem videre.. Ønsker deg alt godt ❤

mette

31.01.2017 kl.00:58

Jeg beundrer deg for din ærlighet,og att du er åpen

Om de 'stygge og Skammelige' tingan som har skjedd me deg!

Første gang jeg er innom på Bloggen Din,og det blir ikke

Siste gangen,

Klem

Lotte Hoel

31.01.2017 kl.10:22

mette: <3

Monika

31.01.2017 kl.19:21

Så fint skrevet. Utrolig viktig at noen er åpne om dette, så vi kan begynne å få bort skammen som ofrene føler på.. Jeg er så lei for å høre alt du har vært gjennom, og kan bare henge meg på det du sier selv: Det har ikke vært din skyld noe av det. Jeg er lei for at det ikke var noen der til å ta vare på deg når du var liten, og gi deg den trygghet og kjærlighet alle barn fortjener. Jeg er så glad for at du har noen i dag som er på din side, og som tar vare på deg. Jeg ønsker deg alt godt, og heier på deg videre. Du virker utrolig sterk <3 Takk for at du deler!

Lotte Hoel

01.02.2017 kl.07:47

Monika: Takk <3 <3

Skriv en ny kommentar

hits