Dette høres nok veldig rart ut, men det er dessverre realiteten. Og med tanke på at jeg nesten ikke har noen annen familie på min side, som besteforeldre, tanter/onkler, søskenbarn osv, så burde jeg kanskje ønsket meg en mamma. Og ja, jeg har alltid ønsket meg en mamma. Men ikke en slik mamma som jeg hadde. Dere som har fulgt meg i noen år, vet jo også hvorfor. Hun var ingen god mamma, hun var ingenting som kan nærme seg kategorien mamma en gang. Hun var kynisk, slem, egoistisk, voldelig, farlig manipulerende, tenkte bare på seg selv, og ja.. hun var også alkoholiker og narkoman. Noen mener dette er en sykdom, jeg mener mye er selvvalgt. Jeg er nok inhabil på hva som faktisk er fasiten her, fordi jeg sitter igjen med så mye følelser, sinne, spørsmål og sikkert mye bitterhet også.

Hun valgte dette rus-livet selv, men hun tok også valget for meg. Hun valgte å gi meg dette livet, med en oppvekst fra helvete og mer til. Ved bursdager og juletider kommer det alltid opp mye følelser rundt dette, forståelig nok.  Nå er det jul igjen.. Jeg prøver å skille mellom hva som er bitterhet, sinne og takknemlighet. Jeg tenker at bitterheten kommer pga min pappa, fordi jeg så inderlig sterkt kunne ønske at han var her. Sinne er nok tilstede fordi mamma tok ifra meg så mye av livet mitt. Takknemligheten veier tyngst, fordi hun er borte. Det høres nok helt forferdelig ut, men livet mitt startet virkelig den dagen hun tok sitt siste åndedrag. Da fikk jeg fred, og jeg kunne begynne å tenke på meg selv, uten at hun fikk ødelegge mer for meg.

Jeg slipper å kaste alt jeg har i hendene, fordi hun ringer på lillejulaften mens hun ligger uten klær i en snø grøft, uten å vite hvor hun er. Dette som 18 åring. Jeg slipper å få sms`er på julaften, om at jeg er en hore som hun angrer på at hun fødte, bare fordi jeg har “klart meg” her i livet, har en jobb og tror jeg er noe. Dette som 25 åring.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Dette slipper jeg nå. Det eneste som mangler nå, er pappaen min. Den pappaen hun tok ifra meg, å nektet meg å få ha kontakt med. Jeg ble hele 14 år, da presten dukket opp på nyttårsaften med beskjed om at pappan min hadde hengt seg den morgenen. Vanskelig og ikke bli litt bitter da, tenker jeg. Men jeg har lært meg å leve med den bitterheten, jeg har også lært meg hvordan jeg skal håndtere sinne og sorgen som dukker opp inni meg noen ganger, men spesielt da i høytiden. Det vises ikke på meg, det har det aldri gjort. Fordi jeg alltid har holdt det inne, å nektet å snakke om det. 

I dag, ja i dag snakker jeg om det så fort jeg kjenner på det. Slipper ut noen tårer, får en god armkrok og samtale med min fantastiske ektemann, så er det over.  🙂  Det føles godt å ha kontroll, det føles godt å endelig være Lotte. Jeg har en ro i meg, som jeg først fikk oppleve etter at hun døde. Den roa har gjort meg til et bedre menneske. Nå har det vært stille på denne bloggen i 2 år, fordi jeg har ikke hatt behov for å skrive eller dele.

I dag sto jeg å danset til Queens med støvsugeren i hånda, mens jeg tenkte på at jeg må huske å kjøpe med flere medisterkaker i ettermiddag. Plutselig satt jeg her da.. innlogget på denne bloggen, og måtte bare få det ut. Det har blitt en terapi for meg å skrive, uten at det trenger å være så mye mening med det jeg skriver. Nå har jeg gått å kjent på dette en stund, og plutselig må det bare ut. Ting letter som regel etterpå, og godt er det.

Et lite eksempel på en av mange feil hun gjorde, var da det kom fram at jeg hadde blitt seksuelt misbrukt fra jeg var 3-10 år.

Det første hun sa til meg var: “Jeg visste det, har skjønt det lenge!” Hvem sier noe sånt? Og hvorfor satte hun ikke en stopper for dette hvis hun hadde mistanke? Hvorfor etterlot hun meg alene med han? Jeg forstår at det jeg skriver om mammaen min kan høres veldig brutalt ut, og det respekterer jeg. Men du må faktisk prøve på deg mine sko for å forstå, det håper jeg du også respekterer. 

Det som gjør meg mest bitter, utrolig nok.. det er at jeg faktisk var der hver eneste dag for henne, det siste året før hun døde. Jeg følte at ingen fortjener å dø alene, om du skjønner. Men faktumet er at hun ødela enda mer da, på tross av at jeg forsøkte å se det gode i henne. Hun spiste meg opp innvendig, manipulerte og satte alle rundt seg opp imot hverandre, til og med legene og sykepleierne fikk gjennomgå, på det groveste. De eneste som forsøkte å hjelpe, de tråkket hun på. Slik har det jo alltid vært. Jeg trodde alltid at den dagen hun dør, da slipper alt.. da forsvinner sinne, bitterheten, de vonde minnene/tankene osv. Så kommer sikkert noen fine tanker opp etterhvert. Men så feil kunne jeg ta.

Nå er det 5 år siden hun døde, og jeg klarer fortsatt ikke å tenke noe fint om henne. Og det gjør meg nesten litt flau.

Alt jeg kjenner på nå er lykke og takknemlighet, fordi jeg har fred. Jeg slipper å ringe ambulansen på julaften, fordi hun tar heroinoverdose og faller om der hodet hennes smeller i bordet. Dette da som 12 åring.

Og så lenge jeg er sterk nok til å dele dette med andre, så gjør jeg det. Kanskje noen kjenner seg igjen i noe av det jeg skriver? Da vet de iallefall at de ikke er alene. Jeg synes også det er ekstremt viktig å se det positivet i ting. I alle ting, spesielt i det negative. I bunnen sitter jeg med en stor takknemlighet, fordi jeg har det ganske fint. Jeg er frisk, jeg har en plass å bo, har mat i kjøleskapet, gode og herlige folk rundt meg, men viktigst av alt.. jeg har verdens beste ektemann. En mann som gjør meg og livet mitt komplett.

Og i fjor bestemt vi oss for å gjøre noe spesielt denne julen. Vi vil gjøre noe for noen andre. For noen som kanskje ikke har familie, bolig, eller mat. Det føles godt, det føles betydningsfullt. Det er jeg også takknemlig for at jeg har evnen til å få kjenne på. 

God jul, ta vare på hverandre. Gi noen på gata en klem, smil til noen du ikke kjenner. Det kan gjøre en stor forskjell.