Dagens mystory.😂 Viktig med en dose humor i hverdagen.🙊


"Pokerfaace" på snap for dere som lurer!:)

Livet uten foreldre

Det er jo noe med denne offer rollen man har hengende over seg. Offer fordi man må klare seg helt alene, uten støtte, veiledning, trygghet og ubetinget kjærlighet. Men dette er noe jeg aldri har hatt i utgangspunktet, så for min del har jeg vel lært meg at livet bare er sånn, på en måte. 

Jeg tenker ofte på hvor urettferdig livet er. Hvor urettferdig det egentlig er at jeg ble satt på denne jorda. Hva var egentlig meningen med det? Jeg var iallefall ikke ønsket eller planlagt. 

"Du ble unnfanget i gresset på festningen. Vi var så rusa på fleinsopp at vi merket ikke alle som sto og så på oss engang, haha. Slik ble du til Lotte."

Ok..

Dette ble starten på et mareritt for alle vil jeg si. Hun merket ikke at hun var gravid før 4. mnd, og da var abort for sent. I dag hadde mitt største ønske vært og blitt adoptert bort ved fødselen. Men slik ble det altså ikke. Jeg vokste opp med rus og faenskap, barnehjem og ble seksuelt misbrukt, for å nevne noe. For hva? Hva er meningen bak det liksom..? 

Jeg måtte vokse opp uten pappan min. Jeg måtte også oppleve at han hengte seg, før jeg ble gammel nok til å oppsøke han selv. Hvorfor..?

Fordi livet er forbanna urettferdig.

Jeg måtte også starte dette livet som en ensom 18 åring, uten noe form for støtte, økonomisk hjelp eller veiledning. Jeg hadde bodd på barnehjem i 7 år, og hadde meget liten kunnskap om klesvask, regninger, og generelt om det å ta ansvar som voksen. 

Fant etterhvert ut at min mor hadde tatt alle pengene jeg hadde på bok, erstatningen jeg fikk etter jeg ble misbrukt OG hun hadde bestilt forskjellige ting i mitt navn, med mitt person nummer osv.

Splitter ny tv, tlf med abb i mitt navn osv. Varene ble bestilt hjem til henne, mens fakturaene ble sendt til meg. Uviten som jeg var, tenke jeg at dette må være en feil. Dermed kasta jeg alle brevene jeg fikk, og ordet inkasso var helt gresk for meg. Hva innebar det liksom? Jeg hadde jo ikke bestilt noe, så jeg tenkte at dette ble rettet opp til slutt uansett. Tiden gikk og regningene stoppet ikke opp akkurat. Jeg måtte ta grep. Ringte rundt til inkasso selskapene og fant fort ut hva som hadde skjedd. Det var min egen mor. Så jeg starta voksen livet med gjeld oppi alt, noe jeg fortsatt sitter å må betale på. Men, når det skal sies.. mamma var jo narkoman på det verste. De tenker ikke klart. Ikke for å forsvare henne, men jeg velger å tro at dette aldri hadde skjedd, hvis hun var et friskt og oppegående menneske. 

Men det skal også sies at jeg selv begynte å bestille ting jeg ikke kunne betale for etterhvert, betale kunne jeg jo gjøre senere.. (Hørt noe så dumt!?) Men jeg visste ikke bedre den gangen desverre. 

Uansett, dette ble altså starten på mitt voksne liv. Dårlig utgangspunkt tør jeg påstå. Etter en ganske så tøff barndom, burde vel livet bli litt enklere når jeg ble voksen og fikk ta egne valg. Så feil kunne jeg ta gitt. 

Har fått utrolig mange spm fra mine lesere. Noe som går igjen er hvordan jeg klarer å stå på beina, om jeg har tatt noe skade av alt dette osv. 

Så klart har jeg det.. Jeg dro selv til utredning for 3 år siden. Ville utredes for ALT. Alt fra adhd til psykopat. Jeg ville ha svar, for selv følte jeg meg ganske normal. Men NOE psykiske skader må jeg ha fått, tenkte jeg. Tenkte kanskje at hverdagen ble litt enklere også, hvis jeg tok det store steget og snakket med noen. Jeg har nemlig aldri vært åpen om alt dette, det har vært enklere for meg å være steinhard og late som ingenting.

Ble utredet over flere uker, og endte opp med diagnosen "postraumatisk stress syndrom." PST som jeg kaller det, haha!

Jeg har fortsatt ikke satt meg helt inn i hva det innebærer, men det er jo ingen tvil om at jeg har traumer fra enkelte ting.

Jeg hadde som tidligere skrevet ingen kontakt med min mor de siste 10 årene før hun ble syk. Men da de ringte fra sykehuset i kristiansund, forsto jeg at hun skulle dø.

Og uansett hva hun har påført meg i livet, fortjener ingen å ligge så syke alene, iallefall ikke å dø alene. Derfor tok jeg et valg der og da, om å være der for henne. Endte med at jeg pendlet trheim-krsund 3 ganger i uka. Slutta også i jobben min til slutt, det gikk ikke opp. Fikk henne flydd i sykehelikopter til st.olavs etter litt over 1 mnd. Opp i alt dette møtte jeg heldigvis Erik og hans familie. Det skulle bli redningen min, og det er nok derfor jeg lever i dag.

De sto støtt ved min side, dag og natt. De støttet til og med mamma, og gjorde alt for henne. Tross alt hun hadde utsatt meg for. 

Mamma hadde også noen forferdelige mennsker rundt seg, som dukket opp da hun ble syk. De skulle gjøre alt så mye, mye verre. For meg, men også for min mor. Hun ble manipulert og herja med, alt pga bitterhet og sjalusi. Målet var å knekke meg, men mest av å ødelegge vårt forhold som mor og datter. De manipulerer, setter folk opp i mot hverandre, vrir på alt og har en fantasi som ikke har et snev av sannhet i seg.

Når min mor døde var jeg desverre ikke tilstede pga alt dette, jeg fikk heller ikke beskjed om at hun var død før 6 timer etterpå. Jeg fikk beskjeden fra noen som ringte meg fra syden, og hadde hørt om dødsfallet. Historien er fortsatt lang, men den er ikke verd å bruke tid på. 

Iallefall, da hun døde fikk jeg en indre ro. Indre ro fordi hun endelig fikk fred fra all denne galskapen, og fordi nå kunne jeg starte livet MITT. Et liv uten drama, faneskap og urettferdighet. Et liv uten foreldre og alt det innebar..

Jeg sliter enda med disse menneskene, eller.. de prøver fortsatt å henge meg (og Erik) ut offentlig med fullt navn osv. De har jo hverken jobb eller noen form for tidsfordriv, så spenningen med å lyve, dikte opp historier å henge meg ut daglig, det kan jeg forstå på et vis. Men tenk om de brukte tiden sin på frivillig arbeid eller noe fornuftig? Hjelpe syke barn, eldre, bidra til noe positivt isteden?

Siste skrik er at noen har ringt min tidligere jobb og prøvd å lyve og henge meg ut der. De har tatt kontakt med enkelte salonger jeg går hos, og truet de med og ikke ha kontakt med meg osv.. and the list goes on. De har holdt på i over 2 år nå.. Det virker som panikken har tatt de, de drives iallefall av en desperasjon jeg aldri har sett maken til stakkar. 

Men det eneste de får utav det hos meg er medlidenhet. Jeg får oppriktig vondt av de, for det må være så utrolig vondt å være et slikt menneske, å leve for å ødelegge andre. Jeg er så GLAD jeg aldri ble slik.

Uansett, hverdagen min nå er ganske så fantastisk iallefall, hver dag er en gave. Jeg nyter livet, jeg har trygghet, og jeg blir elsket og verdsatt ubeskrivelig høyt. Jeg har mine dårlige dager så klart, og det har jeg lov til. Har en støttende og god ektemann heldigvis, som gjør alt for meg. Han fanger meg langt inn i armene sine. Der finner jeg ro. Og vips, så er ikke dagen så dårlig lengre.

Det er nå livet mitt har startet, uten foreldre. Uten mor, uten stefar. Og uansett hvor grotesk det høres ut, livet uten foreldre er bra. Det er bedre. 

Har jo heller ingen annen familie på min side, med et stort unntak av Anniken og onkel Frode, og deres familier.❤

Men jeg har en svigerfamilie. Og de fyller rollene for alle disse til sammen, det skal være sikkert! De gir meg mer kjærlighet og trygghet enn det jeg har fått i løpet av et helt liv. Men de kan også være strenge. De kan irettesette meg, være totalt uenig med meg, diskutere og de forteller meg hvor skapet skal stå. Og det liker jeg. Jeg blir trygg av det. Og jeg blir et bedre menneske av det. Jeg velger å se på det som veiledning og disiplin, noe som kommer fra kjærlighet. Gud så glad jeg er i dem, og spesielt svigerforeldrene mine. Jeg elsker dem som om de er mine egne foreldre. 

Det eneste jeg mangler i livet, det er og få tilbake den biologiske pappan min. Men jeg har lært meg å leve med at jeg må vente. Vente til vi møtes i himmelen, og det er greit.

Bittert, men greit.


 

Jeg gråter. Ser sorgen i hele ansiktet hans når han sover. Sorg og savnet etter sønnen sin som er så inderlig elsket her hjemme.

Sitter med så mye inni meg.. sliter med å plassere alle følelser, tanker og inntrykk. Ting er så tungt på en måte. Jeg bare gråter.

Tungt på en litt god måte også kanskje? Vet ikke, men det er ikke viktig. Har ligget våken i hele natt, sovnet et par timer da Erik dro på jobb i morrest. Men kl 08.15 var jeg lys våken igjen.

Har vel egentlig grått i hele natt, hvis jeg skal få være ærlig. Grått fordi jeg har så vondt, langt inne i hjerterota mi. Grått fordi jeg også er litt lettet. Lettet over det store steget Erik nå har trådt inn i. Jeg ser hvor han sliter, hver eneste dag. Samma hvor tapper han prøver å være. 

Det er nesten så jeg kan se sorgen i hele ansiktet hans når han sover. Sorgen og savnet etter sønnen sin som er så inderlig høyt elsket her hjemme. Jeg savner han. Men jeg har aldri møtt han.

Hørt noe så rart? Jeg har en stesønn, en stesønn jeg kun kan beundre å være være glad i fra avstand. Han er storebroren til mine framtidige barn. Jeg drømmer om han, vi snakker om han hver eneste dag, flere ganger. Vi gråter, vi ler, vi kan også bli sinte. Ikke på hverandre heldigvis, tross hvor vanskelig denne situasjonen faktisk er.

Men jeg kjenner et sinne over urettferdigheten. Og tapet. For vi alle kommer desverre ut av dette som tapere. Uten unntak. Men den som rammes verst, det er den lille gutten stakkars. Som har blitt frarøvet pappan sin i så mange år. Sitt eget kjøtt og blod. Den eneste biologiske familien sin, den har han faktisk på farsiden. Han er en Hoel. Alle på den siden har han blitt frarøvet. Pappa, besteforeldre, tanter og onkler, faddere og øvrig familie.

En familie som er enormt ressurssterke, gode, trygge, og fantastiske forbilder med alt for mye kjærlighet å gi, uten et eneste unntak faktisk. Denne familien er også min. Hva hadde jeg gjort om jeg ble fratatt alle disse fantastiske menneskene som barn? Jeg vet ikke. Men jeg vet at jeg ville ha bestemt det selv iallefall. Isteden for at mor skal ta valget for meg, pga sine egne intriger og problemer.

I dag er jeg litt svak, en følelse jeg er veldig ubekvemt med. Svak og utmattet, fordi jeg føler meg helt hjelpesløs. Men også litt lettet, som sagt. Fordi Erik nå er klar for å ta opp kampen igjen, noe han har gjort så ufattelig mange ganger tidligere. Kampen der han møter døra, der han ikke blir hørt, trodd på eller i det hele tatt vurdert.

Han har blitt "pisset på" og nærmest latterliggjort av et lite fungerende rettsystem hele veien. Det kommer ikke til å skje denne gang. Om så jeg skal sørge for det, ene og alene.

Ingen dommere, advokater eller frimurere skremmer meg nok til å tie iallefall.

Hvordan kampen har vært, hva som har skjedd og hele hans historie.. det skal han få fortelle verden selv. Og det kommer faktisk ganske snart. 

Men det er ikke lett å være kone heller skal jeg si deg. Kanskje er det verre fordi jeg er jeg? Fordi jeg så lett kan føle på hvordan sønnen hans kanskje har det. Jeg har jo som tidligere skrevet, vært dette barnet selv. Men jeg hadde desverre ingen som kjempet for meg.

Jeg kunne så inderlig ønske at jeg hadde en pappa som Erik da jeg var lita. Eller at jeg hadde besteforeldre som kjempet med nebb og klør, for å få være glade i meg, slik som foreldrene til Erik gjør. Jeg kunne ønske jeg var den gutten, som har alle disse nydelige menneskene rundt seg, som så inderlig sterkt ønsker å gi han kjærlighet. 

Han er jo bare noen km unna oss alle.. men nei. Det får han ikke oppleve. Og ingen vet eller fordtår hvorfor. Jeg tørr ikke tenke på hva den gutten får vite. Hvilke svar han får på sine spm om pappa, farmor og farfar osv. For det eneste jeg vet, det er at han får iallefall ikke sannheten. Jeg kjenner kanskje litt ekstra på det, fordi jeg har vært der.

Jeg fikk servert bare løgner om pappa og hans familie, noe som fortsatt preger meg. Det har nesten ødelagt meg. Men ikke helt.. for jeg har fortsatt igjen den lille styrken, styrken til å bekjempe rettferd for andre barn. Også for min egen stesønn. En stesønn jeg har tenkt på hver eneste dag i årene som har gått. Det gjør vondt. Det gjør vondt å se på hvordan dette har og fortsatt påvirker hele familien. Alt pga urettferd og mangel på likestilling.

Her sitter vi kvinner å klager og syter over at vi ikke blir likestilt med menn. Feminister hyler som aldri før. Fordi vi får ikke lik lønn. Herregud så kynisk. Iallefall ift dette temaet.

Hva skjer med likestillingen for fedre? De blir bare skuvet bort i et hjørnet, de blir som regel ikke hørt en gang. Hvor lenge skal vi tillate at flere barn havner som hovedperson i denne sorgen? Nå er ikke jeg spesielt berettiget til å klage på hva som er vondt her, for dette er så langt mye verre for mange andre. Andre barn, andre fedre og øvrig familie. Men når jeg har det så vondt bare av å se situasjonen fra sidelinjen, da lurer jeg virkelig på hvordan de selv har det.

Jeg tror ikke man kan forestille seg det. Dette er skrevet fra mitt hjerte, og for første gang har jeg tenkt å publisere noe ang dette temaet uten å spørre Erik først. Vet du hvorfor? Fordi jeg våger. Fordi jeg har rett til det. Og fordi jeg snakker for så sinnsykt mange andre. Jeg snakker kanskje der folk flest tier. Men det må til, for å skape debatt og endringer. Vi trenger flere sånne mennesker. Vi er i 2016 nå. Ordet tabu dabber av. Man skal ikke tie og bøye seg for urettferdighet.

Erik må være den tøffeste mannen på jord, som nå har bestemt seg for å være frontfigur og en stemme for ALLE fedre, som kanskje ikke tørr eller blir hørt. Han skal faktisk i første omgang kjøre en apell her i Trondheim den 3. januar på torget. Dette kommer han ut med selv ganske snart.

Hvordan han finner styrken til det? Ikke spør. Mannen er laget av stål. Jeg er så stolt og ydmyk over den mannen der. Og jeg må være verdens heldigste kvinne, som får Erik som min barnefar. Det er nok den største gaven i mitt liv.

Jeg beundrer at han klarer å stå oppreist etter alt. Han gir seg ikke. Han kommer heller ikke til å gi seg. Aldri. Og vi står støtt rundt han, hele løpet ut.

Verden er urettferdig. 

Og kjære lille venn, en dag kommer du til å lese dette. Da håper jeg du forstår hvor ønsket, etterlengtet, savnet og høyt elsket du er, hele tiden har vært og alltid kommer til å bli.


Godt å ha den jenta her på dager som dette.


Og kjære, gode ektemannen min.. jeg kommer alltid til å stå støtt ved din side. Jeg kommer aldri til å gi opp. Jeg kommer alltid til å løfte deg når du er som lengst ned, akkurat slik som du gjør til meg.

Sammen klarer vi alt, vi to. Jeg elsker deg.

#likestillingforfedre #politikk #solveighorne #pappa #rettferdighet

Ikke del dette! Da er du ille ute

Man skulle jo tro at landet ble delt i to i disse dager. Mannegruppa mot resten, på en måte.

Men det er jo ikke slik.

Dette er bare en ubetydelig gruppe på facebook. En gruppe som har bemerket seg noe kraftig vel og merke, fordi de ble avslørt. Men hvor mange andre slike grupper florerer i stillhet? 

Dette begynner nemlig å virke som en gruppe der de sykeste menneskene blant oss kan samle seg, for å ytre sine meninger. Men det har gått fra meninger, til vitser. Fra vitser til grov hets, til trakassering, uthenging, trusler, forfølgelse og oppfordring om vold, voldtekt, og drap på enkeltpersoner.

Det har blitt et fristed for de aller verste i samfunnet vårt, der de kan ytre seg for fullt. Uten og bli dømt, mistenkeliggjort eller etterforsket. Enn så lenge.

For i det blonde, dumme hodet mitt så tenker jeg.. dette må jo være ganske opplysende for politiet. Alle galinger servert, på én og samme plass liksom. "Værsågod, pick and choose" på en måte..😛 Penger spart hos politiet det.

Det vises jo et rasende fall i gruppa, alt synker og medlemmene forsvinner like kjapt som de nye kommer inn. Jeg tenker at de "normale" i gruppa, er en gjeng med vanlige mannfolk som absolutt skal stå på sitt. Menn som ikke akter å gi seg, pga rene prinsipper. Og det kan jeg forstå på ett vis. "Vi må få være her uten og bli dømt" osv. For alle i gruppa har faktisk blitt dømt, fra dag 1. Også av meg. 

Men få-tallet i gruppa.. det er de aller verste. De psykiske ustabile. Det er disse vi har blitt truet av.

Det er pga disse politiet ser en reell trussel. Pga disse mennene er vi redde. Pga disse ble jeg tildelt voldsalarm i 4 mnd. Og pga disse mannfolka måtte Sophie Elise slette det berømte innlegget sitt, på oppfordring av selve politiet. Det er overhodet ikke greit! Vi skal ikke bøye oss og tie. Skal vi gå å være redde? Hvor er vi på vei..?

Jeg forstår at enkelte i gruppa føler seg overtrampet fordi de "kun" er medlem der. De står ikke inne for det media og befolkningen velger å belyse. Men dere har hele veien hatt muligheten til å melde dere ut. Dere har selv stått støtt for å kjempe for denne gruppa, tross det den er kjent for.

At jeg sammenlikner pedofile menn med Breivik osv.. come on! Er det virkelig så på trynet gjort av meg? Nei.

Ikke hvis du forstår budskapet mitt bak ordene jeg faktisk skriver. Men du velger heller å bekjempe mine utsagn, for å beskytte ei skadeskutt facebook-gruppe og putter det inn under ytringsfrihet. 

Og dagens mest forhatte mann, Kay Eriksen klamrer seg fast i troen stakkar, troen på å holde denne gruppa oppe. Noe jeg synes er synd. For han virker faktisk som en real type, som har vist et snev av både forståelse, realitet og ydmykhet de siste 3 dagene. Dette er da nytt for meg, da tonen jeg har fått det siste halvåret har vært en helt annen. Jeg har faktisk prata ganske mye med han, og i bunnen virker det som han oppriktig plages av all dritten i den gruppa. Hvorfor det plager han nå plutselig? Det vet jeg ikke.

Men jeg oppfatter at han virkelig ønsker å beholde noe positivt med gruppa, altså den type grov mannehumor som vi resten kanskje ikke har så godt av. Og det må jo være greit, hvis man holder det der. Men du tok deg tydeligvis vann over hodet. For kontroll, det har du ikke.

Men at du står opp å tar kampen for alle, DET ska du faen meg ha for! Det er tøft gjort, og man ser tydelig at du ønsker å snu dette til noe positivt. Og det er jo bra.

Jeg foreslo at de kunne gi bort pengene de ikke fikk donert, til de stakkars jentene på 13 og 20 år som ble trakassert og ødelagt f eks. Som en slags oppreisning, unnskyldning eller ett fnugg av ansvarspåskrivelse. Men det var helt uaktuelt, de kunne ikke gi penger til sminke eller til en blogger. 

Uansett, jeg velger iallefall å la tvilen komme han til gode. Sånn litt iallefall, tross at han lot adressen min stå i 2 døgn. Jeg velger å tro at han faktisk er menneskelig nok til å ta dette som lærdom, til å vite hvor grensa går og kanskje en dag vil han innrømme/innse at dette var totalt uhørt. Ikke vet jeg, men jeg synes iallefall man skal slutte å gå til angrep på både han og hans familie. Det er uhørt. Det løser faktisk ingenting. 

Så får vi håpe politiet tar grep, og hjelper til når folk er redde eller blir truet. Ikke minst tar grep ang enkelte medlemmer der inne, før trusselen blir en realitet!!

Jeg tier iallefall ikke, det synes jeg ikke du heller bør gjøre.

hits