hits

Litt av min historie, i videointervju.

Velger å dele denne med dere, da mange kanskje kjenner seg igjen, og i beste fall kan finne en slags trøst eller et ørlite håp.. <3

Skammen over å bli seksuelt misbrukt som 3 åring.

Skam. Skammen over å være det sorte fåret i familien. Hun som ødela alt, ved å fortelle det. Hvorfor kunne hun ikke bare holdt stille? Det ødela jo faktisk etternavnet deres der ute på bygda. Slik var det, og slik er det vel for mange andre også. Man skal ikke snakke om det til noen, det må for guds skyld ties om, for å ta hensyn til det ytre bilde familien har fra før. En familie jeg aldri har vært en del av en gang..

"Jada Lotte, utrolig synd at dette skjedde med deg, men du aner ikke hvordan dette ødelegger for oss resten, hvis du er åpen om det. Folk dømmer oss også, skjønner du."

Jeg skal fortelle dere alle en liten ting.. det er ingen skam. Tvært i mot. Jeg kjenner en styrke ved det, og jeg blir heller litt stolt. Stolt over at jeg endelig kan skrive om det, at jeg snakker om det. Jeg er også ganske stolt over at jeg har innsett visse ting, endelig. For de menneskene som har lagt skam på meg opp gjennom barndommen og årene, de har bare forverret hele hendelsen jeg faktisk ble utsatt for, år etter år. Helt til nå.

Ikke f*** om jeg skal skåne dem lengre, og ta hensyn på vegne av meg selv. Jeg innser heller at de er de svake menneskene her. Jeg burde blitt skånet, men jeg har desverre satt lojalitet ovenfor dem i første rekke hele veien. For at jeg kanskje en dag skal bli godtatt og god nok. Jeg fikk beskjed om å "late som" til alle. Det var plutselig min oppgave å passe på at de aldri fikk vite dette. Jeg måtte skåne dem.

Jeg fikk ofte beskjed om hvor viktig det var, at vi aldri fortalte noen av de andre barna i familien om dette. De måtte jo få være glad i han fordi. Jeg måtte smile når de snakket om han, late som han var en bra mann. Han var forsåvidt en snill mann, det skal han ha. Snill fordi han ga meg uendelig med både godteri, uten at mamma så det. Han ga meg oppmerksomhet, han  meg, og han hørte på meg. Dette var noe jeg aldri fikk oppleve ellers av noen i barndommen, eller i livet generelt. Hverken av min mor eller noen andre. Jeg var alltid bare i veien. Men hva gjør man som 4-5 år da, når man kjenner på en slik følelse? Man strever etter anerkjennelse. Du føler deg bare ubetydelig, ensom og liten, en følelse en 5-åring ikke bør kjenne på. Men nå er jeg 30 år og forstår. Jeg kunne ønske jeg forsto ting tidligere.

Følelsen hver julaften, når alle snakker til bords om hvor mye de savner denne mannens nærvær og forteller at de akkurat har snakket med han på telefonen.

"Han skulle vært her. Eller vi skulle vært der.. men det går jo ikke."  -På grunn av Lotte..

Når han døde f eks.. da satt jeg å leste facebook-statuser om hvor lei seg de var over dødsfallet, fordi de ikke nådde begravelsen i tide for noen år tilbake. Og det er jo forståelig.. Men der satt jeg, å følte nok en gang på skammen. For jeg var egentlig ikke så lei meg da han døde. Bare det i seg selv var en skam for min del. Samtidig som jeg jobbet hardt for å overbevise min mor, om at hun IKKE skulle møte opp i begravelsen for å ødelegge den. For det var nemlig planen hennes. Møte opp for å ødelegge begravelsen hans, i en ruset tilstand. Men jeg fikk ivertalt henne til å la være, av hensyn til de som faktisk var glad i han.

Verst var det når rettsaken mot han var ferdig. 

Da dette kom fram var jeg 10 år. I følge rettspapirene hadde disse overgrepene pågått fra jeg var 3 år gammel. Og jeg husker desverre det meste. Mest av alt har bildet av kjønnsorganet hans brent seg fast i hjernen min gjennom barn og ungdomsalder. Han var jo tross alt over 60 år, da jeg var 5 år. Dette bildet må jeg desverre ta med meg i grava.

Etter rettsaken var ferdig, dro alle andre utover å besøkte han fremdeles. Han fikk jo kun 60 dager i fengsel, å sonet 40 av de. Den milde straffen var visst fordi han var så gammel, ble jeg fortalt.

Jeg fikk den strengeste straffen, jeg måtte starte livet mitt med dette. Værst av alt bære det med meg livet ut. Jeg fikk 20.000 i erstatning den gangen, men disse pengene tok min mor fra meg desverre.

Hver helg dro de utover til han, hver eneste ferie. Alle i familien var der, til og med barna ble tatt med dit. Jeg stillte ofte spm til min mor om dette var forsvarlig, i tilfelle noen andre barn kunne bli utsatt for det samme. Det var min eneste bekymring.

Til deg kjære barn, ungdom, voksenperson eller hvem som helst som kjenner seg igjen i min historie; DET ER IKKE DIN SKYLD, og det er ikke flaut å være åpen om det. Det som er flaut, det er de som prøver å beskytte slike mennesker og deres handlinger.

For første gang i mine 30 år føler jeg en slags seier. En seier over at jeg har kommet så mye lengre enn enkelte av disse menneskene. Det at jeg ble misbrukt var faktisk ikke det verste, det er behandlingen i etterkant som har ødelagt meg.

Du føler deg som en ubetydelig liten dritt, som blir skuvet bort ved en hver anledning. For du er bare i veien. Du er ikke bra nok, og du kommer sikkert aldri til å bli det heller.

Men en ting skal sies. Etter flere år med seksuelt misbruk, rusmisbruk i hjemmet, vold, barnehjem, skam og faenskap.. Så er jeg egentlig glad for at jeg ble satt på denne prøven i livet. Det har skapt en sterk, rakrygget og rettferdig Lotte. Ei jente som ser andre mennesker, som har uendelig mye kjærlighet å gi. Jeg er rustet til å komme meg opp igjen, hver gang jeg måtte falle. Det er min styrke, takket være onde handlinger begått av andre. Til alle andre i samme situasjon, les og lær av mine såre feil. Det er ikke din feil, og du kunne ikke ha gjort noe annerledes. <3 <3



#metoo #skam #overgrep 



 

 

Sophie Elise vil bli statsminister i Norge og Kanye West vinner i 2020.

Velkommen til den nye fremtiden. Denne overskriften ble plutselig en realitet etter nattens katastofe. Nå er vi godt på vei inn i 3. verdenskrig, med Putin og Donald Dick i front. 

Nå kan alt skje. Er det virkelig denne utviklingen verden vil ha? Hva har vi egentlig i vente..? Hvor er vi om 30 år?

Det er ikke rart jeg vurderer å aldri få barn. Jeg unner ingen å bli født inn i denne galskapen. Denne utviklingen skremmer meg. Når skal det stoppe?

Hvordan skal vi sørge for at våre etterkommere får et godt liv? Hvordan skal vi klare å oppdra dem med de gode, gamle verdiene vi en gang sto for? Nå skal store deler av verden styres av holdningene til Hitler. Verdens mektigste mann bør være et godt menneske, og han skal være et forbilde med gode verdier og sunne holdninger. Det eneste han står for er rasisme, mobbing, kvinnehat, maktspill og penger. Han har kjørt (og vunnet) denne valgkampen med å nedverdige andre mennesker, hele jævla veien.

Hvordan kan vi forsvare dette for barna våre? Vi er på vei inn i totalt feil retning. Og det er ikke Trump sin feil, han sier jo bare det befolkningen vil høre. Det vises etter nattens resultat. Det hele startet med en god spøk som hele verden lo av. Vel.. nå ser vi hvor vi er på vei, og hvor vi allerede har havnet.

Det hadde vært tryggere for verden om bikkja mi ble president, for å si det slik. I dag tenker veldig mange at vi kan like gjerne bare gi opp. Nå er løpet kjørt liksom.. Jeg lurer på om verden er klar over at Kanye West skal stille i 2020, og at han kommer til å vinne. Og hvis ungdommen ikke styres nok av Kardashian-familien og Kylie Jenner allerede, så bør dere forbrede dere på hva fremtiden vil bringe.

Det jeg lurer på, det er hvor mange år det faktisk tar før Sophie Elise blir valgt som vår egen statsminister. Le gjerne, men jeg velger å le sist. Ja for hun har faktisk sagt at hun vil bli det, men det var nok på spøk. Den samme spøken gjorde Trump til president i natt. 



 

Lotte og Erik, en helt vanlig mandag..