det du har fortalt om i intervjuet og bildet du har beskrevet…kan veldig godt beskrive mange av spørsmåla og tankene min yngste datter på 10år mest sansynlig kommer til å stille seg selv om noen år :-/ …hu har pr idag ikke snakket med sin far og sine søsken (halvsøsken) på 3 år…og for noen uker siden var jeg og mine elste på 13 og 15 år på et arrangemang i samme bygd som yngste jenta bor med mor,stefar og to “nye” søsken…hun hadde observert meg komme inn i salen, ble livredd og løp ut og hjem til mor…det viser seg at mor har overbevist jenta om at pappa er en veldig farlig person…noe jeg fikk merke på kroppen at de fleste i hennes klasse samt foreldre også var klarover…for herregud jeg har aldri opplevd en jævligere sitvasjon og så mange stygge blikk, tisking og hvisking rundt og bak meg i hele min levetid…tårene trilla mange ganger iløpet av dette intervjuet…

Flott intervju Lotte! Trist det du har opplevd, men ser- og høres ut som du har kommet langt, og det at du tørr å stå frem om det og jobbe for at andre skal slippe å oppleve det du måtte gjennom, synes jeg er veldig bra. Er selv engasjert og opptatt av å hjelpe andre i vanskelige livssituasjoner via jobb, og har hørt mange ulike historier fra folks oppvekst. Trist. Er også veldig enig i det du sier om 50/50 likestilling hos mor og far, og det at barna blir preget av den ene forelders syn på den andre ødelegger mye, og er samtidig sårende da barnet er glad i denne faren eller mora det snakkes nedlatende om.. Foreldre må tenke mer på barna og skåne de mer mot ens eget sinne ovenfor motparten. Har selv vært gjennom og sett en del gjennom oppveksten, feks. barn som faktisk bodde hos far pga mors problemer, men som uten grunn ble tatt fra far og plassert i barnehjem fordi mor sikkert var bitter og ville sverte far.. mye egoisme i verden. Jeg har ikke barn selv enda, men ville aldri nektet far til mitt barn å ha kontakt om det mot formodning skulle bli slutt en dag. Jeg vet selv hvor viktig det er å ha både en mor og en far, og ville ikke tatt fra barnet mitt den muligheten. Stå på videre, du sprer viktige budskap rundt flere tema som ikke har vondt av å se dagens lys. Og lykke til med din samboers sak! 🙂

Du er utrolig behagelig å høre på fordi jeg føler du snakker for meg men på et litt annet grunnlag. Jeg kjenner meg mye igjen i det du forteller om når det gjelder det å gå gjennom ting som ung uten å ende opp bitter å lei i voksen alder av den grund, men heller ved å snu det til noe positivt å tenke at man har blitt akkurat den personen man er blitt pga. det man har opplevd. Også det at man faktisk får en enorm styrke av å ha gått igjennom det men har gått igjennom som alt for ung. Det som også treffer meg er at den eneste gangen du “gråter” i intervjuet er når du snakker om din samboers situasjon, fordi det er nettopp det som skjer med oss som har vokst opp med å hele tiden sette våre egne behov til sides som yngre, det henger fremdeles etter når man har blitt eldre, å man ser ikke på sine problemer som de største problemene man har, men det at de man er glad i går gjennom ufortjent smerte, det er viktig nok det, selv for oss. Jeg møtte en fantastisk mann, men to helt skjønne døtre, vi fikk ganske tidlig i forholdet en sønn selv før vi giftet oss i 2015. PGA. endringer i min mans liv førte det til at exén (mor til jentene) ikke hadde krav på like høyt bidrag som tidligere dersom vi fortsatte å ha barna like mye som vi i begynnelsen hadde dem, i tillegg til at vi nå hadde enda et barn. Dette ble vanskelig for exén å takle å krevde raskt at min mann fikk mye mindre samvær for å opprettholde sin økonomi. LANG HISTORIE, om jeg skulle skrevet ned alt som ble sagt og gjort iløpet av tiden vi har gått igjennom hadde det tatt en evighet, UANSETT. Vi har både økonomi, Tid og tilsammen gode ressurser nok til å gi jentene alt de trenger og mere. Noe kanskje ikke exén har like gode muligheter til. Ikke at det er det viktigste, for kjærlighet er det like mye av på begge sider, å i bunn og grund er det alt som egentlig teller. Poenget mitt er at min mann ikke gjør noe som bør ta fra han retten på jentene sine. det er nå 7 måneder siden noen av oss har sett jentene, å dette er tydeligvis en lang prossess som sliter psykisk på oss alle sammen. Vi har så vidt begynt selve “krigen” å det har allerede gått 7mnd. !! iløpet av hele denne tiden har jeg måtte se min mann gå igjennom et helvetes savn og uendelig stor sorg og sinne. Min sønn på 1,5 husker antageligvis ikke lenger søstrene sine, å ville nok ikke kjent dem igjen om de hadde dukket opp. Man føler seg så maktes løs. Hvorfor er det hun som sitter med jentene på fanget gjennom denne prosessen og ikke han? Det svir i hjertet vær eneste dag, å jeg føler jeg kjemper mere enn han fordi han ikke har krefter igjen til å ta kampen. Dette er så utrolig tungt, å jeg tror oppriktig at ingen mor som kan gjøre noe slikt mot en familie har prøvd å sette seg inn i den andre partens situasjon og konsekvenser for det de gjør mot dem, å hvis de har prøvd kan de umulig ha klart det for da må man være ufattelig ond for å ha klart å gjennomføre det. Uansett imens vi kjemper vår egen kamp, heier jeg på dere. Du kjenner meg ikke, men jeg står bak deg 100%