Den ene dagen i året jeg skulle ønske ikke eksisterte. Den ene dagen jeg aldri ba om, men som uansett kommer hvert år. Bursdag.
En dag de fleste gleder seg til. Vel.. ikke alle.
Dagene i forveien begynner tankene og følelsene å forvri seg innover meg, helt uten kontroll. Jeg gruer meg, blir litt sånn betenkt og ganske innesluttet egentlig. Og jeg kan gråte helt ukontrollert. Jeg putter på meg den berømte maska og det store smilet, men helt uten gnist. Kun Erik kan se realiteten gjennom det, heldigvis. Heldigvis for da slipper jeg å forklare. Da slipper jeg å forklare at det egentlig svir hardt i hver celle i kroppen min. Fordi jeg nok en gang blir påminnet om at jeg ikke har noen mamma, pappa osv.. En følelse jeg alltid klarer å mestre, uke etter uke, år etter år. Jeg har jo tidligere skrevet at jeg har funnet roen med akkurat dette, å leve i denne verden uten nære familiemedlemmer av eget blod.
Men det er noe rundt akkurat denne dagen, jeg klarer ikke å kontrollere det. Og slik har det vel vært de siste 10 årene. Og det plager meg. Jeg kjenner litt på det i jula også, men ikke i nærheten av den fordømte bursdagen. Hvorfor er det slik? Jeg føler meg litt ubetydelig og ensom på en måte. Og det er en følelse som alltid melder seg rundt denne dagen. Og jeg vet at ufattelig mange andre også har det slik. Det er vel kanskje derfor jeg skriver dette innlegget også.
Mange ser kanskje på meg som verdens sterkeste menneske, som mestrer alt. Jeg gjør ikke det, og det at jeg er ærlig om dette vet jeg hjelper mange mennesker der ute. Det får jeg bekreftelse på hver eneste dag. Så vit at ensomheten du føler på, uansett hvilken dag eller årstid det er, eller hvilken situasjon du selv sitter i, så deler jeg den ensomheten med deg.
Jeg har f eks aldri fått noe spesielt med telefoner på bursdagen min, eller gaver for den sak skyld. Jeg får jo alltid overøsende med gratulasjoner av venner, nære, kjære og ukjente på facebook. Men det er ikke det samme som den telefonen fra en tilstedeværende mamma, en levende pappa, besteforeldre eller onkler osv. Dessuten har jeg også en evne til å kanskje skyve folk bort på denne dagen, jeg vil ikke ha noe selskap med venner ol. Kanskje fordi jeg kjenner sterkere på hvem som mangler?
Samtidig er det jo egentlig ingen big deal for min del tenker jeg, for på den andre siden er jeg jo verdens heldigste? Jeg ér virkelig det. Jeg har verdens herligste, trofaste og snilleste ektemann.. jeg er lykkelig gift for guds skyld!!
Jeg har en nydelig leilighet, en hund som forguder meg og ei god og trygg seng å ligge i, hver eneste natt. Jeg har gode venner, svigerfamilie og masse fine mennesker rundt meg, så hva f*** har jeg egentlig å klage over? Ingen verdens ting.
Men uansett så klarer denne dritt dagen å styre meg, sikkert en hel uke i forveien. Hvert eneste år.
Når jeg våkner dagen etter bursdagen min er jeg alltid så glad, sprudlende og lettet. Det slår aldri feil.. for da tar kroppen min tilbake Lotte. Rart, ikke sant?
Da slipper alle disse følelsene og jeg blir meg selv igjen. Det er ganske vanskelig å forklare, og jeg høres kanskje sutrete ut.. men dere som leser denne bloggen til vanlig vet at noen ganger må jeg bare få det ut. Og da må jeg skrive.
Og hvis mine tanker og følelser kan hjelpe minst ett menneske der ute, da er det så verdt det. Jeg har også sittet helt alene på bursdager, flere ganger. Så jeg vet hvordan mange av dere har det. Det gjør vondt.
I morgen vet jeg at Erik nok en gang gjør alt han kan for å gjøre dagen min best mulig, det gjør han alltid.<3 Og det at jeg får tilbringe dagen min med han, det gjør meg til klodens heldigste. Men til deg som faktisk sitter alene på bursdagen din, ikke nøl med å ta kontakt. Jeg føler med deg og jeg tar gjerne en kopp kaffe med deg, en god samtale og jeg kan til og med bake! Hehe:)
Uansett, ha en fin dag videre kjære lesere, og takk for at du leser bloggen min. Nå skal jeg på trening og det hjelper alltid.
Så får morgendagen bare komme. Og gå.