Skammen over å bli seksuelt misbrukt som 3 åring.

Skam. Skammen over å være det sorte fåret i familien. Hun som ødela alt, ved å fortelle den store hemmeligheten. Hvorfor kunne ikke bare Lotte holdt stille? Det ødela jo faktisk etternavnet deres der ute på bygda. Slik var det, og slik er det vel for mange andre også. Man skal ikke snakke om det til noen, det må for guds skyld ties om, for å ta hensyn til familien rundt han. En familie som aldri hadde vært min.

“Jada Lotte, utrolig synd at dette skjedde med deg, men du aner ikke hvordan dette ødelegger for oss resten også, hvis du åpner deg om det. Folk dømmer oss, skjønner du.”

Da var jeg 10 år. Det var tunge ord å få servert.

Jeg skal fortelle dere en ting.. det er ingen skam. Tvært i mot. Jeg kjenner heller en styrke ved det, og jeg blir nesten litt stolt av å kjenne på det. Stolt over at jeg endelig kan skrive om det, at jeg våger å snakke om det. Jeg har også innsett enkelte ting, endelig. For de som har lagt skam på meg opp gjennom årene over dette, de har faktisk forverret det hele jeg ble utsatt for, år etter år. Helt til nå.

Ikke f*** om jeg skal skåne dem lengre, og ta hensyn på vegne av meg selv. Jeg innser heller at de er de svake menneskene her. Jeg burde blitt skånet, men jeg har desverre satt lojalit ovenfor hans familie i første rekke, hele veien. For at jeg kanskje en dag skal bli godtatt og god nok. Jeg fikk beskjed om å “late som” til alle. Det var plutselig min oppgave å passe på at folk ikke fikk vite om dette. Jeg måtte skåne han, og hans familie.

Jeg fikk ofte beskjed om hvor viktig det var, at vi aldri fortalte noen av de andre barna i familien om dette. De måtte jo få være glad i han fordi. Jeg måtte smile når de snakket om han, late som han var en bra mann. Han var forsåvidt en snill mann, det skal han ha.

Snill fordi han ga meg uendelig med både godteri og småpenger, uten at noen så det. Han ga meg oppmerksomhet, han  meg, og han hørte på meg. Dette var noe jeg aldri fikk oppleve ellers i barndommen min, eller i livet generelt. Hverken av min mor eller noen andre. Jeg var alltid bare i veien. Men hva gjør man som 4-5 år da, når man kjenner på en slik følelse? Man strever etter anerkjennelse.

Du føler deg bare ubetydelig, ensom og liten, en følelse en 5-åring ikke bør kjenne på. Men han så meg. Og utnyttet seg av dette på det groveste. Men nå er jeg eldre, og jeg forstår mer. Jeg kunne ønske jeg forsto ting litt tidligere.

Følelsen på julaften, når alle rundt bordet snakket om hvor mye de savner denne mannens nærvær i høytiden, og forteller at de akkurat har snakket med han på telefonen.

“Han skulle vært her. Eller vi skulle vært der.. men det går jo ikke.”  -På grunn av Lotte, tenkte vel de som visste.

Når han døde f eks.. da satt jeg å leste facebook-statuser om hvor lei seg de var over dødsfallet, fordi de ikke nådde begravelsen i tide for noen år tilbake. Og det er jo forståelig.. Men der satt jeg, og følte nok en gang på skammen.

For jeg var egentlig ikke så lei meg da han døde. Bare det i seg selv var en skam for min del. Samtidig som jeg jobbet hardt for å overbevise min mor, om at hun IKKE skulle møte opp i begravelsen for å ødelegge den. For det var nemlig planen hennes. Møte opp for å ødelegge begravelsen hans, i ruset tilstand -som alltid. Men jeg fikk overtalt henne til å la være, av hensyn til de som faktisk var glad i han.

Verst var det når rettsaken mot han var ferdig.

Da dette kom fram var jeg 10 år. I følge rettsdokumentene hadde disse overgrepene pågått fra jeg var 3 år gammel. Og jeg husker desverre det meste. Det har brent seg fast i hjernen min gjennom barn og ungdomsalder. Han var jo tross alt over 60 år, da jeg var 5 år. Dette bildet må jeg desverre ta med meg i grava.

Etter rettsaken var ferdig, dro alle de andre utover å besøkte han fremdeles. Han fikk jo kun 60 dager i fengsel, samt sonet 30 av de. Dette på tross av at han innrømmet alt fra dag én. Den milde straffen var visst fordi han var så gammel, ble jeg fortalt.

Jeg fikk den strengeste straffen, jeg måtte starte livet mitt med dette. Jeg fikk ca 50.000 i erstatning den gangen, men disse pengene tok min mor fra meg desverre.

Hver helg dro de utover til han, hver eneste ferie. Alle i familien var der, til og med barna ble tatt med dit. Jeg stillte ofte spm til min mor om dette var forsvarlig, i tilfelle noen andre barn kunne bli utsatt for det samme. Det var min eneste bekymring. Men da svarte mamma alltid: “Du er ikke av samme blod som de Lotte, det var nok derfor han valgte deg av alle barna.”

Til deg kjære barn, ungdom, voksenperson eller hvem som helst som kjenner seg igjen i min historie; DET ER IKKE DIN SKYLD, og det er ikke flaut å være åpen om det. Det som er flaut, det er de som prøver å beskytte slike mennesker og deres handlinger.

For første gang i mine 32 år føler jeg en slags seier. En seier over at jeg har kommet så mye lengre enn enkelte av disse menneskene. Det at jeg ble misbrukt var faktisk ikke det verste, det er behandlingen i etterkant som har ødelagt mest. Selv om de er døde i dag, må jeg fortsatt leve videre med det.

Du føler deg som en ubetydelig liten dritt, som blir skjøvet bort ved en hver anledning. For du er bare i veien. Du er ikke bra nok, og du kommer sikkert aldri til å bli det heller.

Men en ting skal sies. Etter flere år med seksuelt misbruk, rusmisbruk i hjemmet, vold, barnehjem, skam og faenskap.. Så er jeg egentlig glad for at jeg ble satt på denne prøven i livet. Det har skapt en sterk, rakrygget og rettferdig Lotte. Ei jente som ser andre mennesker, som har uendelig mye kjærlighet å gi. Jeg er rustet til å komme meg opp igjen, hver gang jeg måtte falle. Det er min styrke, takket være vonde handlinger begått av andre. Til alle andre i samme situasjon, les og lær av mine såre feil. Det er ikke din feil, og du kunne ikke ha gjort noe annerledes. <3 <3

 

 

Det verste i livet mitt var da pappa tok selvmord. Det beste var da min mamma døde.

Dette høres nok veldig rart ut, men det er dessverre realiteten. Og med tanke på at jeg nesten ikke har noen annen familie på min side, som besteforeldre, tanter/onkler, søskenbarn osv, så burde jeg kanskje ønsket meg en mamma. Og ja, jeg har alltid ønsket meg en mamma. Men ikke en slik mamma som jeg hadde. Dere som har fulgt meg i noen år, vet jo også hvorfor. Hun var ingen god mamma, hun var ingenting som kan nærme seg kategorien mamma en gang. Hun var kynisk, slem, egoistisk, voldelig, farlig manipulerende, tenkte bare på seg selv, og ja.. hun var også alkoholiker og narkoman. Noen mener dette er en sykdom, jeg mener mye er selvvalgt. Jeg er nok inhabil på hva som faktisk er fasiten her, fordi jeg sitter igjen med så mye følelser, sinne, spørsmål og sikkert mye bitterhet også.

Hun valgte dette rus-livet selv, men hun tok også valget for meg. Hun valgte å gi meg dette livet, med en oppvekst fra helvete og mer til. Ved bursdager og juletider kommer det alltid opp mye følelser rundt dette, forståelig nok.  Nå er det jul igjen.. Jeg prøver å skille mellom hva som er bitterhet, sinne og takknemlighet. Jeg tenker at bitterheten kommer pga min pappa, fordi jeg så inderlig sterkt kunne ønske at han var her. Sinne er nok tilstede fordi mamma tok ifra meg så mye av livet mitt. Takknemligheten veier tyngst, fordi hun er borte. Det høres nok helt forferdelig ut, men livet mitt startet virkelig den dagen hun tok sitt siste åndedrag. Da fikk jeg fred, og jeg kunne begynne å tenke på meg selv, uten at hun fikk ødelegge mer for meg.

Jeg slipper å kaste alt jeg har i hendene, fordi hun ringer på lillejulaften mens hun ligger uten klær i en snø grøft, uten å vite hvor hun er. Dette som 18 åring. Jeg slipper å få sms`er på julaften, om at jeg er en hore som hun angrer på at hun fødte, bare fordi jeg har “klart meg” her i livet, har en jobb og tror jeg er noe. Dette som 25 åring.

Dette slipper jeg nå. Det eneste som mangler nå, er pappaen min. Den pappaen hun tok ifra meg, å nektet meg å få ha kontakt med. Jeg ble hele 14 år, da presten dukket opp på nyttårsaften med beskjed om at pappan min hadde hengt seg den morgenen. Vanskelig og ikke bli litt bitter da, tenker jeg. Men jeg har lært meg å leve med den bitterheten, jeg har også lært meg hvordan jeg skal håndtere sinne og sorgen som dukker opp inni meg noen ganger, men spesielt da i høytiden. Det vises ikke på meg, det har det aldri gjort. Fordi jeg alltid har holdt det inne, å nektet å snakke om det. 

I dag, ja i dag snakker jeg om det så fort jeg kjenner på det. Slipper ut noen tårer, får en god armkrok og samtale med min fantastiske ektemann, så er det over.  🙂  Det føles godt å ha kontroll, det føles godt å endelig være Lotte. Jeg har en ro i meg, som jeg først fikk oppleve etter at hun døde. Den roa har gjort meg til et bedre menneske. Nå har det vært stille på denne bloggen i 2 år, fordi jeg har ikke hatt behov for å skrive eller dele.

I dag sto jeg å danset til Queens med støvsugeren i hånda, mens jeg tenkte på at jeg må huske å kjøpe med flere medisterkaker i ettermiddag. Plutselig satt jeg her da.. innlogget på denne bloggen, og måtte bare få det ut. Det har blitt en terapi for meg å skrive, uten at det trenger å være så mye mening med det jeg skriver. Nå har jeg gått å kjent på dette en stund, og plutselig må det bare ut. Ting letter som regel etterpå, og godt er det.

Et lite eksempel på en av mange feil hun gjorde, var da det kom fram at jeg hadde blitt seksuelt misbrukt fra jeg var 3-10 år.

Det første hun sa til meg var: “Jeg visste det, har skjønt det lenge!” Hvem sier noe sånt? Og hvorfor satte hun ikke en stopper for dette hvis hun hadde mistanke? Hvorfor etterlot hun meg alene med han? Jeg forstår at det jeg skriver om mammaen min kan høres veldig brutalt ut, og det respekterer jeg. Men du må faktisk prøve på deg mine sko for å forstå, det håper jeg du også respekterer. 

Det som gjør meg mest bitter, utrolig nok.. det er at jeg faktisk var der hver eneste dag for henne, det siste året før hun døde. Jeg følte at ingen fortjener å dø alene, om du skjønner. Men faktumet er at hun ødela enda mer da, på tross av at jeg forsøkte å se det gode i henne. Hun spiste meg opp innvendig, manipulerte og satte alle rundt seg opp imot hverandre, til og med legene og sykepleierne fikk gjennomgå, på det groveste. De eneste som forsøkte å hjelpe, de tråkket hun på. Slik har det jo alltid vært. Jeg trodde alltid at den dagen hun dør, da slipper alt.. da forsvinner sinne, bitterheten, de vonde minnene/tankene osv. Så kommer sikkert noen fine tanker opp etterhvert. Men så feil kunne jeg ta.

Nå er det 5 år siden hun døde, og jeg klarer fortsatt ikke å tenke noe fint om henne. Og det gjør meg nesten litt flau.

Alt jeg kjenner på nå er lykke og takknemlighet, fordi jeg har fred. Jeg slipper å ringe ambulansen på julaften, fordi hun tar heroinoverdose og faller om der hodet hennes smeller i bordet. Dette da som 12 åring.

Og så lenge jeg er sterk nok til å dele dette med andre, så gjør jeg det. Kanskje noen kjenner seg igjen i noe av det jeg skriver? Da vet de iallefall at de ikke er alene. Jeg synes også det er ekstremt viktig å se det positivet i ting. I alle ting, spesielt i det negative. I bunnen sitter jeg med en stor takknemlighet, fordi jeg har det ganske fint. Jeg er frisk, jeg har en plass å bo, har mat i kjøleskapet, gode og herlige folk rundt meg, men viktigst av alt.. jeg har verdens beste ektemann. En mann som gjør meg og livet mitt komplett.

Og i fjor bestemt vi oss for å gjøre noe spesielt denne julen. Vi vil gjøre noe for noen andre. For noen som kanskje ikke har familie, bolig, eller mat. Det føles godt, det føles betydningsfullt. Det er jeg også takknemlig for at jeg har evnen til å få kjenne på. 

God jul, ta vare på hverandre. Gi noen på gata en klem, smil til noen du ikke kjenner. Det kan gjøre en stor forskjell.

Den ene dagen jeg virkelig hater… Bursdagen min.

Den ene dagen i året jeg skulle ønske ikke eksisterte. Den ene dagen jeg aldri ba om, men som uansett kommer hvert år. Bursdag.

En dag de fleste gleder seg til. Vel.. ikke alle.

Dagene i forveien begynner tankene og følelsene å forvri seg innover meg, helt uten kontroll. Jeg gruer meg, blir litt sånn betenkt og ganske innesluttet egentlig. Og jeg kan gråte helt ukontrollert. Jeg putter på meg den berømte maska og det store smilet, men helt uten gnist. Kun Erik kan se realiteten gjennom det, heldigvis. Heldigvis for da slipper jeg å forklare. Da slipper jeg å forklare at det egentlig svir hardt i hver celle i kroppen min. Fordi jeg nok en gang blir påminnet om at jeg ikke har noen mamma, pappa osv.. En følelse jeg alltid klarer å mestre, uke etter uke, år etter år. Jeg har jo tidligere skrevet at jeg har funnet roen med akkurat dette, å leve i denne verden uten nære familiemedlemmer av eget blod. 

Men det er noe rundt akkurat denne dagen, jeg klarer ikke å kontrollere det. Og slik har det vel vært de siste 10 årene. Og det plager meg. Jeg kjenner litt på det i jula også, men ikke i nærheten av den fordømte bursdagen. Hvorfor er det slik? Jeg føler meg litt ubetydelig og ensom på en måte. Og det er en følelse som alltid melder seg rundt denne dagen. Og jeg vet at ufattelig mange andre også har det slik. Det er vel kanskje derfor jeg skriver dette innlegget også.

Mange ser kanskje på meg som verdens sterkeste menneske, som mestrer alt. Jeg gjør ikke det, og det at jeg er ærlig om dette vet jeg hjelper mange mennesker der ute. Det får jeg bekreftelse på hver eneste dag. Så vit at ensomheten du føler på, uansett hvilken dag eller årstid det er, eller hvilken situasjon du selv sitter i, så deler jeg den ensomheten med deg.

Jeg har f eks aldri fått noe spesielt med telefoner på bursdagen min, eller gaver for den sak skyld. Jeg får jo alltid overøsende med gratulasjoner av venner, nære, kjære og ukjente på facebook. Men det er ikke det samme som den telefonen fra en tilstedeværende mamma, en levende pappa, besteforeldre eller onkler osv. Dessuten har jeg også en evne til å kanskje skyve folk bort på denne dagen, jeg vil ikke ha noe selskap med venner ol. Kanskje fordi jeg kjenner sterkere på hvem som mangler?

Samtidig er det jo egentlig ingen big deal for min del tenker jeg, for på den andre siden er jeg jo verdens heldigste? Jeg ér virkelig det. Jeg har verdens herligste, trofaste og snilleste ektemann.. jeg er lykkelig gift for guds skyld!!

Jeg har en nydelig leilighet, en hund som forguder meg og ei god og trygg seng å ligge i, hver eneste natt. Jeg har gode venner, svigerfamilie og masse fine mennesker rundt meg, så hva f*** har jeg egentlig å klage over? Ingen verdens ting. 

Men uansett så klarer denne dritt dagen å styre meg, sikkert en hel uke i forveien. Hvert eneste år.

Når jeg våkner dagen etter bursdagen min er jeg alltid så glad, sprudlende og lettet. Det slår aldri feil.. for da tar kroppen min tilbake Lotte. Rart, ikke sant?

Da slipper alle disse følelsene og jeg blir meg selv igjen. Det er ganske vanskelig å forklare, og jeg høres kanskje sutrete ut.. men dere som leser denne bloggen til vanlig vet at noen ganger må jeg bare få det ut. Og da må jeg skrive. 

Og hvis mine tanker og følelser kan hjelpe minst ett menneske der ute, da er det så verdt det. Jeg har også sittet helt alene på bursdager, flere ganger. Så jeg vet hvordan mange av dere har det. Det gjør vondt. 

I morgen vet jeg at Erik nok en gang gjør alt han kan for å gjøre dagen min best mulig, det gjør han alltid.<3 Og det at jeg får tilbringe dagen min med han, det gjør meg til klodens heldigste. Men til deg som faktisk sitter alene på bursdagen din, ikke nøl med å ta kontakt. Jeg føler med deg og jeg tar gjerne en kopp kaffe med deg, en god samtale og jeg kan til og med bake! Hehe:) 

Uansett, ha en fin dag videre kjære lesere, og takk for at du leser bloggen min. Nå skal jeg på trening og det hjelper alltid.

Så får morgendagen bare komme. Og gå.

Et barn trenger ingen pappa

Ja du leste riktig. Slik er dagens samfunn, og slik har det vært så alt for lenge. Men.. ting skjer.

Ballen ruller, og flere og flere henger seg på. Henger seg på hva, tenker du kanskje nå? På de stakkars fedrene? Nei.

De henger seg på for å hjelpe barna våre. Barn som fortjener å ha en pappa, som fortjener å ha samvær med pappa. De barna som til og med har bedre av å bo hos far. De som kanskje ønsker å bo hos far, men som aldri blir hørt. 

Jeg har jo lenge kjempet for dette, det er vi flere som har gjort. Selv er jeg kvinne, ikke har jeg egne barn heller. Men jeg har vært barn, et barn som opplevde akkurat dette. Å bli fratatt pappan sin. Jeg vil gjerne berømme og belyse en del ting i dette innlegget. Først og fremst vil jeg nevne Camilla Pettersen. En dame som nylig har skrevet en bok, som omfatter akkurat dette. Hun har skrevet en hel bok med historier, historier fra fedre der ute. Om barn. Barn som aldri får møte pappan sin, fordi rettsystemet ikke tillater det. De tillater ikke å la far bli hørt. De blir overkjørt, oversett og stort sett nedgravd som uviktig i barnets oppvekst.

Jeg legger ved en link til boken, og anbefaler virkelig alle til å lese denne boken. For å lære, endre og for å skape en bedre oppvekst for barn, med far tilstede.

https://www.aschehoug.no/nettbutikk/samvaerssabotasje-aco.html

Videre må jeg berømme Drea Karlsen, for hennes sterke historie som helgemamma. Hun tok et stort og viktig valg for sin datter, ved å la far få hovedomsorgen for barnet. Nettopp fordi hun satte barnet sitt i første rekke, og ikke seg selv. Noe mange burde lære av. Det valget må ha vært ubeskrivelig tøft, og det står så ufattelig stor respekt av deg som mamma for dette. Enda viktigere var det at NRK faktisk publiserte innlegget. Det er så viktig, da media har en stor påvirkning i dagens samfunn. Det hjelper ballen å rulle. Den ballen som ingen våger å snakke om, som ingen vil fronte. Fordi den er så lukket, så ukjent og så langt utenfor normen. Så tusen takk kjære Drea, for din styrke og vilje til å skape en endring, og ikke minst at du var tøff nok til å dele din historie. Og vit en ting, ingen dømmer deg.

Link til hennes blogginnlegg finner du her: https://www.nrk.no/trondelag/xl/nar-mamma-er-helgepappa-1.13401097

Jeg vil ønske å takke alle og en hver som tar del i dette temaet. Dere som leser, deler og prøver å forstå. Det er så mye vanskeligere å være barn i en slik situasjon, enn hva folk kanskje tror. Man blir så revet i mellom, og man må velge hvor lojaliteten skal ligge, så alt, alt for tidlig. Et barn burde ikke bli utsatt for dette. Aldri.

Jeg vil også takke Norges største komiker, Ørjan Burøe. Fordi han velger å sette fokus på akkurat dette. Det er kanskje litt kynisk, men en så profilert person blir alltid lagt merke til og hørt, på et helt annet nivå enn hva vi resten blir. Akkurat som media, det når ut. Og det gjør utrolig godt for oss som kanskje føler at vi stanger litt i veggen, at vi aldri blir hørt.

For jeg har fått uendelig mange historier og hendvendelser de siste årene, fra fedre som rett og slett har gitt opp. Noe jeg har forsøkt å gi de styrke til å endre på. Det kommer jeg alltid til å gjøre, for dette temaet skal det bli en endring på, åkke som! Det må bare ut til de rette politikerne, så rettsystemet blir endret – en gang for alle. Jeg har selv prøvd å nå ut direkte til flere av politikerne, flere ganger. Jeg får aldri svar, aldri noen respons. Men jeg gir nok ikke opp av den grunn.

Derfor varmer det virkelig å se, at flere og flere belyser akkurat dette, og tørr å stå fram. Det er så viktig!

Og kjære fedre der ute, dere fortjener å bli hørt. Dere fortjener å ha en stemme, på lik linje med mor. Barnet ditt trenger deg akkurat like mye som sin mor, aldri tvil på det. Vær tålmodig og fortsett kampen, barnet ditt fortjener det.

Takk for at dere deler kjære nordmenn, takk for at dere bidrar til å belyse barnas stemmer, der de er for liten til å bli hørt.

Barna både trenger og har rett på begge foreldrene sine.


Velger å legge ved det ene bildet jeg har av meg og pappan min, fra den ene og eneste gangen jeg fikk møte han. Han tok desverre sitt eget liv før jeg ble stor nok til å velge selv. Man kan se en evig lykke i øynene mine, en lykke ingen andre kunne gi meg.

Jeg kunne ønske loven var annerledes allerede den gang, da hadde han kanskje levd i dag også.

<3 <3

 

#pappa #dreakarlsen #camillapettersen #samvær #foreldre #nrk #ørjanburøe #barn #likestilling #politikk #solveighorne

 

 

 

 

 

Meg og pappan min den ene gangen jeg fikk møtt han, før han tok livet sitt i skogen. Skogen ingen vil fortelle meg hvor er..

Ja, han har vel kanskje gitt noen mennesker en lærepenge, men det var vel kanskje fortjent? Han lot seg ikke pille på nesen akkurat.

Der kjenner jeg meg veldig igjen, det er jo dette jeg brenner for i dag. Nei, det var kanskje ikke så lurt å gå i mot han eller mennesker som sto han nære, da han var svært beskyttende ovenfor sine egne. Men hvem er vel ikke det? Jeg kjenner iallefall mer og mer på hvor jeg kommer fra.

Og for å være dønn ærlig, så ting har falt på plass. De fleste dårlige sidene av meg, de har jeg fra min mor. Og de gode sidene, vel… Me and u daddy’o! <3

Jeg får inntrykk av at han hjalp mange mennsker, mennesker som kanskje ikke hadde det så bra. Etter at jeg la ut et bilde av han, har jeg fått flere hendvendelser av forskjellige folk som kjente han. Jeg er også så heldig at jeg fikk tilsendt noen bilder.
Jeg fikk alltid høre av min mor at han var en dårlig mann, og en real slosskjempe. Dette stemmer jo overhodet ikke.

Vi er faktisk veldig like, noe jeg er stolt over.

Ja, jeg kan være knallhard. Men jeg er rettferdig.

Nei, jeg bøyer meg ikke for trusler, urett og motgang, jeg står heller hardt imot. 

Ja, jeg tar gjerne en “kamp” for å hjelpe andre. (Misforstå meg rett.)

Jeg er uredd, tar alltid vare på de som ikke har det så greit og jeg dømmer absolutt ingen.

De menneskene som står høyest hos meg, som jeg respekterer mest av alt.. det er de menneskene som ligger “under standaren” og forventningene i dette samfundet. Det har jeg også fra min far. Og det gjør meg stolt.

Det jeg ikke var klar over, var at han faktisk reiste rundt med TNT (bandet) på turne’er osv. Han var en meget god sanger, og trommis som jeg har hørt? Der vet jeg hvor jeg har sangstemmen min fra iallefall. Men trommer? Haha, der har jeg absolutt ingenting fra han, for å si det mildt. Det kunne også hende at en jeg snakket med i TNT har en video av ham, så det er jeg utrolig spent på og evt få se!

Han var også en stor og sterk kar, som mange hadde en mening om. På godt og vondt. Han var rettferdigheten selv, noe jeg kjenner meg igjen i. Han nølte ikke med å ta de svakes parti iallefall. Jeg kjenner meg stolt, og det gjør godt. Jeg kan for første gang på mine 30 år, si at jeg er STOLT av en forelder. Det har jeg aldri kjent på før, noensinne.

Det sies også at han var enormt sjarmerende, snill, han satte seg selv alltid bakerst, han var konstant blid, og han laget alltid liv og røre. Det var aldri et kjedlig moment rundt han. Men mest av alt, humor og selvironi. Han var iallefall en populær mann hos damene, haha! Han het Jørn, men ble alltid kalt Jøggen.


 


Her er vi begge nyfødte. Det vises ikke så godt her, men vi var utrolig like! 🙂

Uansett, TUSEN takk til dere som delte innlegget mitt. Dere bidro til at jeg fikk mye mer informasjon om min far, historier samt noen bilder. Det betyr alt. Del gjerne dette også, så kanskje jeg får enda mer svar fra mennesker der ute. <3

God helg godtfolk. <3

#tnt #pappa #rip
 

Pengene! Boksesportens verste venn

Kjære godtfolk. 

I natt og i hele dag har det kommet kraftige reaksjoner (fra sentrale hold) på at jeg benyttet meg av funksjonen “send direkte” på facebook. Der filmet jeg fra en skjerm, så resten av Norge også fikk sett boksekampen. Det har endelig blitt lovlig med boksing i Norge, men ikke helt skjønner du.. Hvis du ikke har penger nok, da gjelder ikke dette for deg desverre.

Rar som jeg er, så mener jeg at alle mennesker bør få oppleve god boksing. Hva med alle de som lever på minstegrensa? De som ikke har én eneste krone til overs hver måned, de som har det tøft nok fra før? Det er de som blir rammet av dette pengespillet. Desverre. 

Som den aller første norgesmesteren i poker på norsk jord, er jeg evig takknemlig for at TV2 viser GRATIS poker til det norske folk. Det skaper interesse og engasjement.  Det var rekordmange mennesker som deltok under forrige poker NM, dette velger jeg å takke TV2 for. Både poker og boksing ble jo lovlig under samme regjering. Men boksing er fortsatt bare kjøpt og betalt. Det virker som om boksesporten nok en gang havner under vingene på de som kun skal generere penger.

Ble boksing kun lovlig for at de store herrer skulle tjene penger, eller ble det lovlig for at folket kunne se boksning på norsk jord og tv? Vel… dagens tema snakker vel for seg selv.

Det eneste jeg angrer på i den saken her, er at jeg ikke fikk varslet folk litt tidligere om at jeg sendte fra facebook. Jeg vet også at mange unge fulgte kampen via min sending i går, sunn ungdom som har en stor interesse for sporten.
Nå må dere slutte å sette lokk på alt, og heller ta en u-sving.

At jeg nå blir truet med søksmål og diverse, det får bare være. 500.000 kr endrer fortsatt ikke meningen min.

Da får jeg ta den kampen da, for å skape en ny debatt rundt dette. Debatt skaper også endring husk.

Og nok en gang.. GRATULERER Cecilia!!! Du er så ubeskrivelig viktig.

#tv2 #viaplay #boksing #politikk #brækhus