Tusen takk kjære Norge. Dere aner ikke hvor mye dette varmer.

God morgen, Norge<3

Støtten fra dere er helt ubeskrivelig. Jeg vil takke hver og en av dere, for alle tilbakemeldinger og gode ord. Dere har gjort dette enklere for meg, og jeg håper at flere tør å stå fram etter dette. Jeg håper mennesker i min situasjon ser at det er ikke skummelt, det er ikke din feil og det er ikke en skam å bære på en tung ryggsekk. Jeg er ydmyk og evig takknemlig, for at dere tok i mot historien min og meg, men åpne armer.

Tusen, tusen takk. <3 Jeg bøyer meg i støvet for dere.

Med dette legger jeg ved et sminkefritt bilde, å vise sårbarhet skaper styrke. Det er det ingen tvil om <3
Nå skal vi til byen å finne dress til min kommende mann! <3 Ha en fin lørdag videre. 

Da barnevernet hentet meg med politi, hunder og tollere på flyplassen som 12 år, å satt meg på barnehjem.

Uken i forveien var også ganske tøff. Middels sagt.

Det startet vel egentlig med at mamma og stefaren min hadde kranglet. Jeg gikk å la meg gråtende den kvelden, vel viten om alt de krangla om. Jeg er sikker på at de hørtes på den andre siden av byen. Jeg fikk iallefall ikke sove før langt ut på natten. Jeg var 12 år, og skolen var mitt trygge fristed.

Alt var helt stille da jeg våknet. Stefaren min hadde dratt og mamma sov, som vanlig. Jeg ordnet meg og dro på skolen. I 12 tiden ble jeg hentet ut av timen av rektor.

“Lotte du må dra hjem til din mor.” -Hun kunne ikke fortelle hvorfor.

Da jeg kom hjem sto mamma pakket ferdig, og sa vi skulle flytte. Men hun visste ikke hvor vi skulle. Taxien hentet oss, og vi havnet på et hotell nede i byen. Hun begynte straks og tømme minibaren, før hun ba meg vente på hotellrommet. Hun skulle nemlig på byen, noe jeg var ganske godt vant til.

Hun var borte i timesvis før hun kom tilbake med en ukjent mann. Virket veldig snill, men ruset. De to dro ut igjen etter en liten stund, og de ba meg holde meg inne på rommet.

Nå hadde jeg ventet der i over 5 timer, alene. Kvelden gikk og jeg ble litt utålmodig. I 02 tiden gikk jeg ned i lobbyen, og ble værende der med de i resepsjonen. De hadde reagert på hele situasjonen, og tydeligvis til slutt ringt barneværnet. Noen hadde varslet eller fått tak i mamma som var på byen, og hun kom rasende til hotellet, med denne mannen etter seg.

Klokka var da ca 05.00 om morgenen. Hun var ikke rasende på resepsjonen, men på meg fordi jeg hadde forlatt hotelrommet. Etter at hun hadde “betrygget” barneværnet, noe hun klarte hver gang de kom hjem til oss -fikk jeg beskjed om at vi skulle stikke av til syden.

Jeg, mamma og denne ukjente mannen. Jeg ble straks bekymret for skolen, men mamma hadde tatt meg ut av skolen og varslet de, sa hun. Helt uten videre, helt uten at noen reagerte.

Vi dro til værnes flyplass, ordnet nødpass osv.. og vpips, der var vi på Lanzarote. Vi 3. Der skulle vi være en uke. Jeg så ikke mamma og han fyren på flere dager, men jeg klarte meg selv i leiligheten og ved biljardbordet i hotell lobbyen og jeg fikk også være litt med nabojenta rundt bassenget om dagene. Det var ikke så gøy, men jeg hadde liksom ikke så mye valg.

De kom hjem kjempe ruset om natta og kranglet skikkelig. Jeg dro gråtende og redd fra leiligheten uten at de la merke til det. Jeg dro til denne nabojenta i noen leiligheter lenger bort, å banket på glassdøra på værandaen.Foreldrene åpnet og tok meg inn meg åpne armer.

Jeg fikk sove litt på sofaen der, før jeg bråvåknet av masse hyling. Jeg forsto fort at dette kom fra vår leilighet. Noe annet ville vært sjokkerende.Jeg står opp og går tilbake til leiligheten vår.

Jeg kommer inn der å finner mamma og han mannenl på soverommet. Der ligger han og voldtar henne mens han holdt henne fast. Jeg skal ikke gå inn i nærmere detaljer ang hva jeg så, men det var ødeleggende for en 12 åring, la meg si det slik.

Uansett, det klikket plutselig helt for meg. Som aldri før faktisk. Jeg er en ganske sterk jente, har alltid vært det. Men der fikk jeg skikkelig superkrefter, krefter jeg ikke var klar over at bodde i meg. Jeg ga han skamj***** på godt norsk, der jeg sto på sengekanten og var like høy som han. Ja en voksen mann, men en ruset og full mann. Jeg sparka og slo alt jeg hadde, til han datt i bakken. Dette er ikke noe jeg er stolt over, men det svartnet helt for meg desverre.

Plutselig blir leiligheten stormet, som tatt ut av en film. Av 7 menn i militærdrakter, med våpen i begge hender. Og det ene våpenet var så stort og langt, og nå blir noen drept -tenkte jeg. Jeg var jo vant til at politiet stormet leiligheten vår her hjemme, men i spania var de så annerledes, så vulgære med tydelige, store våpen og voldelig. Naboen hadde ringt etter hjelp da jeg dro, de hadde også hørt alt.

Mannen ble faktisk lagt inn på sykehus, mens jeg og mamma ble tatt hånd om. Vi ble flydd hjem samme dag, Han andre ble værende og etterhvert tatt hånd om av politiet.

På flyet hjem var mamma så ruset, og hun klarte ikke å stå, sitte, drikke, spise.. ingenting! Jeg skammet meg sånn, jeg ble så flau fordi alle så på oss, jeg kunne se hvor hardt de dømmet oss, og ikke minst hvisket om oss. Mamma prøvde febrilsk å tenne seg en sigarett, men var for ruset til å treffe sigaretten med lighteren. Hun tvang meg også til å synge på flyet, vet ikke helt hvorfor men..

Hun ba meg hjelpe henne med å tenne på røyken. Jeg forsøkte og hviske til henne at vi satt på et fly, man kan ikke røyke her. Da ropte hun rasende: “Hold kjeften din di lille hore, du har ødelagt nok nå, og du skal ikke belære mor di!”

Ja, jeg gidder ikke å gå inn på flere detajer. Det gjør faktisk for vondt. Det er liksom så utrolig urettferdig, enda i dag kjenner jeg på dette. Ganske utrolig at ingen grep inn iallefall, av alle de voksne menneskene som satt og glanet seg gjennom hele turen. Ikke ett eneste ord fra noen, for å betrygge meg på noe vis. Selv om alle satt å så på hvordan jeg ble behandlet. De burde skamme seg.

Vi landet, og flyet var omringet av politi, masse sivile politi biler og tollere. Jeg forsto jo at dette måtte ha noe med oss å gjøre. Slik er det jo alltid. Vi fikk gå inn til passkontrollen, med masse politi gående både foran og bak oss. Vi ble putta rett inn på et bakrom. Der var det enda mer politi, barnevernsfolk og tollere. Vi ble ransaket i om og mente, og det værste var at de måtte oppi baken min også. Det var helt forferdelig krenkende. Mtp at jeg hadde jo ikke gjort noe galt, og det var jo bare 1 år siden jeg var hadde vært i rettsak om han som misbrukte meg seksuelt fra jeg var 3-10 år.. dette tok de overhodet ingen hensyn til i ransakingen sin. Men det var barnevernet, og de sto bare å så på.

Etter alle undersøkelsene hvisket mamma fornøyd i ene øret mitt, at  hun hadde klart å lure politiet. Hun hadde klart å gjemme narkotika inni hånda si, bak et visakort. Hun var helt i ekstase, og så stolt av seg selv. Det var det som betydde noe for henne.. ikke at hun kanskje mista meg.

Det kom en dame og tok meg til siden, og fortalte at nå skulle jeg bli med i bilen hos dem. En sølvgrå sivilbil, med to damer og en mann. Jeg ble kjørt direkte hjem, for å hente skolesaker osv. La meg i badekaret i protest, og hylte til BV at jeg kunne fikse mamma, bare de ikke tok meg. De dro meg ut av badekaret, og tok meg med videre. Da jeg kom fram ble jeg plassert på et kaldt, blått rom. Med en enkelt seng laget av tre, med en tynn madrass. Det var en vask på rommet, men det var alt. Ikke et bilde engang. Der skulle jeg sove og bo fra nå av, helt alene. Jeg har også fått vite av en ansatt i ettertid, at BV ble faktisk varslet om sydenturen vi skulle på, av politiet på flyplassen. Altså før vi reiste.  Men de tillot det.

Jeg hadde ingen anelse om hvor mamma var, stefaren min, halvbroren min eller hva jeg hadde i vente. Jeg fikk heller ikke vite noe. Jeg lå bare å gråt den natten, og ble straks plassert på en ny skole. Dette hadde jeg store problemer med, da jeg hadde øvd i ukesvis på en sang jeg skulle opptre med, på den gamle skolen min, på Ruddolf som det het. Dette var om to dager, og jeg fikk heldigvis lov av barnevernet å gjennomføre dette. Sang var jo alt for meg. Det var min flukt.

Så jeg dro tilbake til barneskolen min, og alle glana sånn på meg plutselig. Noen gråt, og jeg forsto ikke hvorfor. Jeg trodde ikke noen visste om alt som hadde skjedd. Jeg skulle jo late som ingenting å synge den fine sangen. Sangen var Im a big girl, in a big world.

Denne sangen sto jeg å framførte acapella, 2 dager etter alt dette hadde skjedd. Og alle visste jo.. alle utenom meg. Foreldre gråt da jeg sang.. og jeg forsto ikke hvorfor. Sang jeg dårlig? Når du hører teksten på denne sangen i voksen alder, da forstår du kanskje hvorfor folk gråt. Og jeg hadde jo som vanlig ingen av “mine” egne som dukket opp for å se på meg.

Jeg forstår i dag. Jeg forstår også hvor tragisk denne opplevelsen var for meg, mest pga måten alt ble håndtert på. Jeg skriver dette innlegget fordi jeg ikke unner flere barn denne opplevelsen. Jeg håpet barnevernet hadde kommet litt lengre i dag, og ikke utsetter andre barn for slike hendelser. Men det er desverre et håp jeg må se lenge etter. Barnevernet blir bare verre og verre desverre. De misbruker makten sin å ødelegger flere og flere familier, og mange helt uten grunn. Langt flere barn blir urettferdig behandlet, og ender opp helt ødelagte. Pga barnevernet desverre. En annen ting er dette misbruket jeg ble utsatt for som barn.. Han fikk 60 dager i fengsel, selv om han hadde innrømmet alt.

Og jeg fikk erstatning på ca 70.000. Men mamma tok så klart fra meg disse pengene også. Og dette ble heller ikke stoppet av barnevernet, selv om jeg var under deres ansvar og omsorg. Så det er ikke rart jeg har følt meg trampet på, av alle kanter. Hvem tok egentlig hånd om lille meg i det hele? Jo vet dere hvem? Jeg. Jeg måtte ta hånd om Lotte, når ingen andre gjorde det. Dette hadde aldri forekommet, hvis barnevernet bare hadde gjort jobben sin. I min sak er jeg på den andre siden takknemlig, for at jeg ble tatt fra min mor. Jeg bodde under svært alvorlige omstendigheter, så det var nok helt rett avgjørelse i min sak sånn sett. Men måten alt skjedde på, det er helt forkastelig. Jeg har et inderlig stort ønske om at BV kunne ha lært av min opplevelse, så de kan endre sine feil og fremgangsmåter. Men der tar jeg desverre helt feil. De blir jo bare verre..

Og til alle dere voksne foreldre som har dømt meg hele barndommen, utelatt meg fra alle bursdager, som aldri slapp meg inn i hjemmet ditt på besøk, som ba ungen din komme hjem fra fotballbanen hvis jeg var der.. ja du fikk satt dine spor i meg. Jeg var og følte meg alltid alene og utstøtt, hver eneste dag. Fordi dere dømte meg, pga mine foreldre.

Det er vel kanskje det som har ødelagt meg mest. Men takk for at dere behandlet meg slik, det har nemlig gjort meg til et fantastisk menneske i dag. Som alltid ser de svake, og tar hånd om de.

Jeg håper mange i barnevernet leser dette, og at dere kan dele dette for meg. For meg, og for andre barn. Slik kan barnevernet lære, på sine egne feil. Og hvordan de ikke skal håndtere slike situasjoner. Takk for at dere tok dere tid til å lese dette. Hvis min historie kan hjelpe noen andre, så er vi ett skritt nærmere en bedring.

Ha en fortsatt fin dag kjære, lille Norge <3

#barnevernet #politiet #endring

Hvis du mener at dette er mobbing, da har du tryna totalt desverre.

Mobbing? Unnskyld meg kjære kritikere. Har det blitt like lav toleranse på mobbing som på rasisme nå? Hvis du nærmest er uenig med en innvandrer, da er du rasist. Hvis du sier din negative mening om noen på tv, da er du en mobber. Er dere helt vel bevarte?

Idol er et tv-program som skal underholde. Hva klaget vi på i fjor? Jo, en tragisk og boring Tone som jatta med alt og alle. Hun hadde sjeldent egne meninger og kvitret utav seg et svakt lite nei, hvis noen sang verre enn Else Koss Furuset. Et dønn kjedelig og tandert dommer-panel etter min mening.

Jeg er rimelig klar over det enorme fokuset mot mobbing, noe jeg synes er på høy tid. Så ikke misforstå meg her.
Men nå må vi slappe av et par hakk tenker jeg. Det var absolutt ingenting som kom utav denne Ina Wroldsen som kan tilnærme seg mobbing. Så hva er egentlig galt med dere folkens? Skal vi virkelig dra det dit? Hun var ekstremt proffesjonell, gjorde jobben sin og kom med konstruktiv kritikk, noe alle deltakere vet kan komme. Og dette velger de selv å utsette seg for. Det må gå an å dømme deltakerne etter sin opprinnelige mening som dommer, uten å bli hengt ut som mobber dagen etter. Konseptet idol har vært slik i alle år, og vi har faktisk overlevd både Tor Milde, Jan Fredrik Karlsen og Tone Lise Skagefoss.

Så hva reagerer dere egentlig på? Dere er noen år forsinket, hvis dette skal bli et problem først nå. Så ta dere sammen og finn noe annet å klage på da folkens, det finnes faktisk viktige ting det kan kjøres debatter om.

Vi trenger en Ina i dommerpanelet, så vi slipper å føle at årets idol blir nok et tandert juniorprogram for de minste. Hun har tydelig bein i nesa og kaller en spade en spade. So what? Man takker ikke ja til en slik dommerjobb for å sitte å jatte med folket, skåne folk eller ta på de med silkehansker for å være snille. Det må være rom for å si at noen synger dårlig, eller le av folk som driter seg loddrette ut. For de velger selv å utsette seg for dette, og det er aldersgrense av en grunn. Dette bør vi tåle etter min mening. Så kjære Ina, takk for at du endelig ga oss idol tilbake. Dette blir en etterlengtet og gøy sesong pga deg!

Og hvis vi ikke tåler mer enn dette før man henges ut som en mobber, da lurer jeg på hvor vi er på vei kjære Norge..

#idol #Tv2 #vg #dagbladet #mobbing #dommere #debatt #tull #inawroldsen

Hva er greia med forloveden min!?

Jeg vet liksom ikke helt hvor jeg skal starte.

Vi satt i stua og prata litt løst om.. ja, samma det egentlig.
Så ser han et innlegg jeg delte på facebook-siden til forlover’n min. Noe flette-opplegg til håret, som kunne passet til bryllupet vårt.

Han ser gjennom videosnutten og strekker seg kjapt etter fjernkontrollen før han bryter ut: “Oi, sporten!”

Jeg går på kjøkkenet for å tilbrede litt mat. Et lite ti-minutt går.. før han roper på meg. Jeg går på stua og der sitter en smilende Erik.

“Kom hit å sett deg da!”

-Hvorfor det, spør jeg.

“Jeg skal flette håret ditt.”

Et forsiktig smil kommer fra meg mens jeg noe tvilende setter meg ned i sofaen.
Han hadde til og med lagt frem sitteputer, og satt klar oppå sofakanten når jeg kom inn i stua.

Jeg satt forsåvidt ganske godt på putene og ble sittende i ca 3 kvarter. Jeg ba han ta et bilde for å vise meg resultatet av dette plutselige påfunnet.

Det er noe helt spesielt med denne vidunderlige mannen, det har jeg alltid visst.

Han er enormt flink i alt han gjør, og han kan ufattelig mye! Han lærer ting utrolig fort, og er en meget smart type.
Men det jeg ikke visste, var dette..

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Flink, ikke sant? Jeg fikk iallefall rimelig hakeslepp…! 🙂
Supermannen min<3

Mine siste 10 år i bilder.

På vei inn i poker lokalene i Dublin.

3 kløveren på nok en kostymefest! Hadde vi i det hele tatt en “vanlig” fest på den tiden egentlig? Ser iallefall ikke sånn ut.

 

 

På trening i Praha!

Lovens lange arm? 

“Mamma, ikke kødd med detastix’en min!”

Trodde tydeligvis at jeg var kjempesterk her.. haha!

 

 

I slippers og bikini faktisk. Ja hvorfor ikke, liksom..

Bestfriends:)

Meg og fineste Tina-mor!

Han her har alltid hatt taket på meg….

Fikk meg en ny venn i Ålesund! 

Meg og Thor i Dublin. The champ <3 

SMILE! <3

 

Meg og Mirah på søstrene Karlsen. 

 

Her er finalebordet fra jeg ble norgesmester. Starta finalebordet med minst chips (sjetnonger) av alle, men klarte heldigvis og ta tittelen og seieren til slutt.

 

Her hadde jeg akkurat vunnet!! Husker ingenting fra dette øyeblikket, haha! Men det ligger videoer av det på Youtube også heldigvis:)

Her var vi i Val de fiemme.

Heiagjengen står (evt ligger) klar til å heie fram Norge! (Tour de ski)

 

 

Her fra studio, elsker å synge.

Sommerferie på løten <3

Full fart i hagen:)

Her fra nok en ferietur med godpia mi, Marie. Dette var i Spania, og det var så klart kampdag her hjemme i bartebyen.

Meg og Marthemor. Du vet disse 100 forsøkene på et bra bilde på vors, så blir kanskje ett bra? Vel.. det funka dårlig. Jeg så bare sur ut uansett.

Nok et bilde av meg og Marthe. Her var vi i nidarøhallen i Trondheim. Har ikke peiling på hva vi gjorde der egentlig.. Så gøy ut da, haha!

 

I taxien. Ikke spør..

Du, dette bilde er faktisk litt moment for min del. Dette var hjem til Morten, og min aller første gang jeg prøvde meg på poker. Her brukte jeg yatzi-regler, for og i det hele tatt forstå hva jeg dreiv med.

 

Lottis i kjent stil. “Sitt, vent, bli, gå, ligg, hopp osv” The boss, med andre ord!

Her fra sommerfesten på festningen. Meg og Espen, verdens snilleste type. (Som forøverig er invitert i bryllupet vårt også!) Han jobbet tidligere i Radio1, men nå herjer han hver dag på #radiotrondheim, sammen med Baard Danielsen fra radio adressa. De spiller utrolig bra musikk, anbefales! 

Før åpninga av sommerfesten!


 

Her fra en fest der alle skulle kle seg ut. Jeg gikk for det enkle og behagelige, og fikk låne fotball-drakten til Petter, fra da han spilte på MILF. (Mosvik idrettslag forbund)

 

<3 

Her vet jeg ikke helt hvor vi var..

Meg, Stine Marie, Marthe og Oda 🙂

Alltid like gøy på vors med Susann ser du!:)

Meg, Richard Skog og Marie en varm sommerdag:)

Rex og meg, savner den hunden enda faktisk. Litt av en type.. Haha!

 

Lottis i farta, som vanlig.

Meg og godeste Adrian Jørgensen for sikkert 6 år siden. Var i 60 årsdag her, og vet dere hva? Han LURTE meg opp på scenen, for å synge med han. Selv om jeg hadde sagt nei på forhånd, fordi jeg er en pingle på scenen vel og merke. Fryser helt, blir livredd når jeg må stå på en scene. Men det gikk heldigvis bra.

 
 

Oh lord.. ALDRI igjen, sier jeg bare. Jeg elsker å prøve nye ting, noe som gjør at jeg ofte klør meg i hodet etterpå. Jeg er ekstremt impulsiv, og tenker sjeldent på konsekvenser når jeg hiver meg ut på nye påfunn. Her feila jeg totalt som du ser. Jeg og pannelugg kommer ikke over ens. Aldri.

 

Nei se her, ute å turner litt igjen ser du. Lol

Slapper av litt bare.. (Hun sovnet så klart sånn her!)

Her er ett av de få bildene jeg har som lita. Like farskete her som nå, ser du! :p

Meg og Marie i Spania. (Ja hun står høyre opp enn meg.)


 

TIVOLIII! 🙂 Elsker det.

Her er meg og Erik. Vi gikk nemlig på barneskolen sammen, og var hverandre’s første kyss og første kjæreste da vi var 9 år. Hans familie flytta da vi var ca 11, og ble jo flytta på barnehjem i den tiden. Men.. etter 17 år møttes vi plutselig igjen en fredagskveld, og siden den fredagskvelden har vi vært som lim. Har faktisk bare vært borte fra hverandre 5 netter siden den gang.. og nå skal vi gifte oss om noen måneder. Lykke <3

 

Her nyter jeg utsikten ser du;) 

Også fra Tour de ski i Val de fiemme. Sinnsykt artig tur, med høyt tempo og masse feiring. Ser ut som jeg er livredd for å få kamera dundrende i ansiktet, media ble jo helt gale så fort P stilte seg i midten. Haha! 

Meg med fiskestanga, i nydelig solnedgang.

Summerlovin!

Dette er noen minutter før jeg ble norgesmester. Var heads up her, noe du kanskje forstår ut i fra stackene våre. 

Her feirer jeg seieren med et smellkyss fra Aylar. Godjente og beinhard i poker! Håper hun får seg en tittel snart, det er på høy tid.  

 

Spilt fotball i 13 år, noe jeg skulle bevise og skryte av her. Klarte to vipper! Hahaha.

Edru-Lotte på byen! 

Her fra telenor arena. Blir løfta av verdens sterkeste mann og Petter. Dumme meg klarte å spørre Brian om det var tungt til han. Herregud, tenker ikke før jeg snakker som vanlig..!

Pink chick på lerkendal stadion, før kamp!:)


 

 Pokerturnering i Oslo!

 

Kan du gjette hvilken dato dette ble tatt? 1. november obv;)

Her var vi faktisk på utdrikningslag, på strippekurs! Har masse bilder fra det, men følte at dette var det eneste passende å legge ut. Haha! Da kan du tenke deg så gøy vi hadde det!

Fra en foto-greie for en stund siden!

Lek, lek og atter lek. Får aldri nok av hunder jeg.<3 

Hi five baby!

Just chillin..

Bildet taler vel for seg selv.

Skulle sikkert se an situasjonen på såla her..? 

Full fest i Dublin! Team Vi Menn

Lurer så innmari på hva som var så spennende her, haha!

Meg, Thorkild og Marius.

Denne hånda ble jeg norgesmester med. Ikke den verste hånda heldigvis;)

I aksjon! 

Dere husker den tiden alle skulle “planke” på ting? here u go…

Her satt vi og sola oss hjemme tl Trond og Vero, før han forlot rosenborg vel og merke. Sinnsyk utsikt da!

 

Alltid moro på trening! Haha.
 

 

 

Dyrehagen.

Herregud så mange bilder dette blir!! Begynner du og bli lei? Hva tror du jeg gjør!:)

Meg og Jan Erik på politistasjonen. 

Meg: Jan Erik, får jeg prøve jakka di?
Han: Nei Lotte, det blir ikke særlig populært her på huset. 

Så fikk han en telefon og snudde seg. Der var jeg i jakka hans på 1 sekund! Det er dette jeg mener, jeg er alt for rampete når det gjelder slikt, jeg klarer ikke å dy meg! Men han tok det heldigvis godt:)

 

Me and my homie.

Bilen her er så søøøøt.

Her var jeg 18 år 🙂

Kveldstur i sommervarmen=)

Full kontroll!

 

Jeg var tydeligvis bekymret for at jeg ikke skulle vises på bilde her.. som om det var jeg som var i fokus i denne bilen ja.. Ikke akkurat.  

 

Flere som har full kontroll, ser du.

Her fra fisketur i Rissa. Var døsliten etter 5-6 timer i sløluft. Se så solbrente vi er da, hahaha!

En helt vanlig søndag hos Marthe!

Mirah visste å finne plassen sin når vi fikk besøk.

Godt opplært ser du:)

 

 

Tacotime! Ikke alle er like heldige på bildet ser du..

 

Her er Trym. Amstaffen til et vennepar av oss. (Ja, han er lovlig.)

Meg og Brian igjen. Føler meg pittelita..

Vip-rommet på hotellet vi bodde på.

Enda mer feiring. Pål, Toro og Aylar:)

Litt støtte ved pokerbordet er aldri feil.

Her var jeg kalt inn i kommentatorboksen, for å kommentere tv-bordet.

 

Er så normale disse to.. 


Mitt alt <3

“Den angriper og dreper deg!” SLUDDER OG VAS.

God morgen Norge! 🙂
Vet jeg lovet å publisere dette i gårkveld, men det ble rett og slett ikke tid. Eller.. jeg kan jo sitte opp om natta å blogge også da, men jeg er ikke helt “der” enda. Haha!

Uansett.. jeg lovet å dele en nyhet med dere. Vel.. her kommer den.

Vi skal kjøpe oss ny hund! Mange av dere har spurt meg om hvorfor vi ikke skaffet ny med en gang Mirah forlot oss.
Det har rett og slett ikke vært plass til hund i hverdagen vår.

Og vi hadde behov for å venne oss til et liv uten hund, og bare være oss for en stund. Vi har reist, vi har nytt “friheten” men nå er det nok.

Vi har endelig bestemt oss. Vet også at mange av dere er spent på om vi går for det samme gamle. og det gjør vi så klart. Hjerte mitt vil alltid ha en spesiell plass for denne rasen, og det er jo denne rasen jeg har hatt i 16 år. Denne rasen er faktisk den snilleste, tryggeste og mest LOJALE rasen som finnes.

De finnes ikke en smule skummel, men mindre DU gjør den skummel. De har et meget ufortjent rykte, og jeg kommer alltid til å kjempe for at dette stempelet blir fjernet.

Se for deg hvis IS var 2 personer. Det hadde jo ikke vært like stor trussel da? Men de er ikke 2, de er mange. Og jo større de er, jo større skade blir det. Jo større hund du har, desto større skade blir det hvis den angriper deg.

Et IS medlem er ikke født syk og ond. Dette er noe som blir skapt, av andre. En stor rase er heller ikke født skummel. Det er vi mennesker som skaper hunden. Dårlig eksempel, men du skjønner hva jeg mener. Right?

Min bedre halvdel er også helt frelst etter denne rasen.. selv om jeg har lovet han husky (!?) når “vi blir store”, haha! Dvs når ungene begynner og poppe ut osv. Ikke spør, men han vil ha husky med blå øyne. Haha, han er så søt <3
Uansett, jeg legger ut bilder av foreldrene nederst i innlegget. Vi venter valpen i mars. Og SE så fine foreldrene er!<3 Jeg er forelska. Dette blir gøy.

(Og kjære svigermor, ikke bli skuffa. Dette kommer til å gå helt fint, hihi!)

Kjent syn, ikke sant? Bildet her snakker vel for seg selv, så jeg stopper der;)

Men vi slipper å tenke på slikt heldigvis, for vi skal så klart ha rottweiler.<3 Og foreldrene kommer her.

JEG VIL BARE DØ

Jeg ser deg. Du som sitter der mutters alene, som føler at verden raser sammen, at ingenting vil bli bra igjen. Aldri.

Du strever for å komme deg gjennom dagen din, du strever etter å skjule smerten din. Du ser ingen løsning, du ser ingen framtid. Ordet sterk er så bredt.. og det kan bety så mangt. Det er først når du ligger langflat på bakken, du kjenner hvor sterk du faktisk er. For da har du ingen andre valg, enn å reise deg. Og det klarer du, men du ser det ikke. Du må vite at du ikke er alene. Du er ikke den eneste som har det slik, og det er ikke en skam å ha det vondt, eller å ha problemer. Alle har det, i ulike grader så klart. Men mye handler om å innse, og tørre å prate om det.

Du har kanskje blitt misbrukt? Du har blitt mobbet, tråkka på, spytta på og hånet på det groveste. Kanskje sliter du med rus? Alkohol? Noen sliter med selvskading, noen sliter med angst, du har kanskje en diagnose? Du har vært utsatt for vold? En tragedie? Eller du har rett og slett bare kjørt livet ditt i grøfta? Vit EN ting kjære deg.

Uansett hva du sliter med, så kommer du deg opp igjen. Du ER sterk nok, aldri tvil på det. Det må du love meg. For når JEG har klart det, da klarer alle det. Vet du hvorfor? For vi er mennesker. Vi e like. Jeg er ikke sterkere enn deg, selv om du kanskje tror det. Jeg har fått uttallige meldinger den siste tiden, om hvor sterk jeg er. JEG?

Vet du hvor sterk DU er, når du faktisk klarer å kontakte meg, en helt ukjent person, for å fortelle meg DIN historie, om hvor hardt du sliter? DET er styrke det lille venn, ren styrke og mot. Du bare ser det ikke selv. Men ikke tro at jeg er sterkere enn deg, bare fordi jeg turte å skrive om det offentlig på bloggen min. Jeg er ikke et forbilde som mange av dere sier,  jeg tar bare kampen. For oss. Og jeg tør å ta den offentlig. Vet du hvorfor? Pga deg. Fordi jeg når gjennom, til akkurat deg som sitter i samme situasjon.

Og det gir meg ALT. 

Du må ikke grave deg selv ned når du har det vondt, ikke se deg selv som et offer. For det er du ikke. Et offer blir du først når du har gitt opp, men du skal ikke opp! For du er en fighter! Det leder ingen vei å gi opp. Jeg vet det, for jeg har vært nære. Veldig nære.  

Ingen mennesker velger å ha det vondt, ingen velger motgang. Livet velger dette for deg. Men DU styrer livet ditt, fordi du har et videre valg. Jeg har også hatt et valg. Jeg kunne velge å gi opp, være et offer og synes synd på meg selv. Jeg kan, fordi jeg har et valg. Men jeg vil ikke.

Jeg velger å se litt lengere enn som så.. at andre mennesker’s valg i livet skal få ødelegge meg, det kommer aldri til å skje. Fordi jeg velger og ikke tillate det. Det trenger ikke du heller. For du kan velge å prelle det av deg, tenke at du er for god til å la deg ødelegge. Etter nok motgang så får du nemlig denne muligheten. For det er styrken din som styrer deg, hvis du bare slipper den fram. Du kommer deg gjennom ALT, hvis du bare bestemmer deg. Tro meg, jeg vet godt hva jeg snakker om.

Jeg har selv blitt utsatt for seksuelt misbruk av “familie”, opplevd vold, bodd på barnehjem siden jeg var 12 år, hatt narkomane og alkoholiserte foreldre, mistet begge foreldrene mine, har levd et liv uten noen form for trygghet, kjærelighet eller tilhørighet.

Jeg har ALDRI vært noens førstevalg, jeg har blitt skuvet bort i et hjørnet som en ubetydelig liten dritt, som bare er i veien. For alle.Slik har det alltid vært.

Jeg har ikke visst hvordan det føles, at noen virkelig har vært glad i meg, sånn helt på ekte. De “familie” medlemmene som jeg har hatt med meg på veien, har vært psykisk ustabile, psykriatriske pasienter, og narkomane. Et tidligere innlegg om noe av dette finner du her:

http://lottehoel.blogg.no/1450089193_tok_du_livet_av_mamma.html

Det har kanskje gjort saken enda vanskeligere for meg, for de har egentlig bare påført meg enda mer smerte. For de er desverre drevet av ondskap, noe jeg har hatt vanskelig med å forholde meg til. Jeg velger å tro at rus er bakgrunnen for alt, så jeg kan ikke bære nag eller være bitter, selv om det hadde vært naturlig.

Men jeg har bøttevis med sympati og medlidenhet for disse stakkarslige menneskene, for vet dere hva? Jeg har tatt med meg litt visdom oppgjennom årene skjønner du. Derfor vet jeg at de har det mye verre enn meg, det sier seg selv ut i fra deres egne handlinger. For det må være utrolig vondt å være så ondskapsfull? Dere klarte aldri å knekke meg, men dere skal ha for innsatsen. Det var nære på.

Livet mitt tok nemlig en helomvendig for 3 år siden. Endelig. Da møtte jeg Erik. Da fikk jeg svaret på hvorfor. Hvorfor livet har gitt meg SÅ mye motgang. Det var for at jeg skulle få et liv sammen med Erik. Det skulle bli mitt første lysglimt, MIN lottopremie som veier opp for alt jeg har vært gjennom. Han skulle bli mitt vendepunkt, et vendepunkt jeg verken ba om eller så komme.. Men jeg turte å tillate, turte å risikere å bli såret, forlatt eller avvist. Men det ble jeg aldri.

Hvem var denne mannen som aldri ga meg opp, han så meg, han løftet meg opp. Han fant fram alle de gode sidene i meg, og forandret meg som menneske. Utrolig nok har jeg alltid vært drevet av kjærlighet, til tross for at jeg ikke har opplevd mye av det selv. For det gir meg så utrolig mye og GI til andre mennesker. Gi kjærlighet og trygghet, til alle. Vi får aldri nok av det!

Og her sitter jeg, og skal gifte meg om noen måneder, med verdens godeste og snilleste mann. Jeg har aldri vært lykkeligere, jeg opplever en lykkefølelse hver eneste dag, en følelese jeg aldri har fått føle før. Jeg er så takknemlig, takknemlig for at jeg valgte rett vei. For det var MITT valg å ikke bli narkoman, det var også mitt valg å ikke ta mitt eget liv. Jeg ville ikke gå under. Du kan velge det samme kjære deg. <3

Og jeg velger å se det positive i ting. Jeg hadde faktisk valg AKKURAT det samme livet på nytt, hvis jeg får sitte igjen med den mannen og svigerfamilien jeg har i dag. Alt har vært så utrolig verdt det, når jeg tenker sånn. Jeg er så HELDIG, som har så fantastisk gode mennesker rundt meg. Og nå er dette altså MIN familie snart.

Herregud, jeg har ikke ord <3 Dette ønsker jeg for deg også, fordi du fortjener det. Og det vil komme.. for livet har en mening, selv om du kanskje ikke ser den enda. 

Uansett årsak, du som har vært i mine sko på ett eller annet vis. DU KLARER deg! Det handler bare om tankegangen din, og viljen til å kjempe. Kjempe til du vinner, for du er en fighter. Sammen klarer vi og gjøre en forskjell, en forskjell for våre medmennesker som sitter helt alene der ute og ikke ser et håp.. Tenk på meg når du har det vondt, jeg kan faktisk hjelpe deg gjennom det, ved å bare forstå deg. Noe jeg også har gjort de siste ukene. Fordi folk TØR å be meg om hjelp, dere tør å skrive til meg. Og det står det ufattelig stor respekt av. Vit at livet VIL snu, du må bare aldri gi opp. Lov meg det! <3

Sender varme og gode tanker til dere der ute, mine fantastiske lesere. Dere gjør meg sterk! Klem fra lykkelita.

 

 

BILDER OG VIDEODRYSS, here we go!


Endelig er invitasjonene sendt ut! 🙂 #snartgift


Rolig lørdagskveld med kakao og sport! Perfekt.


Som sagt, den kuleste svigerfaren.. han er min! <3


Her er et bilde av Lykke, hunden til Lillian! <3 Hun er så søt!!


Tja.. hva skal man si? En stk stressa Lotte har da parkert, helt på egen hånd.


Burde kanskje kalt bloggen “fiskefrue”? Haha. Dette er en typisk dag i vårt liv, på sommerhalvåret. Vi er vel ute i skog og mark å fisker ca 5 av 7 dager i uka. Elsker det!


Herlig julefrokost med den fantastiske svigerfamilien min!


Her koser vi oss hele gjengen, med middag på terassen.


Måtte bare legge ved dette bilde, så utrolig fint!


Ikke spør hvorfor jeg legger ut dette.. men jeg er litt sånn “biffoman” om vi kan si det slik. Elsker å lage biff, og den skal helst være nesten rå inni. Du vet når biffen smelter på tunga? Magisk.


Har du sett en vakt med håndjern og knall rosa sko før? Vel, nå har du det. Det har også onkel P, Carpe Diem og Marit Larsen blant annet. De påpekte det iallefall..:p Manglet noe av bagasjen min i bilen til vaktsjefen, så jeg måtte gå sånn det første døgnet. Da var det iallefall flaks at jeg er som jeg er.. altså, jeg bryr meg fint lite om hva andre tenker, i slike sammenhenger.


Dette bildet snakker vel for seg selv. :p Haha!


Lappet sammen en toast her om kvelden, denne er tidenes sikkerstikk! SÅ utrolig lettvint og godt, og usunt vel og merke….!


Nok et bilde av Lykke, hun er så fin!


Fløtepottisa og biff <3


En stk sliten Lottis på nyttårsaften. Vi har jo alltid hatt hund, så dette var faktisk min aller første nyttårsaften uten hund, siden jeg var 18 år. Har aldri festet osv denne dagen, pga hundene. Så det hadde kanskje vært naturlig og ta den “helt ut” nå når vi ikke har hund lenger.. men slik ble det ikke. Vi trives nok litt for godt i rolige lag, på gammeldagan! Haha.. Dessuten er livredd katter, så dette bilde er litt kodak-moment! :p

video:snapchat677491097954375933
Hahaha, her sliter jeg litt ser du. Den berømte nyttårs-talen.. jeg synes det er så utrolig kjedlig å høre på. Noe jeg tydeligvis er HELT alene om. For her setter de faktisk på talen, I OPPTAK! Jeg elsker kongefamilien vår, ikke misforstå. Men hallo. Og den fine lille dokka som synger på slutten er til å spise opp!

Her er da jenta vår, som forlot oss 2. januar i fjor.. </3 Savnet forsvinner nok aldri, men livet går jo videre.Har ventet såpass lenge nå, så vi begynner og bli klare for ny hund etterhvert.. det blir spennende!


Her tar jeg bare livet med ro ser du, koser oss på ferie! 🙂 Savner sol og sommer!


Grillmester Erik leverer som vanlig.


Her er min FANTASTISKE forlover, som vi også var hos på nyttårsaften. Hun er og har alltid vært som en storesøster for meg. Noe hun alltid kommer til å være. Elsker henne og den herlige familien hennes <3 Dessuten er hun kjempestreng med meg når hun må, noe jeg både trenger og synes er godt og trygt på en måte! <3


Her fra julaften, med min bedre halvdel. En bedre mann skal du lete lenge etter. Gleder meg så ubeskrivelig mye, til og få kalle meg kona til denne fantastiske skapningen. STOLT! <3


Farlig godt!


Enda bedre! <3

Med dette morgen-bildet ønsker jeg alle mine fantastiske lesere GOD helg! <3

En liten ting til.. jeg ser at jeg har en del faste lesere, som er inn på bloggen min hver eneste dag. Til dere vil jeg bare si at det kommer mye mer på bloggen framover, altså oftere. Jeg skal bli flinkere og legge ut innlegg hver dag. Fikk bare litt skrivestopp etter et litt personlig innlegg jeg delte med dere, og mye har skjedd etter at jeg delte dette med dere. Men dette kommer jeg tilbake til, når tiden er inne for det og det passer seg. Klem fra meg <3