Skam. Skammen over å være det sorte fåret i familien. Hun som ødela alt, ved å fortelle den store hemmeligheten. Hvorfor kunne ikke bare Lotte holdt stille? Det ødela jo faktisk etternavnet deres der ute på bygda. Slik var det, og slik er det vel for mange andre også. Man skal ikke snakke om det til noen, det må for guds skyld ties om, for å ta hensyn til familien rundt han. En familie som aldri hadde vært min.
“Jada Lotte, utrolig synd at dette skjedde med deg, men du aner ikke hvordan dette ødelegger for oss resten også, hvis du åpner deg om det. Folk dømmer oss, skjønner du.”
Da var jeg 10 år. Det var tunge ord å få servert.
Jeg skal fortelle dere en ting.. det er ingen skam. Tvært i mot. Jeg kjenner heller en styrke ved det, og jeg blir nesten litt stolt av å kjenne på det. Stolt over at jeg endelig kan skrive om det, at jeg våger å snakke om det. Jeg har også innsett enkelte ting, endelig. For de som har lagt skam på meg opp gjennom årene over dette, de har faktisk forverret det hele jeg ble utsatt for, år etter år. Helt til nå.
Ikke f*** om jeg skal skåne dem lengre, og ta hensyn på vegne av meg selv. Jeg innser heller at de er de svake menneskene her. Jeg burde blitt skånet, men jeg har desverre satt lojalit ovenfor hans familie i første rekke, hele veien. For at jeg kanskje en dag skal bli godtatt og god nok. Jeg fikk beskjed om å “late som” til alle. Det var plutselig min oppgave å passe på at folk ikke fikk vite om dette. Jeg måtte skåne han, og hans familie.
Jeg fikk ofte beskjed om hvor viktig det var, at vi aldri fortalte noen av de andre barna i familien om dette. De måtte jo få være glad i han fordi. Jeg måtte smile når de snakket om han, late som han var en bra mann. Han var forsåvidt en snill mann, det skal han ha.
Snill fordi han ga meg uendelig med både godteri og småpenger, uten at noen så det. Han ga meg oppmerksomhet, han så meg, og han hørte på meg. Dette var noe jeg aldri fikk oppleve ellers i barndommen min, eller i livet generelt. Hverken av min mor eller noen andre. Jeg var alltid bare i veien. Men hva gjør man som 4-5 år da, når man kjenner på en slik følelse? Man strever etter anerkjennelse.
Du føler deg bare ubetydelig, ensom og liten, en følelse en 5-åring ikke bør kjenne på. Men han så meg. Og utnyttet seg av dette på det groveste. Men nå er jeg eldre, og jeg forstår mer. Jeg kunne ønske jeg forsto ting litt tidligere.
Følelsen på julaften, når alle rundt bordet snakket om hvor mye de savner denne mannens nærvær i høytiden, og forteller at de akkurat har snakket med han på telefonen.
“Han skulle vært her. Eller vi skulle vært der.. men det går jo ikke.” -På grunn av Lotte, tenkte vel de som visste.
Når han døde f eks.. da satt jeg å leste facebook-statuser om hvor lei seg de var over dødsfallet, fordi de ikke nådde begravelsen i tide for noen år tilbake. Og det er jo forståelig.. Men der satt jeg, og følte nok en gang på skammen.
For jeg var egentlig ikke så lei meg da han døde. Bare det i seg selv var en skam for min del. Samtidig som jeg jobbet hardt for å overbevise min mor, om at hun IKKE skulle møte opp i begravelsen for å ødelegge den. For det var nemlig planen hennes. Møte opp for å ødelegge begravelsen hans, i ruset tilstand -som alltid. Men jeg fikk overtalt henne til å la være, av hensyn til de som faktisk var glad i han.
Verst var det når rettsaken mot han var ferdig.
Da dette kom fram var jeg 10 år. I følge rettsdokumentene hadde disse overgrepene pågått fra jeg var 3 år gammel. Og jeg husker desverre det meste. Det har brent seg fast i hjernen min gjennom barn og ungdomsalder. Han var jo tross alt over 60 år, da jeg var 5 år. Dette bildet må jeg desverre ta med meg i grava.
Etter rettsaken var ferdig, dro alle de andre utover å besøkte han fremdeles. Han fikk jo kun 60 dager i fengsel, samt sonet 30 av de. Dette på tross av at han innrømmet alt fra dag én. Den milde straffen var visst fordi han var så gammel, ble jeg fortalt.
Jeg fikk den strengeste straffen, jeg måtte starte livet mitt med dette. Jeg fikk ca 50.000 i erstatning den gangen, men disse pengene tok min mor fra meg desverre.
Hver helg dro de utover til han, hver eneste ferie. Alle i familien var der, til og med barna ble tatt med dit. Jeg stillte ofte spm til min mor om dette var forsvarlig, i tilfelle noen andre barn kunne bli utsatt for det samme. Det var min eneste bekymring. Men da svarte mamma alltid: “Du er ikke av samme blod som de Lotte, det var nok derfor han valgte deg av alle barna.”
Til deg kjære barn, ungdom, voksenperson eller hvem som helst som kjenner seg igjen i min historie; DET ER IKKE DIN SKYLD, og det er ikke flaut å være åpen om det. Det som er flaut, det er de som prøver å beskytte slike mennesker og deres handlinger.
For første gang i mine 32 år føler jeg en slags seier. En seier over at jeg har kommet så mye lengre enn enkelte av disse menneskene. Det at jeg ble misbrukt var faktisk ikke det verste, det er behandlingen i etterkant som har ødelagt mest. Selv om de er døde i dag, må jeg fortsatt leve videre med det.
Du føler deg som en ubetydelig liten dritt, som blir skjøvet bort ved en hver anledning. For du er bare i veien. Du er ikke bra nok, og du kommer sikkert aldri til å bli det heller.
Men en ting skal sies. Etter flere år med seksuelt misbruk, rusmisbruk i hjemmet, vold, barnehjem, skam og faenskap.. Så er jeg egentlig glad for at jeg ble satt på denne prøven i livet. Det har skapt en sterk, rakrygget og rettferdig Lotte. Ei jente som ser andre mennesker, som har uendelig mye kjærlighet å gi. Jeg er rustet til å komme meg opp igjen, hver gang jeg måtte falle. Det er min styrke, takket være vonde handlinger begått av andre. Til alle andre i samme situasjon, les og lær av mine såre feil. Det er ikke din feil, og du kunne ikke ha gjort noe annerledes. <3 <3
