Ja, jeg har tidenes tannlegeskrekk. Det er ikke akkurat noen hemmelighet.
Jeg er den typen som gråter, stikker av fra stolen hvis tannlegen går ut av rommet, stikker av ut bakveien, ja.. du skjønner.
Jeg har unngått tannleger lenge nok nå, jeg måtte bare starte en plass. Jeg tok det første og ledige jeg fikk hos en random tannlege, og bestemte meg for å starte der.
Sov ikke nettene før, grudde meg skikkelig og gikk flere runder med meg selv. Avlyste sikkert 10 ganger i mitt eget hodet, da jeg hele tiden fant unskyldninger for og ikke dra. Barnslig, ikke sant? Starter alltid med beroligende tabletter, noe som sjeldent funker, grunnet det enorme adrenalin-nivået som er bygd opp inni meg. Jeg nekter å slippe kontollen når jeg blir så redd, noe som resulterer i en konstant spenning i alle muskler og ledd jeg har i kroppen.
Tannlegen plukket raskt opp dette der jeg satt å grein og ristet. Han foreslo lystgass, sammen med tablettene.
Denne kombinasjonen funket helt utmerket for meg. Legger ved 2 videoer av dette litt lenger ned i innlegget. Hadde totalt latter-kikk vel og merke.
Å føde med lystgass blir vel ingen sak? Hahaha!
Uansett, dette er en tannlege som ser deg, som føler din redsel og behov. Dette er det rareste jeg noen gang har opplevd.
Her er altså Arne-Henrik og Birgit, ved RANHEIM TANNHELSE i Trondheim. <3
Hele atmosfæren ved denne plassen er bare magisk. Så trivelig og hjemmekoslig plass, der jeg straks følte meg både hjemme og ivaretatt.
Dette er vel på mitt verste, når jeg ligger på høyspenn, tårene triller og jeg nesten må holdes fast. Birgit fant roen i meg ganske raskt, med sitt herlige og rolige vesen.
Når det ble ekstra ille stoppet de alltid opp, grep og strøk hånda mi og venta til jeg ble “klar” igjen. For en innsats, for enkel har jeg aldri vært!
Her er vi i gang med å sette på meg lystgass-maska.
Ved godt mot her ser du, haha.
Ikke spør, aner ikke hva som var så morsomt. Men jeg tror faktisk det var tannlegen selv jeg lo av:)
Alt der inne er så rent, ryddig og i orden, noe jeg straks legger merke til på slike plasser.
Fantastik dame som vet å gjøre meg trygg! De tok hånden min ved første sekund, snakka bort hele situasjonen og jeg glemte faktisk at jeg satt i stolen til tider. De tok seg utrolig god tid, alle som jobbet der. De kom inn å strøk meg på kinnet, i panna, holdt hendene mine og snakket til meg som om jeg hadde kjent de i årevis. Helt rart, men så utrolig trygt! Dette har jeg ikke opplevd før, har heller aldri hørt om en slik tannlege? Har du?
Se så koslig da!
Her ser dere skovgård på andre siden av veien, så det er lett å finne fram.
Her holder de til, i første etasje.
Nå er jeg faktisk i ferd med og overkomme denne skrekken, noe disse to personene kan takkes for. Jeg fikk til og med privatnummeret deres, i tilfelle noe skulle oppstå. De svarte meg på tlf til alle døgnets tider, både helg og kveld. De møter opp på kontoret uansett tidspunkt, hvis jeg hadde vondt. Jeg fikk den medisinen jeg trengte, og jeg fikk den oppfølgingen jeg hadde behov for. Noe så betryggende og proffesjonelt har jeg ikke sett maken til. Har funnet meg en tannlege for livet, og vil gjerne dele han med deg! Hvis du har tannlegeskrekk, kan jeg sterkt anbefale denne tannlegen
Hvis du bare trenger en god tannlege, som ser dine behov og din timeplan, da er tannlege Finnanger rett person for deg. Man merker når noen dedikerer alt til jobben sin, og han elsker det! Og han er så effektiv, og får gjort enormt mye når jeg først sitter der. Imponert!! Kontaktinfo kommer her:
Dette intervjuet ga jeg helt spontant, uten å vite hverken spm eller retning dette tok på forhånd. Har heller ikke blitt klippet eller redigert, så dette er helt usensurert. Noe jeg også ønsket, da det framstår mer ekte. Denne forespørselen var faktisk litt skummel, men er veldig glad for at jeg sa ja. For denne saken er utrolig viktig!
Nå kaster jeg meg kanskje ut på dypt vann, men det tar jeg faktisk med knusende ro.
Denne saken er så utrolig viktig, uansett hvordan det kommer fram.
Her setter Espen Lie et fantastisk eksempel, på innlegget mitt om barnefedre og barnefordeling. Men nå fikk dere et mer brutalt eksempel, hvis media’s framstilling i denne saken stemmer vel og merke.
Jeg skal ikke gå god for kidnapping, det er ikke det jeg sier. Men tanken bak det fra far’s side, den forstår jeg veldig godt. Og jeg vet det sitter mange fedre der ute, som føler det samme akkurat nå. Hjelpeløse fedre står som sagt bom fast i dagens samfunn, det har de gjort i årevis. De kommer ingen vei, uavhengig om de gjør rett eller galt desverre.
Kort sagt, jeg skrev ikke innlegget for min egel del, eller pga min egen erfaring som barn. Mine foreldre er døde, så løpet er kjørt for min del. Jeg får ikke tiden med pappan min tilbake. Så jeg sitter ikke her og er bitter, og dermed skriver et blogginnlegg. Denne saken står meg langt nærmere enn dere tror, gjennom noen som står meg enda nærmere.
Jeg står midt i denne situasjonen, så ikke prøv deg med at jeg ikke vet hva jeg snakker om. Men jeg ville ikke påpeke dette sist, da innlegget skulle snakke for alle fedre der ute, ikke bare en. Og jeg snakker heller ikke på vegne av gamle lover, eller fra da jeg selv var liten.Jeg ser at noen kommenterer at det ikke er slik i dag, at tiden og reglene er annerledes nå. Sludder og vas!
Og til dere som reagerer på at jeg kun setter mødre i fokus, kom over det. Det er min blogg, mitt valg og min ytringsfrihet. Jeg forstår at det svir for mange av dere, da får du heller spørre deg selv hvorfor det svir? Jeg vet også at det er mange sider av en sak, og at det er saker som er stikk motsatt.
Men nå tar jeg som regel de svake sin side, det gjør jeg også i denne saken. Derfor tar jeg saken for fedrene, og for barn uten stemme som desverre blir overkjørt av mor.
Enkelte ringte faktisk inn til politiet (!!!) pga dette innlegget. Så til dere mødre som rapporterte innlegget mitt for og få det fjernet, til dere som forkaster meg fordi jeg setter dette i fokus, takk for bekreftelsen! Takk for at jeg traff dere. Jeg har tydeligvis nådd fram, og forstår hvorfor mange av dere har forsøkt og få fjernet blogginnlegget. Det er jo fordi dere føler dere truffet. Men denne kampen, den skal jeg stå ut.
Og to dager etter innlegget mitt, kommer denne saken opp med Espen Lie. Han har iallefall satt lys på en viktig sak og et tabu-belagt tema, frivillig eller ikke.
Jeg kan kun basere mine ord og meninger på antakelser ang denne saken, og ikke fakta. For fakta vet vi ikke. Men jeg personlig mistenker at Espen Lie er innblandet i en kidnappingsak på kypros. Og hvis denne saken er så “enkel” som at en desperat barnefar står bak dette for og få hjem sitt barn, så forstår jeg dette veldig godt jeg. Jeg mener ikke at dette nødvendigvis er det beste for barnet, men jeg sier at jeg forstår tankegangen hos far. Man handler i desperasjon desverre.
Aner dere hvor mange liknende saker vi har i dagens samfunn? Hvem er det som driver en barnefar så langt, at han er villig til å gjennomføre en kidnapping på sitt eget barn? Jo det skal jeg fortelle deg. Det er barnemor og politikere. Når skal det bli en endring? Når skal far bli hørt? Når skal far stille like sterkt som mor? I hvilken alder er det rett å la barnet få bestemme selv? Skal vi la dette gå så langt at vi får eksempler der noen blir drept pga dette? For vi er der.
Historier jeg har fått, tilsier at enkelte fedre går rundt med et ønske om og å ta livet av barnemor, fordi de ser ingen annen utvei. Og dette sier de høyt..
Skal det virkelig være slik?
De ser ikke lengre, de ser ingen annen utvei, de har mistet håpet. De står fast, og blir nektet å møte barnet sitt. Sitt eget kjøtt og blod. Dette er historier jeg selv har fått av dere. Og jeg forstår godt at dere tenker sånn jeg. Dere blir møtt med hån og latter i systemet, og dere står mutters alene, uten noen likestilte rettigheter.
Og de få rettighetene dere har, de blir ofte oversett og nedprioritert. Hva gjør dette med et barn?
Det er ikke min jobb og fortelle hva som er rett og galt, men jeg kan belyse det. Og jeg har rett til å belyse det akkurat som det er. Det har jeg nå gjort.
Jeg legger ikke noe i mellom, jeg tar ingen hensyn fordi dette er offentlig. Jeg legger fakta på bordet, brutale fakta. Fakta som kan få fatale konsekvenser, hvis ingen gjør noe snart. Jeg tror ikke så mange av dere tør å dele dette innlegget desverre. Men jeg tør, og jeg snakker for mange!
Og kjære media.. jeg ser dere skriver daglig om f eks Sophie Elise på deres nettsider. Om hennes hverdag, hennes gjøremål og om ting hun står for. Supert det!
Jeg vet jo at dere skriver om ting som fanger folket. Alt er basert på delinger og liker-klikk nå i 2016.
Så jeg har sjekket ut litt. Sophie Elise har mellom 50-400 delinger på sine innlegg daglig. Disse innleggene velger media og belyse på forsiden, hver eneste dag.
Media har også hatt interesse for flere av mine innlegg tidligere. Men dette..? Nå nei du. Hvorfor?
Mine innlegg ang dette temaet har over 12.000 delinger, og mellom 20.000-200.000 lesere. Og jeg vet at ufattelig mange, også organisasjoner har forsøkt og få fram dette temaet i media.
Så mitt spørsmål er, hvorfor tør ingen å ta denne saken? Hvorfor er media så feige og forsiktige? Hva er grunnen til at dette temaet er så lite omtalt og tabu-belagt? Hvorfor bruker ikke media “makten” sin til å hjelpe disse barna? Hvorfor må jeg som en ukjent, privatperson ta denne kampen? Hva er dere så redde for?
Det kan ikke være PFU iallefall.
Hentet fra VG:
“12. november 2015 ble treåringens mor anmeldt av barnefaren for å ha ført datteren deres ut av landet, såkalt omsorgsunndragelse.
Noen dager etter anmeldelsen var levert, sendte moren en e-post til norsk politi hvor hun hevdet at hun og barnefaren hadde en avtale om at moren og datteren skulle tilbake til Kypros etter oppholdet i Norge.. Så ble saken henglagt.”
Så lett var det for mor, å kvitte seg med denne anmeldelsen. Er det rart far blir desperat?
Det er jo ingen som bare gjør det, tenker du sikkert nå. Det er mange som gjør dette, skal jeg fortelle deg. Sykt, ikke sant?
Men slik er det, når en voksenperson setter sine egne behov først. En slik mamma har nemlig ikke evnen, til å se at hun straffer og ødelegger sitt eget barn. Fordi hun er syk. Ja, du leste helt rett. En mamma som er sint og bitter på barnefar. Som er drevet av sjalusi, makt og markeringsbehov. Det er disse mødrene jeg snakker om. Det finnes også slike fedre, men nå velger jeg å sette fokus på mor.
Så du kjære barnemor som leser dette, jeg utfordrer deg til å lese videre. Dere slipper så utrolig billig unna skjønner du, da dette som oftest ikke får noe særlig fokus. Iallefall ikke i media og i rettsystemet. Dette prøver jeg å gjøre noe med.. og jeg kommer aldri til å gi meg. Vet du hvorfor? For barnet ditt sin del. Noen må snakke høyt for disse barna, denne “noen” er meg. Nok en gang fordi jeg vil, jeg kan og jeg tørr å gå i mot deg.
Jeg forstår godt at barnefedre er livredde for å sette offentligheten på dette, det er fordi disse mødrene vrir og vender på alt som blir sagt, de bruker alt i mot deg, og er kun opptatt av å sverte deg som pappa. Du kjemper og kjemper, men stanger bare i veggen. Du kjemper en kamp du ikke kan vinne. Du får ikke engang møte barnet ditt. Og du har aldri gjort noe galt mot ditt eget barn.. Jeg tror deg. For jeg vet at vi har utrolig mange tilfeller som dette, der far helt ufortjent blir fratatt barna sine.
Det jeg lurer på? Jeg lurer på hvor grove løgner dere egentlig legger på barna deres, om barnefar? Om hvorfor pappa ikke ringer, kommer på besøk osv? Er du kvinne nok til å fortelle barnet ditt at du har tatt dette valget? At det faktisk er du som holder barnefar unna? Nei det vet jeg at du ikke har. Det er du alt for feig til.
Du skylder på far, og kommer med enda flere løgner.. om hvor forferdelig barnefar er. Og slik snakker du til alle, om din egen barnefar. Han du én gang valgte å bære fram dette barne med, som du var så inderlig glad i. Skremmende hvor fort meningene dine snudde? Du tar en helomvending på vegne av ditt barn, og fratar din egen unge muligheten til å få ha en pappa? Sitt egen kjøtt og blod, og en fantastisk familie! Alt dette mister barnet ditt.. pga dine egoistiske behov.
Skamme deg, burde du gjøre. Hvordan har du tenkt å forklare dette når barnet ditt blir stor nok til å sette deg til veggs?
Én ting er at du ødelegger barnet ditt, for det gjør du faktisk. Men hvem er du til å ta slike alvorlige avgjørelser for deres felles barn? For dere er to som lager et barn, du har ikke enerett som mor. Jeg forstår godt at du kanskje tror det, da rettsystemet gjør det veldig enkelt for deg å drive på slik.
Og har du makt og penger nok, så kommer du lengst. Som barnemor har du iallefall makten. Eller hvis løgnene dine er gjennomtenkte nok. Vel folkens.. denne maktkampen ødelegger framtida til barnet ditt. Du som mor, skjønner du hva jeg snakker om nå? Nei, jeg tenkte meg det.
For dere kommer aldri til å forstå det. Fordi det er noe som mangler, i sjela di og i hjerte ditt. Så til dere fedre som sitter i denne situasjonen, her er til dere:
Jeg hadde en slik mor, i 28 år. Jeg ble fratatt muligheten til å ha en pappa.. fordi det passet moren min bedre. Men jeg hadde en stefar i maaange år, som jeg alltid kalte pappa.. Trodde han var min biologiske far til jeg var 7 år. Da fikk jeg nyheten om at jeg hadde en annen pappa, men jeg fikk ikke møte han. Ikke før jeg ble 12. Hver eneste gang mamma og stefaren min kranglet, så snudde hun han i mot meg. Hun ga meg helt ville historier, en drøss med løgner og var kun opptatt av å sverte min stefar. Akkurat slik som gjorde med min biologiske pappa.
En gang var hun så forbannet på han at hun skulle “ta igjen” som hun sa. Hun ville “tyste” på noe han hadde gjort galt, og ba MEG ringe politiet å sladre, samt anmelde han for tyveri. Noe jeg desverre gjorde. Enn å legge et slikt ansvar på et barn?
I en annen episode der hun var sint, da vekket hun meg på natta å ba hun meg stjele tlf hans. Jeg skulle ta ut sim kortet og knekke det i skjul. Noe jeg også desverre fullførte. Dagen etter ble de venner igjen og jeg var på skolen. Da jeg kom hjem latet mamma som ingenting, og de begge spurte om jeg hadde sett sim kortet hans. Mamma latet som ingenting, og begynte å beskylde meg.. Så lojal som jeg var, tok jeg på meg hele skylden ovenfor min stefar.
Mamma bare sto der og lot meg få DEN kjeftsmella, fikk husarrest i 14 dager og jeg måtte betale tilbake 500 kr for sim kortet, av mange ukers ukelønn. Alt fordi HUN ikke skulle tape ansikt, for noe hun hadde bedt meg om. Hvorfor skulle hun bruke meg? Hvorfor ville hun vende meg mot han?
Dette pågikk i alle år. Men kjære mødre og fedre.. dette endte med at jeg ble 12-13 år, og begynte å tenke selv. Jeg forsto mer, jeg så mer. Jeg fikk også endelig møte min biologiske pappa, noe som gjorde livet mitt komplett. Han var fantastisk. Men det ble desverre med det ene møtet. Så døde han. Han hang seg selv. Drastisk skrevet? Ja. Men det er den brutale sannheten.
Jeg kuttet kontakten med min mor over natta, fordi jeg var så sint på henne. Den gangen mistet mammaen min barnet sitt for godt. Jeg klarte ikke å tilgi henne, og valgte et liv uten henne. Hun hadde jo valgt bort den viktigste personen i mitt liv. Så vær forsiktig kjære mødre, en dag møter du veggen og sannheten stormer ned døren din.
Da sitter du der uten og ha mulighet til å forklare deg engang. Men det viktigste av alt.. tror du jeg hadde det godt inni meg? Tror du den avgjørelsen var lett for meg å ta som barn? Tenk så vondt jeg hadde det i alle disse årene, fordi jeg endte opp med dette valget? Men den situasjonen var det DU som mor som satt meg i. Alt i alt er dette meget ødeleggende for ett barn.
Alle barn har rett på pappan sin, det er ikke opp til deg å avgjøre dette som mor. Du har feilet FULLSTENDIG hvis du tror at dette er opp til deg. Det sitter faktisk folk i fengsel som får møte barna sine, narkomane har samvær alene, det finnes samvær med tilsyn også. Jeg forstår at det er tilfeller der også far kan være til skade for barnet osv, men det er ikke disse tilfellene jeg snakker om nå.
Jeg snakker om de fedrene som er et sunt forbilde, som vil stille opp og være der for barnet sitt. Men som blir stoppet fordi de har barn med noen som kun tenker på seg selv. Som er drevet av sjalusi og bitterhet, kanskje fordi ting ikke gikk som hun ville. Men du kan ikke tvinge en mann til å holde ut med deg, og ta fra han ett barn fordi han ikke vil være sammen med deg lengre. Den du straffer aller mest er ditt eget barn. Men en slik mor vil aldri se dette.. de mangler noe desverre. Så kjære pappa der ute, ALDRI gi deg. Det tar ikke lang tid før det kommer drastiske endringer i rettsytemet vårt, for dette kan ikke fortsette.
Åpne øynene deres, så flere barn slipper og oppleve dette sinnsyke maktspillet. Gjerne del dette hvis du er enig, det kommer aldri nok fokus på akkurat dette.
Derfor blir det vår oppgave, da systemet gjør svært lite for å hjelpe de utelatte foreldrene der ute, samt barna deres.
Nå har jeg egentlig en del på hjertet, og vet ikke helt hvilken ende jeg skal begynne i.
Men ja, jeg valgte selv å stå fram, og gå ut med alt dette. At det skulle bli så mye oppmerksomhet, det hadde jeg aldri forventet. At så mange kan relaterer seg til min historie og barndom, det er for meg helt sjokkerende.
Og jeg får oppriktig tårer i øynene, og vondt. Vondt av alle historiene jeg har fått den siste uken. Herregud, det er så mange som sliter der ute.. kunne ønske jeg fikk reparert alle og en hver jeg. Men det er desverre helt umulig.
Etter innlegget om min barndom føltes alt så godt. Skikkelig terapi.. min type terapi. Jeg skrev det rett fra levra, uten å planlegge, uten å tenke. Jeg bare følte, og ble satt direkte tilbake til selve hendelsene, og skrev deretter.. Jeg leste aldri gjennom innlegget før jeg publiserte det, noe jeg fortsatt ikke har gjort. Det blir for vondt.
Jeg var ikke forberedt på hvor tøft dette kom til å bli. Ikke fordi jeg opplevde så mye negativt etter innlegget, men fordi jeg sto midt i sentrum.
Det var Lotte Hoel overalt, noe jeg også forstår etter et slikt innlegg. Men det som var vanskelig, var å stå midt oppi dette mens jeg ble “tvunget” gjennom en prossess psykisk, av min egen kropp, og mitt eget hodet.
Kroppen min begynte å bearbeide alt jeg hadde skrevet om, helt ufrivillig. Vi fungerer tydeligvis slik, og for første gang i mitt liv opplevde jeg å miste kontrollen. Jeg klarte ikke å stenge ut disse følelsene, jeg fant ikke den maska jeg alltid har skjult meg bak. Det er jo denne maska som har hjulpet meg å stå oppreist i alle år, fordi jeg “liksom” har vært så tøff. Den maska var plutselig helt borte. Og det jeg ikke forsto, var at denne maska hadde jeg kasta helt frivillig, ved å utlevere meg på denne måten. Og jeg fikk panikk.
Jeg lå i senga og nærmest rista, jeg gråt helt ustoppelig den dagen og forsto egentlig ingenting. Jeg angret så utrolig mye der jeg lå, og forsto ikke hvorfor jeg hadde valgt å gå ut med dette. Hvem i alle dager var jeg, til å tro at jeg var tøff nok til dette? Jeg feila totalt. Jeg var ikke sterk nok. Nå hadde jeg blottet den sterke, tøffe Lotte.. for hele Norge.
Og nå er jeg faktisk bare lille Lotte, som har innsett noe viktig. Noe veldig viktig.
Jeg trenger ikke å være tøff, jeg trenger ikke å fortrenge. Og det aller beste? Jeg trenger ikke å være sterk heller. Jeg KAN være sårbar, jeg kan vær lei meg. Jeg har lov.
Og best av alt, jeg klarer å vise det. Alt dette har forandret seg, kun pga et blogginnlegg. Hva skjedde? Hva fikk meg til å gjøre dette? Hva fikk jeg ut av det?
Jeg har forstått at ingenting er min feil, jeg har godtatt at livet har vært tøft. Og jeg trenger ikke skjule det, jeg kan snakke om det.
Jeg har tydeligvis hjulpet ufattelig mange, og gitt mange troen tilbake. Troen på at man kommer seg gjennom dette helsikkes livet, hvis man bare gjør det beste ut av det.
Jeg har ikke gjort det beste utav det. Jeg har fortrengt, vært knallhard utad og skjult den egentlige meg, i 29 år. Det er nok nå. Og jeg anbefaler ALLE til å åpne seg, til å snakke om det. Det er ingen skam å stå fram. Det er sterkt. Det har jeg nå forstått.
Vi tok inn på Britannia hotel, og kom hjem i går. Der fikk jeg være Lotte. Lotte og Erik. <3
Vi har pratet, vært helt stille, bearbeidet, vært på spa i 2 dager og jeg har fått tid til å tenke rasjonelt. Tenke over alt, nå som ting har roet seg. Og vi har pleid kjærligheten og oppført oss som to nyforelska tullinger på 14 år. Vi har vel kyssa konstant i 2 dager, haha!:)
Men en ting må dere vite.. Jeg har lest gjennom absolutt alle tilbakemeldigene fra dere. Og det er faktisk pga dere at jeg kom meg gjennom dette. Dere har fått meg til å innse, godta og forstå. Jeg føler meg forstått, men viktigst av alt: godtatt. Det er en følelse som er meget uvant for min del.
Ja, jeg gikk på en real smell psykisk. Men jeg står fortsatt oppreist. Det takker jeg blant annet dere for, mine kjære lesere! <3
Og tilbake til mitt forrige innlegg med brudekjolen på.. jeg skal fortelle alt, dele alt. Jeg måtte bare ha en liten pause, og ta vare på meg selv og Erik i noen dager.
Men nei, vi dro så klart ikke å gifta oss i skjul. Og nei, det er selvfølgelig ikke denne kjolen jeg skal gifte meg i.
Mange av dere har spurt om dette, noe jeg forstår veldig godt. Litt feil av meg å legg ut noe sånt, og bare bli helt stille. Men det kommer, jeg lover!
Jeg har også slitt litt med denne bloggen. Hva og hvor vil jeg med å blogge? Det har jeg funnet ut nå. Så fort jeg kjenner dette “presset” om at noe forventes av meg her inne, da feiger jeg ut. Du MÅ vedlikeholde bloggen, leserne og temaet du nå har satt i gang.
NEI, det må jeg ikke.
Jeg vil ha denne bloggen for å dele meg, mine følelser og min hverdag. Uten noe tema, uten noe planlagt. Ikke for å oppnå lesere, omtale eller tjene penger. Jeg vil jobbe som vanlige folk, fra 07-15. Jeg vil ha en stygg bil, som bare får meg fra a-b. Jeg vil ha den fake veska mi fra marc ett eller annet, for den er dritfin. Jeg vil gå uten sminke i joggedress på kjøpesenter på en lørdag. Og jeg vil være brutalt ærlig, uten noe filter. Vet du hvorfor? For det er meg. Det er slik jeg trives med å være.
Men jeg vil blogge på si. For pr i dag, så trives jeg veldig godt med å skrive. Noen ganger skriver jeg om viktige ting, andre ganger byr jeg kun på meg selv og min humor.
En humor som oftest går på bekostning av meg selv, vel og merke.
Men hvis dere lurer på noe, så svarer jeg så klart. Og hvis det er noe dere ønsker at jeg skal skrive om, gjerne spør. Takk for at dere engasjerer dere, bryr dere og ikke minst.. takk for at dere gidder å lese det jeg skriver.
Jeg har kommet langt på kort tid nå, pga dere. <3
Og kjære Eriken min. Off.. begynner å gråte bare jeg skriver navnet hans jeg.
Jeg elsker deg så UFATTELIG høyt, og jeg er så ubeskrivelig glad og lykkelig for at du “fant” meg igjen etter 17 år. Kjærligheten fra deg og hele din familie, er hovedgrunnen til at jeg sitter her i dag. Dere ga livet mitt en mening.
Og hvis jeg fikk velge livet på nytt, da hadde jeg valgt akkurat det samme livet og barndommen, hvis premien var å få sitte igjen med deg og familien din.
Alt jeg har vært gjennom, har vært så utrolig verdt det. <3
Jeg elsker deg, og kan ikke vente til jeg får æren av å kalle meg selv kona di. <3
Denne sangen, herregud. <3 Den sier så mye.. om alt.
