Ja da har jeg altså bestemt meg for å dele dagene mine med dere også. Blir sikkert litt skummelt, men la oss prøve!:)
Må også påpeke at dere ikke kan sende meg private snaps, dere får kun sett det jeg legger på mystory.
Add meg da vel!
“Pokerfaace”
Kos dere
NÅR BARNEMOR TAR FRA DEG BARNET DITT
Det er jo ingen som bare gjør det, tenker du sikkert nå. Det er mange som gjør dette, skal jeg fortelle deg. Sykt, ikke sant? Men slik er det, når en voksenperson setter sine egne behov først. En slik mamma har nemlig ikke evnen til å se at hun straffer og ødelegger sitt eget barn. Fordi hun er syk. Ja, du leste helt rett. En mamma som er sint og bitter på barnefar. Som er drevet av sjalusi, makt og markeringsbehov.
Det er disse mødrene jeg snakker om. Det finnes også slike fedre, men nå velger jeg å sette fokus på mor.
Fordi jeg vil, og fordi jeg kan.
Så du kjære barnemor som leser dette, jeg utfordrer deg til å lese videre. Dere slipper så utrolig billig unna skjønner du, da dette som oftest ikke får noe særlig fokus. Iallfall ikke i media og i rettssystemet. Dette prøver jeg å gjøre noe med, og jeg kommer aldri til å gi meg. Vet du hvorfor? For barnet ditt sin del. Noen må snakke høyt for disse barna, denne “noen” er meg.
Nok en gang fordi jeg vil, og fordi jeg kan.
Så hvis du er en av de mødrene som blir sint, opprørt eller føler deg truffet av teksten her, da er innlegget her spesielt til deg.
Jeg forstår godt at barnefedre er livredde for å sette offentligheten på dette, det er fordi disse mødrene vrir og vender på alt som blir sagt, de bruker alt imot deg, og er kun opptatt av å sverte deg som pappa. Du kjemper og kjemper, men stanger bare i veggen. Du kjemper en kamp du ikke kan vinne. Du får ikke engang møte barnet ditt. Og du har aldri gjort noe galt mot ditt eget barn.. Jeg tror deg. For jeg vet at vi har utrolig mange tilfeller som dette, der far helt ufortjent blir fratatt barna sine.
Det jeg lurer på? Jeg lurer på hvor grove løgner dere egentlig legger på barna deres, om barnefar? Om hvorfor pappa ikke ringer, kommer på besøk osv? Er du kvinne nok til å fortelle barnet ditt at det er du som har tatt dette valget? At det faktisk er du som holder barnefar unna? Nei det vet jeg at du ikke har. Det er du alt for feig til.
Du skylder på far, og kommer med enda flere løgner.. om hvor forferdelig barnefar er. Og slik snakker du til alle, om din egen barnefar. Han du én gang valgte å bære fram dette barnet med, som du var så inderlig glad i. Skremmende hvor fort meningene dine snudde, sant? Du tar en helomvending på vegne av ditt barn, og fratar din egen unge muligheten til å få ha en pappa? Sitt egen kjøtt og blod, og en fantastisk familie! Alt dette mister barnet ditt.. pga dine egoistiske valg og behov. Du burde skamme deg.
Hvordan har du tenkt å forklare dette når barnet ditt blir stor nok til å sette deg til veggs?
Én ting er at du ødelegger barnet ditt, for det gjør du faktisk. Men hvem er du til å ta slike alvorlige avgjørelser for deres felles barn? For dere er to som lager et barn, du har ikke enerett som mor. Jeg forstår godt at du kanskje tror det, da rettssystemet gjør det veldig enkelt for deg å drive på slik. Og har du makt og penger nok, så kommer du lengst.
Som barnemor har du iallfall makten. Eller hvis løgnene dine er gjennomtenkte og alvorlige nok vel og merke.
Men denne maktkampen ødelegger framtida til barnet ditt. Du som mor, skjønner du hva jeg snakker om nå? Nei, jeg tenkte meg det.
For dere kommer aldri til å forstå det. Fordi det er noe som mangler, i sjela di og i hjertet ditt.
Så til dere fedre som sitter i denne situasjonen, dette er til dere:
Jeg hadde en slik mor, i 28 år. Jeg ble fratatt muligheten til å ha en pappa.. fordi det passet moren min best. Og jeg hadde en stefar i mange år, som jeg alltid kalte pappa. Jeg trodde han var min biologiske far frem til jeg var 7 år. Da fikk jeg plutselig nyheten om at jeg hadde en annen pappa, men jeg fikk ikke møte han.
Hver eneste gang mamma og stefaren min kranglet, så snudde hun han også imot meg. Hun ga meg helt ville historier, en drøss med løgner og var kun opptatt av å sverte min stefar. Akkurat slik som gjorde med min biologiske pappa.
Hvorfor ville hun vende meg mot han? Fordi det passet hennes narrativ best. Dette pågikk i alle år.
Jeg fikk endelig møte min biologiske pappa da jeg var 12 år, etter jeg hadde mast uendelig mange ganger siden jeg var 7 år, noe som gjorde livet mitt komplett. Da falt den siste brikken på plass. Han var jo fantastisk? Så kjærlig, morsom, kul og trygg. Men det ble dessverre med det ene møtet, jeg fikk ikke møte han flere ganger. Så tok han livet sitt. Han hang seg selv. Drastisk skrevet? Ja. Men det er jo den brutale sannheten.
Min mor drev med rus og jeg hadde blitt flyttet på barnehjem. Da jeg var 14-15 år så begynte jeg å tenke selv. Jeg forsto mer, og jeg så mer. Jeg husker at jeg kuttet kontakten med min mor over natten, fordi jeg var så sint på henne. Og jeg innså alt som hadde skjedd, alt hun hadde sagt og hva som egentlig var sannheten. Alt bare kom over meg som et sjokk, som en storm i fleisen der jeg innså det ene etter det andre. Den gangen mistet mammaen min barnet sitt for godt. Jeg klarte ikke å tilgi henne når jeg innså sannheten om alt, og alt hun hadde tatt fra meg. Så jeg valgte et liv uten henne. Hun hadde jo valgt bort den viktigste personen i mitt liv, uten mitt samtykke. Pappaen min.
Så vær forsiktig kjære mødre, en dag møter du veggen og sannheten stormer inn døren din. Da sitter du der uten å ha mulighet til å forklare deg engang. Og noe av det vanskeligste av alt.. tror du jeg hadde det godt inni meg? Tror du den avgjørelsen var lett for meg å ta, å velge bort min egen mamma? Tenk så vondt jeg hadde det i alle disse årene i etterkant og videre inn i voksenlivet, fordi jeg endte opp med dette valget? Men den situasjonen var det hun som mor som satt meg i. Alt i alt er dette meget ødeleggende for ett barn.
Alle barn har rett på pappan sin, det er ikke opp til deg å avgjøre dette som mor. Du har feilet FULLSTENDIG hvis du tror at dette er opp til deg. Jeg forstår at det er tilfeller der far kan være til skade for barnet osv, men det er ikke disse tilfellene jeg snakker om nå.
Jeg snakker om de fedrene som er et sunt forbilde og en god forelder, som vil stille opp og være der for barnet sitt. Men som blir stoppet fordi de har barn med noen som kun tenker på seg selv.
Som er drevet av sjalusi og bitterhet, kanskje fordi ting ikke gikk som du ville. Men du kan ikke tvinge en mann til å holde ut med deg, og ta fra han ett barn fordi han ikke vil være sammen med deg lengre. Den du straffer aller mest er ditt eget barn.
Men en slik mor vil aldri se dette.. de mangler noe dessverre.
Så kjære pappa der ute, ALDRI gi deg. Hold ut. Det kan ikke ta lang tid før det kommer endringer i rettssystemet vårt, for dette kan ikke fortsette.
Åpne øynene deres, så flere barn slipper å oppleve dette maktspillet, der barna blir revet i fillebiter dere imellom, det ødelegger barnet ditt. Ikke glem at du må svare for deg når barnet blir stort nok.
Noen må ta oppgaven med å belyse dette, da systemet gjør svært lite for å hjelpe de utelatte foreldrene der ute, samt barna deres. Hvorfor er det en selvfølge at barnet automatisk blir plassert hos mor ved samlivsbrudd? Hvorfor er ikke 50/50 en automatisk selvfølge i rettssystemet? Vi er så opptatte av likestilling den ene veien, men vi skal ha i pose og sekk den andre veien?
Og jeg tørr ikke engang å gå inn på temaet om menns psykiske helse. At vi mister så mange menn til selvmord hvert år, men ingen skjønner hvorfor. Har dere tenkt over hvor mange selvmord som faktisk kan omhandle samværsabotasje og det faktumet at man mister sitt eget barn? Har dere statistikk på det?
Og hvem tar seg av alle de fedrene som ikke har en eneste rettighet i rettsalen og kjemper forgjeves fordi mor automatisk blir hørt, uavhengig av bevis?
Det er jo ingen her til å plukke de opp.
Imens så bekymrer politikerne seg over at selvmord hos menn øker. Er det rart? Menns psykiske helse er det siste på prioriteringslisten, det ser man klart og tydelig. Og man kan jo undre seg grønn over hvorfor menn og fedre har så få og ulike rettigheter når det kommer til samlivsbrudd og barnefordeling. For likestilling, det er det iallefall ikke.
#likestilling #pappa #fedre #samværsabotasje #samlivsbrudd #barnemor #barnefar #barnsrettigheter #barnevernet #barnefordeling #rettigheter #samvær #barn #psykologi #barneogfamilieminister #barnemishandling #politikk #stortinget #familevernkontoret
Nå har jeg egentlig en del på hjertet, og vet ikke helt hvilken ende jeg skal begynne i.
Men ja, jeg valgte selv å stå fram, og gå ut med alt dette. At det skulle bli så mye oppmerksomhet, det hadde jeg aldri forventet. At så mange kan relaterer seg til min historie og barndom, det er for meg helt sjokkerende.
Og jeg får oppriktig tårer i øynene, og vondt. Vondt av alle historiene jeg har fått den siste uken. Herregud, det er så mange som sliter der ute.. kunne ønske jeg fikk reparert alle og en hver jeg. Men det er desverre helt umulig.
Etter innlegget om min barndom føltes alt så godt. Skikkelig terapi.. min type terapi. Jeg skrev det rett fra levra, uten å planlegge, uten å tenke. Jeg bare følte, og ble satt direkte tilbake til selve hendelsene, og skrev deretter.. Jeg leste aldri gjennom innlegget før jeg publiserte det, noe jeg fortsatt ikke har gjort. Det blir for vondt.
Jeg var ikke forberedt på hvor tøft dette kom til å bli. Ikke fordi jeg opplevde så mye negativt etter innlegget, men fordi jeg sto midt i sentrum.
Det var Lotte Hoel overalt, noe jeg også forstår etter et slikt innlegg. Men det som var vanskelig, var å stå midt oppi dette mens jeg ble “tvunget” gjennom en prossess psykisk, av min egen kropp, og mitt eget hodet.
Kroppen min begynte å bearbeide alt jeg hadde skrevet om, helt ufrivillig. Vi fungerer tydeligvis slik, og for første gang i mitt liv opplevde jeg å miste kontrollen. Jeg klarte ikke å stenge ut disse følelsene, jeg fant ikke den maska jeg alltid har skjult meg bak. Det er jo denne maska som har hjulpet meg å stå oppreist i alle år, fordi jeg “liksom” har vært så tøff. Den maska var plutselig helt borte. Og det jeg ikke forsto, var at denne maska hadde jeg kasta helt frivillig, ved å utlevere meg på denne måten. Og jeg fikk panikk.
Jeg lå i senga og nærmest rista, jeg gråt helt ustoppelig den dagen og forsto egentlig ingenting. Jeg angret så utrolig mye der jeg lå, og forsto ikke hvorfor jeg hadde valgt å gå ut med dette. Hvem i alle dager var jeg, til å tro at jeg var tøff nok til dette? Jeg feila totalt. Jeg var ikke sterk nok. Nå hadde jeg blottet den sterke, tøffe Lotte.. for hele Norge.
Og nå er jeg faktisk bare lille Lotte, som har innsett noe viktig. Noe veldig viktig.
Jeg trenger ikke å være tøff, jeg trenger ikke å fortrenge. Og det aller beste? Jeg trenger ikke å være sterk heller. Jeg KAN være sårbar, jeg kan vær lei meg. Jeg har lov.
Og best av alt, jeg klarer å vise det. Alt dette har forandret seg, kun pga et blogginnlegg. Hva skjedde? Hva fikk meg til å gjøre dette? Hva fikk jeg ut av det?
Jeg har forstått at ingenting er min feil, jeg har godtatt at livet har vært tøft. Og jeg trenger ikke skjule det, jeg kan snakke om det.
Jeg har tydeligvis hjulpet ufattelig mange, og gitt mange troen tilbake. Troen på at man kommer seg gjennom dette helsikkes livet, hvis man bare gjør det beste ut av det.
Jeg har ikke gjort det beste utav det. Jeg har fortrengt, vært knallhard utad og skjult den egentlige meg, i 29 år. Det er nok nå. Og jeg anbefaler ALLE til å åpne seg, til å snakke om det. Det er ingen skam å stå fram. Det er sterkt. Det har jeg nå forstått.
Vi tok inn på Britannia hotel, og kom hjem i går. Der fikk jeg være Lotte. Lotte og Erik. <3
Vi har pratet, vært helt stille, bearbeidet, vært på spa i 2 dager og jeg har fått tid til å tenke rasjonelt. Tenke over alt, nå som ting har roet seg. Og vi har pleid kjærligheten og oppført oss som to nyforelska tullinger på 14 år. Vi har vel kyssa konstant i 2 dager, haha!:)
Men en ting må dere vite.. Jeg har lest gjennom absolutt alle tilbakemeldigene fra dere. Og det er faktisk pga dere at jeg kom meg gjennom dette. Dere har fått meg til å innse, godta og forstå. Jeg føler meg forstått, men viktigst av alt: godtatt. Det er en følelse som er meget uvant for min del.
Ja, jeg gikk på en real smell psykisk. Men jeg står fortsatt oppreist. Det takker jeg blant annet dere for, mine kjære lesere! <3
Og tilbake til mitt forrige innlegg med brudekjolen på.. jeg skal fortelle alt, dele alt. Jeg måtte bare ha en liten pause, og ta vare på meg selv og Erik i noen dager.
Men nei, vi dro så klart ikke å gifta oss i skjul. Og nei, det er selvfølgelig ikke denne kjolen jeg skal gifte meg i.
Mange av dere har spurt om dette, noe jeg forstår veldig godt. Litt feil av meg å legg ut noe sånt, og bare bli helt stille. Men det kommer, jeg lover!
Jeg har også slitt litt med denne bloggen. Hva og hvor vil jeg med å blogge? Det har jeg funnet ut nå. Så fort jeg kjenner dette “presset” om at noe forventes av meg her inne, da feiger jeg ut. Du MÅ vedlikeholde bloggen, leserne og temaet du nå har satt i gang.
NEI, det må jeg ikke.
Jeg vil ha denne bloggen for å dele meg, mine følelser og min hverdag. Uten noe tema, uten noe planlagt. Ikke for å oppnå lesere, omtale eller tjene penger. Jeg vil jobbe som vanlige folk, fra 07-15. Jeg vil ha en stygg bil, som bare får meg fra a-b. Jeg vil ha den fake veska mi fra marc ett eller annet, for den er dritfin. Jeg vil gå uten sminke i joggedress på kjøpesenter på en lørdag. Og jeg vil være brutalt ærlig, uten noe filter. Vet du hvorfor? For det er meg. Det er slik jeg trives med å være.
Men jeg vil blogge på si. For pr i dag, så trives jeg veldig godt med å skrive. Noen ganger skriver jeg om viktige ting, andre ganger byr jeg kun på meg selv og min humor.
En humor som oftest går på bekostning av meg selv, vel og merke.
Men hvis dere lurer på noe, så svarer jeg så klart. Og hvis det er noe dere ønsker at jeg skal skrive om, gjerne spør. Takk for at dere engasjerer dere, bryr dere og ikke minst.. takk for at dere gidder å lese det jeg skriver.
Jeg har kommet langt på kort tid nå, pga dere. <3
Og kjære Eriken min. Off.. begynner å gråte bare jeg skriver navnet hans jeg.
Jeg elsker deg så UFATTELIG høyt, og jeg er så ubeskrivelig glad og lykkelig for at du “fant” meg igjen etter 17 år. Kjærligheten fra deg og hele din familie, er hovedgrunnen til at jeg sitter her i dag. Dere ga livet mitt en mening.
Og hvis jeg fikk velge livet på nytt, da hadde jeg valgt akkurat det samme livet og barndommen, hvis premien var å få sitte igjen med deg og familien din.
Alt jeg har vært gjennom, har vært så utrolig verdt det. <3
Jeg elsker deg, og kan ikke vente til jeg får æren av å kalle meg selv kona di. <3
Denne sangen, herregud. <3 Den sier så mye.. om alt.
