Den ene dagen jeg virkelig hater... Bursdagen min.

Den ene dagen i året jeg skulle ønske ikke eksisterte. Den ene dagen jeg aldri ba om, men som uansett kommer hvert år. Bursdag.

En dag de fleste gleder seg til. Vel.. ikke alle.

Dagene i forveien begynner tankene og følelsene å forvri seg innover meg, helt uten kontroll. Jeg gruer meg, blir litt sånn betenkt og ganske innesluttet egentlig. Og jeg kan gråte helt ukontrollert. Jeg putter på meg den berømte maska og det store smilet, men helt uten gnist. Kun Erik kan se realiteten gjennom det, heldigvis. Heldigvis for da slipper jeg å forklare. Da slipper jeg å forklare at det egentlig svir hardt i hver celle i kroppen min. Fordi jeg nok en gang blir påminnet om at jeg ikke har noen mamma, pappa osv.. En følelse jeg alltid klarer å mestre, uke etter uke, år etter år. Jeg har jo tidligere skrevet at jeg har funnet roen med akkurat dette, å leve i denne verden uten nære familiemedlemmer av eget blod. 

Men det er noe rundt akkurat denne dagen, jeg klarer ikke å kontrollere det. Og slik har det vel vært de siste 10 årene. Og det plager meg. Jeg kjenner litt på det i jula også, men ikke i nærheten av den fordømte bursdagen. Hvorfor er det slik? Jeg føler meg litt ubetydelig og ensom på en måte. Og det er en følelse som alltid melder seg rundt denne dagen. Og jeg vet at ufattelig mange andre også har det slik. Det er vel kanskje derfor jeg skriver dette innlegget også.

Mange ser kanskje på meg som verdens sterkeste menneske, som mestrer alt. Jeg gjør ikke det, og det at jeg er ærlig om dette vet jeg hjelper mange mennesker der ute. Det får jeg bekreftelse på hver eneste dag. Så vit at ensomheten du føler på, uansett hvilken dag eller årstid det er, eller hvilken situasjon du selv sitter i, så deler jeg den ensomheten med deg.

Jeg har f eks aldri fått noe spesielt med telefoner på bursdagen min, eller gaver for den sak skyld. Jeg får jo alltid overøsende med gratulasjoner av venner, nære, kjære og ukjente på facebook. Men det er ikke det samme som den telefonen fra en tilstedeværende mamma, en levende pappa, besteforeldre eller onkler osv. Dessuten har jeg også en evne til å kanskje skyve folk bort på denne dagen, jeg vil ikke ha noe selskap med venner ol. Kanskje fordi jeg kjenner sterkere på hvem som mangler?

Samtidig er det jo egentlig ingen big deal for min del tenker jeg, for på den andre siden er jeg jo verdens heldigste? Jeg ér virkelig det. Jeg har verdens herligste, trofaste og snilleste ektemann.. jeg er lykkelig gift for guds skyld!!

Jeg har en nydelig leilighet, en hund som forguder meg og ei god og trygg seng å ligge i, hver eneste natt. Jeg har gode venner, svigerfamilie og masse fine mennesker rundt meg, så hva f*** har jeg egentlig å klage over? Ingen verdens ting. 

Men uansett så klarer denne dritt dagen å styre meg, sikkert en hel uke i forveien. Hvert eneste år.

Når jeg våkner dagen etter bursdagen min er jeg alltid så glad, sprudlende og lettet. Det slår aldri feil.. for da tar kroppen min tilbake Lotte. Rart, ikke sant?

Da slipper alle disse følelsene og jeg blir meg selv igjen. Det er ganske vanskelig å forklare, og jeg høres kanskje sutrete ut.. men dere som leser denne bloggen til vanlig vet at noen ganger må jeg bare få det ut. Og da må jeg skrive. 

Og hvis mine tanker og følelser kan hjelpe minst ett menneske der ute, da er det så verdt det. Jeg har også sittet helt alene på bursdager, flere ganger. Så jeg vet hvordan mange av dere har det. Det gjør vondt. 

I morgen vet jeg at Erik nok en gang gjør alt han kan for å gjøre dagen min best mulig, det gjør han alltid.<3 Og det at jeg får tilbringe dagen min med han, det gjør meg til klodens heldigste. Men til deg som faktisk sitter alene på bursdagen din, ikke nøl med å ta kontakt. Jeg føler med deg og jeg tar gjerne en kopp kaffe med deg, en god samtale og jeg kan til og med bake! Hehe:) 

Uansett, ha en fin dag videre kjære lesere, og takk for at du leser bloggen min. Nå skal jeg på trening og det hjelper alltid.

Så får morgendagen bare komme. Og gå.

2 kommentarer

Bursdagsjenta

21.07.2017 kl.14:40

Så godt å lese et innlegg som setter ord på det jeg føler. Det er godt å vite at det er flere en meg som hater bursdagen sin, uten at de er spesielt ensomme resten av året. Jeg har også verdens beste samboer som gjør alt for meg. Jeg har til og med foreldre og en bror rundt meg, og jeg har både gode venner og kollegaer. En uke før bursdagen min begynner jeg å jobbe hardt for å la dagen være en vanlig dag. Jeg later som om jeg ikke bryr meg. Jeg legger helt vanlige planer uten å påpeke at det er bursdagen min den dagen, som da en kollega på mandag spurte om vi skulle ta en øl denne uka, og at fredag (min bursdag) antageligvis passer for henne. Jeg sa ingenting, men var samtidig redd for at hun skulle bli overlegen hvis hun kom hit og oppdaget at jeg egentlig har bursdag, så gikk jeg flere dager og hadde dårlig samvittighet for det. Og da hun avlyste møtet, ble jeg lei meg for det, og hun visste jo ikke at jeg hadde bursdag en gang! Det er helt sykt at jeg blir sånn, og det er helt ukontrollert.

I går gråt jeg for at en fjern bekjent sendte bursdagsmelding på facebook en dag før: "Gratulerer med morgendagen, sender melding nå jeg, for ikke å glemme det". På en vanlig dag hadde jeg ledd av denne personens klumsete måte å gratulere på, men i går ble det helt krise.

Til familien min sier jeg at jeg skal skrive (jeg er evig student), men at vi kan feire når vi skal feire sønnen min neste uke. I dag våknet jeg av en tekstmelding fra min mor, min far ringte å ba meg om en tjeneste. Så lenge jeg fremstiller dagen som ubetydelig, så tenker ikke de over det heller. Men jeg blir lei meg. Samtidig har jeg jo bedt om det selv.

Og jeg har jo gode venner, men jeg unngår å invitere noen på bursdagen min. Det er midt i ferien, og jeg orker ikke skuffelsen av at folk er på ferie eller har andre planer og takker nei, fordi jeg vet at jeg blir såret, selv om jeg også vet at det også er sånn for de fleste andre folk, og de greier å ikke være så jævlig sære på det som jeg er. Jeg er jo privilegert som alltid har fri på bursdagen min! Flere av dem sier at vi kan jo feire den og den dagen, men jeg orker ikke. I stede sipper jeg over at det jo ikke er DA jeg har bursdag. Og til de som faktisk sier at de kan stikke innom akkurat i dag, sier jeg bare at jeg ikke skal feire. At jeg MÅ skrive. Men jeg får jo ikke skrevet, for jeg sitter jo bare å synes synd på meg selv.

Og det tikker inn gratulasjoner på facebook. De fleste av de som poster gratulasjoner der har jeg ikke truffet på flere år. Det er en syk verden vi lever i!

Jeg får ikke spesielt mange gaver heller. En av grunnene til at jeg ikke vil treffe noen på bursdagen min er at jeg ikke vil at de skal føle at de må ta med noe, selv om jeg vet at de fleste liker å gi en liten oppmerksomhet. Samtidig er jeg lei meg for at jeg ikke får noen gave-gaver. Samboeren min har gitt meg konsertbilletter. Men det visste jeg på onsdag, så det er ikke en TING som overrasker meg i dag. (Og for all del, jeg elsker at han har kjøpt de!) Barna er hos faren sin, og av foreldrene mine får jeg penger (som jeg også setter pris på), men som heller ikke er en overraskelse her og nå. Jeg føler meg som en bortskjemt unge som tenker sånn, men alt blir feil på denne dagen uansett.

Frem til noen få år tilbake elsket jeg bursdagen min. Som liten fikk jeg ikke sove dagen før fordi jeg var så spent på gavene. Da jeg ble voksen sto jeg opp tidlig, drakk champagne til frokost og bakte kake til ære for meg selv. Jeg kan ikke helt forklare hva som skjedde, men etter skilsmissen snudde alt, selv om dagen i seg selv egentlig ikke har forandret seg, men erfaringen med samlivsbrudd, det å måte stå på egne ben (jeg har vært samboer siden jeg flyttet hjemmefra), de økonomiske konsekvensene, bekymringen for barna osv. gjorde noe med meg.

Jeg vet at alt dette er sykt. Jeg vet at det er jeg som lager et problem ut av det. Jeg vet at jeg kunne fått veldig koselige bursdager hvis jeg ikke tok meg selv så jævlig høytidelig. Men, det er også den ene dagen i året jeg gjør det. I kveld kommer samboeren min til å ta meg med ut for å spise. Jeg vet det blir hyggelig. Jeg vet at han velger et sted som ikke er hypa, men dyrt nok til at jeg føler meg som en prinsesse. Og i morgen er det over. Da starter livet igjen.

Beklager at dette innlegget ble langt og rotete, men da jeg satt og googlet "hater bursdagen min", fikk jeg stort sett treff på folk som virkelig er ensomme, deprimerte eller som ikke har råd til å feire bursdagen sin. Og det er jo de menneskene som fortjener en oppmerksomhet. Det er de det er synd på, ikke meg! Jeg kjente meg ikke igjen i det de skrev (heldigvis), så da jeg kom over bloggen din måtte jeg bare svare. Og det var godt å få det ut, anonymt på en eller annen random nettside. Og jeg vet at akkurat du kommer til å lese det, og det hjelper. Jeg er utrolig mye letter til sinns nå! Tusen takk for at du åpnet opp for muligheten! Du har gjord bursdagen min litt lettere!

Lotte Hoel

05.10.2017 kl.00:21

Bursdagsjenta: <3<3<3

Skriv en ny kommentar

Lotte Hoel

Lotte Hoel

31, Trondheim

Epost: lottehoel2016@hotmail.com Snap: "Pokerfaace" Gla'jente fra Trondheim med mange meninger.. om mye!:) Ellers er jeg norgesmester i poker, er veldig spontan og har en ganske så stor dose med selvironi innabords. Fiske, fotball, dart og poker er det jeg bruker fritiden min på. Tar meg selv svært lite høytydelig, og byr i overkant mye på meg selv. Denne bloggen har blitt et skrivested for meg, om alt jeg står for og tror på. Jeg kjemper alltid for de svake, urettferdighet og jeg bruker stemmen min der den trengs. Hovedsaklig kjemper jeg for barns rettigheter og ting som kanskje er litt tabu-belagte.

Kategorier

Arkiv

hits