Jeg gikk på en smell.

Nå har jeg egentlig en del på hjertet, og vet ikke helt hvilken ende jeg skal begynne i.

Men ja, jeg valgte selv å stå fram, og gå ut med alt dette. At det skulle bli så mye oppmerksomhet, det hadde jeg aldri forventet. At så mange kan relaterer seg til min historie og barndom, det er for meg helt sjokkerende.

Og jeg får oppriktig tårer i øynene, og vondt. Vondt av alle historiene jeg har fått den siste uken. Herregud, det er så mange som sliter der ute.. kunne ønske jeg fikk reparert alle og en hver jeg. Men det er desverre helt umulig.

Etter innlegget om min barndom føltes alt så godt. Skikkelig terapi.. min type terapi. Jeg skrev det rett fra levra, uten å planlegge, uten å tenke. Jeg bare følte, og ble satt direkte tilbake til selve hendelsene, og skrev deretter.. Jeg leste aldri gjennom innlegget før jeg publiserte det, noe jeg fortsatt ikke har gjort. Det blir for vondt.

Jeg var ikke forberedt på hvor tøft dette kom til å bli. Ikke fordi jeg opplevde så mye negativt etter innlegget, men fordi jeg sto midt i sentrum.

Det var Lotte Hoel overalt, noe jeg også forstår etter et slikt innlegg. Men det som var vanskelig, var å stå midt oppi dette mens jeg ble “tvunget” gjennom en prossess psykisk, av min egen kropp, og mitt eget hodet.

Kroppen min begynte å bearbeide alt jeg hadde skrevet om, helt ufrivillig. Vi fungerer tydeligvis slik, og for første gang i mitt liv opplevde jeg å miste kontrollen. Jeg klarte ikke å stenge ut disse følelsene, jeg fant ikke den maska jeg alltid har skjult meg bak. Det er jo denne maska som har hjulpet meg å stå oppreist i alle år, fordi jeg “liksom” har vært så tøff. Den maska var plutselig helt borte. Og det jeg ikke forsto, var at denne maska hadde jeg kasta helt frivillig, ved å utlevere meg på denne måten. Og jeg fikk panikk.

Jeg lå i senga og nærmest rista, jeg gråt helt ustoppelig den dagen og forsto egentlig ingenting. Jeg angret så utrolig mye der jeg lå, og forsto ikke hvorfor jeg hadde valgt å gå ut med dette. Hvem i alle dager var jeg, til å tro at jeg var tøff nok til dette? Jeg feila totalt. Jeg var ikke sterk nok. Nå hadde jeg blottet den sterke, tøffe Lotte.. for hele Norge.

Og nå er jeg faktisk bare lille Lotte, som har innsett noe viktig. Noe veldig viktig.

Jeg trenger ikke å være tøff, jeg trenger ikke å fortrenge. Og det aller beste? Jeg trenger ikke å være sterk heller. Jeg KAN være sårbar, jeg kan vær lei meg. Jeg har lov.

Og best av alt, jeg klarer å vise det. Alt dette har forandret seg, kun pga et blogginnlegg. Hva skjedde? Hva fikk meg til å gjøre dette? Hva fikk jeg ut av det?

Jeg har forstått at ingenting er min feil, jeg har godtatt at livet har vært tøft. Og jeg trenger ikke skjule det, jeg kan snakke om det.

Jeg har tydeligvis hjulpet ufattelig mange, og gitt mange troen tilbake. Troen på at man kommer seg gjennom dette helsikkes livet, hvis man bare gjør det beste ut av det.

Jeg har ikke gjort det beste utav det. Jeg har fortrengt, vært knallhard utad og skjult den egentlige meg, i 29 år. Det er nok nå. Og jeg anbefaler ALLE til å åpne seg, til å snakke om det. Det er ingen skam å stå fram. Det er sterkt. Det har jeg nå forstått.

Vi tok inn på Britannia hotel, og kom hjem i går. Der fikk jeg være Lotte. Lotte og Erik. <3

Vi har pratet, vært helt stille, bearbeidet, vært på spa i 2 dager og jeg har fått tid til å tenke rasjonelt. Tenke over alt, nå som ting har roet seg. Og vi har pleid kjærligheten og oppført oss som to nyforelska tullinger på 14 år. Vi har vel kyssa konstant i 2 dager, haha!:) 

Men en ting må dere vite.. Jeg har lest gjennom absolutt alle tilbakemeldigene fra dere. Og det er faktisk pga dere at jeg kom meg gjennom dette. Dere har fått meg til å innse, godta og forstå. Jeg føler meg forstått, men viktigst av alt: godtatt. Det er en følelse som er meget uvant for min del.

Ja, jeg gikk på en real smell psykisk. Men jeg står fortsatt oppreist. Det takker jeg blant annet dere for, mine kjære lesere! <3 

 

Og tilbake til mitt forrige innlegg med brudekjolen på.. jeg skal fortelle alt, dele alt. Jeg måtte bare ha en liten pause, og ta vare på meg selv og Erik i noen dager.

Men nei, vi dro så klart ikke å gifta oss i skjul. Og nei, det er selvfølgelig ikke denne kjolen jeg skal gifte meg i.

Mange av dere har spurt om dette, noe jeg forstår veldig godt. Litt feil av meg å legg ut noe sånt, og bare bli helt stille. Men det kommer, jeg lover!

Jeg har også slitt litt med denne bloggen. Hva og hvor vil jeg med å blogge? Det har jeg funnet ut nå. Så fort jeg kjenner dette “presset” om at noe forventes av meg her inne, da feiger jeg ut. Du MÅ vedlikeholde bloggen, leserne og temaet du nå har satt i gang.

NEI, det må jeg ikke.

Jeg vil ha denne bloggen for å dele meg, mine følelser og min hverdag. Uten noe tema, uten noe planlagt. Ikke for å oppnå lesere, omtale eller tjene penger. Jeg vil jobbe som vanlige folk, fra 07-15. Jeg vil ha en stygg bil, som bare får meg fra a-b. Jeg vil ha den fake veska mi fra marc ett eller annet, for den er dritfin. Jeg vil gå uten sminke i joggedress på kjøpesenter på en lørdag. Og jeg vil være brutalt ærlig, uten noe filter. Vet du hvorfor? For det er meg. Det er slik jeg trives med å være.

Men jeg vil blogge på si. For pr i dag, så trives jeg veldig godt med å skrive. Noen ganger skriver jeg om viktige ting, andre ganger byr jeg kun på meg selv og min humor.

En humor som oftest går på bekostning av meg selv, vel og merke. 

Men hvis dere lurer på noe, så svarer jeg så klart. Og hvis det er noe dere ønsker at jeg skal skrive om, gjerne spør. Takk for at dere engasjerer dere, bryr dere og ikke minst.. takk for at dere gidder å lese det jeg skriver.

Jeg har kommet langt på kort tid nå, pga dere. <3

Og kjære Eriken min. Off.. begynner å gråte bare jeg skriver navnet hans jeg.

Jeg elsker deg så UFATTELIG høyt, og jeg er så ubeskrivelig glad og lykkelig for at du “fant” meg igjen etter 17 år. Kjærligheten fra deg og hele din familie, er hovedgrunnen til at jeg sitter her i dag. Dere ga livet mitt en mening.

Og hvis jeg fikk velge livet på nytt, da hadde jeg valgt akkurat det samme livet og barndommen, hvis premien var å få sitte igjen med deg og familien din.

Alt jeg har vært gjennom, har vært så utrolig verdt det. <3

Jeg elsker deg, og kan ikke vente til jeg får æren av å kalle meg selv kona di. <3 

Denne sangen, herregud. <3 Den sier så mye.. om alt.

9 kommentarer
    1. Nok en gang viser du styrke Lotte. Fantastisk. Du er det forbildet mange trenger 💚. Helt riktig å gjøre d som er rett for deg, og ja du må ingen ting. Følg hjertet ditt og du kommer dit du vil når du er klar for det 💚

    2. kjære Lotte.. du e helt fantastisk sterk! Når æ va typ 9-10 år å gikk på barneskolen i romolslia så æ alltid opp til tøffe Lotte, å æ va sååå glad den dagen æ fikk vær med dæ på kamp på Lerkendal! det glemme æ aldri! 😉 æ har tenkt masse på dæ etter at æ flytta fra okstadøy for 18 år siden, å plutselig dukka du opp igjen på feeden på face.. æ blir lamslått av din historie og barndom!

    3. Igjen.. Veldig bra skrevet Lotte..👍 Gleder meg til å følge deg.. Tøffa 👍❤️ Så herlig at du fikk ei rolig helg med Erik.. Lykke til videre… ❤️😄

    4. 💖 ja veit du… æ kan ikke klag 😊 æ flytta hjem til inderøya å fant drømmemannen som æ gifta mæ med, å sammen har vi ei lita pie på 2,5 år ☺ så ut som dritdeilig tur t Britannia forresten 😍😍

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg