Det er jo noe med denne offer rollen man har hengende over seg. Offer fordi man må klare seg helt alene, uten støtte, veiledning, trygghet og ubetinget kjærlighet. Men dette er noe jeg aldri har hatt i utgangspunktet, så for min del har jeg vel lært meg at livet bare er sånn, på en måte. Så jeg kommer aldri til å føle meg som et offer.
Men jeg tenker noen ganger på hva som egentlig var meningen med at jeg ble til? Jeg var jo absolutt ikke ønsket, eller planlagt.
“Du ble unnfanget i gresset på festningen. Vi var så rusa på fleinsopp at vi merket ikke alle som sto og så på oss engang, haha. Slik ble du til Lotte.”
Ok..
Dette ble starten på et mareritt for alle vil jeg si. Hun merket ikke at hun var gravid før 4. mnd, og da var abort for sent. I dag hadde mitt største ønske vært og blitt adoptert bort ved fødselen. Men slik ble det altså ikke. Jeg vokste opp med rus og faenskap, barnehjem og ble seksuelt misbrukt, for å nevne noe. For hva? Hva er meningen bak det liksom..?
Jeg måtte vokse opp uten pappan min. Jeg måtte også oppleve at han hengte seg, før jeg ble gammel nok til å oppsøke han selv. Hvorfor..?
Fordi livet er forbanna urettferdig.
Jeg måtte også starte dette livet som en ensom 18 åring, uten noe form for støtte, økonomisk hjelp eller veiledning. Jeg hadde bodd på barnehjem i 7 år, og hadde meget liten kunnskap om klesvask, regninger, og generelt om det å ta ansvar som voksen.
Fant etterhvert ut at min mor hadde tatt alle pengene jeg hadde på bok, erstatningen jeg fikk etter jeg ble misbrukt OG hun hadde bestilt forskjellige ting i mitt navn, med mitt person nummer osv.
Splitter ny tv, tlf med abb i mitt navn osv. Varene ble bestilt hjem til henne, mens fakturaene ble sendt til meg. Uviten som jeg var, tenke jeg at dette må være en feil. Dermed kasta jeg alle brevene jeg fikk, og ordet inkasso var helt gresk for meg. Hva innebar det liksom? Jeg hadde jo ikke bestilt noe, så jeg tenkte at dette ble rettet opp til slutt uansett. Tiden gikk og regningene stoppet ikke opp akkurat. Jeg måtte ta grep. Ringte rundt til inkasso selskapene og fant fort ut hva som hadde skjedd. Det var min egen mor. Så jeg starta voksen livet med masse gjeld oppi alt, noe jeg fortsatt sitter å må betale på. Men, når det er sagt.. mamma var jo narkoman. De tenker ikke klart. Ikke for å forsvare henne, men jeg velger å tro at dette aldri hadde skjedd, hvis hun var et friskt og oppegående menneske.
Uansett, dette ble altså starten på mitt voksne liv. Dårlig utgangspunkt tør jeg påstå. Etter en ganske så tøff barndom, burde vel livet bli litt enklere når jeg ble voksen og fikk ta egne valg. Så feil kunne jeg ta gitt.
Har fått utrolig mange spm fra mine lesere. Noe som går igjen er hvordan jeg klarer å stå på beina, om jeg har tatt noe skade av alt dette osv.
Så klart har jeg det.. .Jeg har nemlig aldri vært åpen om alt dette, det har vært enklere for meg å være steinhard, ta på maska og late som ingenting.
Ble utredet over flere uker, og endte opp med diagnosen “postraumatisk stress syndrom.” PST som jeg kaller det, haha!
Jeg har fortsatt ikke satt meg helt inn i hva det innebærer, men det er jo ingen tvil om at jeg har traumer fra enkelte ting.
Jeg hadde som tidligere skrevet ingen kontakt med min mor de siste 10 årene før hun ble syk. Men da de ringte fra sykehuset i kristiansund, forsto jeg at hun skulle dø.
Og uansett hva hun har påført meg i livet, fortjener ingen å ligge så syke alene, iallefall ikke å dø alene. Derfor tok jeg et valg der og da, om å være der for henne. Endte med at jeg pendlet trheim-krsund 3 ganger i uka. Slutta også i jobben min til slutt, det gikk ikke opp. Fikk henne flydd i sykehelikopter til st.olavs etter litt over 1 mnd. Opp i alt dette møtte jeg heldigvis Erik og hans familie. Det skulle bli redningen min, og det er nok derfor jeg lever i dag.
De sto støtt ved min side, dag og natt. De støttet til og med mamma, og gjorde alt for henne. Tross alt hun hadde utsatt meg for.
Mamma hadde også noen forferdelige mennsker rundt seg, som dukket opp da hun ble syk. De skulle gjøre alt så mye, mye verre. For meg, men også for min mor. Hun ble manipulert og herja med, alt pga bitterhet og sjalusi. Målet var å knekke meg, men mest av å ødelegge vårt forhold som mor og datter. De manipulerer, setter folk opp i mot hverandre, vrir på alt og har en fantasi som ikke har et snev av sannhet i seg.
Når min mor døde var jeg desverre ikke tilstede pga alt dette, jeg fikk heller ikke beskjed om at hun var død før 6 timer etterpå. Jeg fikk beskjeden fra noen som ringte meg fra syden, og hadde hørt om dødsfallet. Historien er fortsatt lang, men den er ikke verd å bruke tid på.
Iallefall, da hun døde fikk jeg en indre ro. Indre ro fordi hun endelig fikk fred fra all denne galskapen, og fordi nå kunne jeg starte livet MITT. Et liv uten drama, faneskap og urettferdighet. Et liv uten foreldre og alt det innebar..
Jeg sliter enda med disse menneskene, eller.. de prøver fortsatt å henge meg (og Erik) ut offentlig med fullt navn osv. De har jo hverken jobb eller noen form for tidsfordriv, så spenningen med å lyve, dikte opp historier å henge meg ut daglig, det kan jeg forstå på et vis. Men tenk om de brukte tiden sin på frivillig arbeid eller noe fornuftig? Hjelpe syke barn, eldre, bidra til noe positivt isteden?
Siste skrik er at noen har ringt min tidligere jobb og prøvd å lyve og henge meg ut der. De har tatt kontakt med enkelte salonger jeg går hos, og truet de med og ikke ha kontakt med meg osv.. and the list goes on. De har holdt på i over 2 år nå.. Det virker som panikken har tatt de, de drives iallefall av en desperasjon jeg aldri har sett maken til stakkar.
Men det eneste de får utav det hos meg er medlidenhet. Jeg får oppriktig vondt av de, for det må være så utrolig vondt å være et slikt menneske, å leve for å ødelegge andre. Jeg er så GLAD jeg aldri ble slik.
Uansett, hverdagen min nå er ganske så fantastisk iallefall, hver dag er en gave. Jeg nyter livet, jeg har trygghet, og jeg blir elsket og verdsatt ubeskrivelig høyt. Jeg har mine dårlige dager så klart, og det har jeg lov til. Har en støttende og god ektemann heldigvis, som gjør alt for meg. Han fanger meg langt inn i armene sine. Der finner jeg ro. Og vips, så er ikke dagen så dårlig lengre.
Det er nå livet mitt har startet, uten foreldre. Uten mor, uten stefar. Og uansett hvor grotesk det høres ut, livet uten foreldre er bra. Det er bedre.
Har jo heller ingen annen familie på min side, med et stort unntak av Anniken og onkel Frode, og deres familier.❤
Men jeg har en svigerfamilie. Og de fyller rollene for alle disse til sammen, det skal være sikkert! De gir meg mer kjærlighet og trygghet enn det jeg har fått i løpet av et helt liv. Men de kan også være strenge. De kan irettesette meg, være totalt uenig med meg, diskutere og de forteller meg hvor skapet skal stå. Og det liker jeg. Jeg blir trygg av det. Og jeg blir et bedre menneske av det. Jeg velger å se på det som veiledning og disiplin, noe som kommer fra kjærlighet. Gud så glad jeg er i dem, og spesielt svigerforeldrene mine. Jeg elsker dem som om de er mine egne foreldre.
Det eneste jeg mangler i livet, det er og få tilbake den biologiske pappan min. Men jeg har lært meg å leve med at jeg må vente. Vente til vi møtes i himmelen, og det er greit.
Bittert, men greit.
