Uken i forveien var også ganske tøff. Middels sagt.
Det startet vel egentlig med at mamma og stefaren min hadde kranglet. Jeg gikk å la meg gråtende den kvelden, vel viten om alt de krangla om. Jeg er sikker på at de hørtes på den andre siden av byen. Jeg fikk iallefall ikke sove før langt ut på natten. Jeg var 12 år, og skolen var mitt trygge fristed.
Alt var helt stille da jeg våknet. Stefaren min hadde dratt og mamma sov, som vanlig. Jeg ordnet meg og dro på skolen. I 12 tiden ble jeg hentet ut av timen av rektor.
“Lotte du må dra hjem til din mor.” -Hun kunne ikke fortelle hvorfor.
Da jeg kom hjem sto mamma pakket ferdig, og sa vi skulle flytte. Men hun visste ikke hvor vi skulle. Taxien hentet oss, og vi havnet på et hotell nede i byen. Hun begynte straks og tømme minibaren, før hun ba meg vente på hotellrommet. Hun skulle nemlig på byen, noe jeg var ganske godt vant til.
Hun var borte i timesvis før hun kom tilbake med en ukjent mann. Virket veldig snill, men ruset. De to dro ut igjen etter en liten stund, og de ba meg holde meg inne på rommet.
Nå hadde jeg ventet der i over 5 timer, alene. Kvelden gikk og jeg ble litt utålmodig. I 02 tiden gikk jeg ned i lobbyen, og ble værende der med de i resepsjonen. De hadde reagert på hele situasjonen, og tydeligvis til slutt ringt barneværnet. Noen hadde varslet eller fått tak i mamma som var på byen, og hun kom rasende til hotellet, med denne mannen etter seg.
Klokka var da ca 05.00 om morgenen. Hun var ikke rasende på resepsjonen, men på meg fordi jeg hadde forlatt hotelrommet. Etter at hun hadde “betrygget” barneværnet, noe hun klarte hver gang de kom hjem til oss -fikk jeg beskjed om at vi skulle stikke av til syden.
Jeg, mamma og denne ukjente mannen. Jeg ble straks bekymret for skolen, men mamma hadde tatt meg ut av skolen og varslet de, sa hun. Helt uten videre, helt uten at noen reagerte.
Vi dro til værnes flyplass, ordnet nødpass osv.. og vpips, der var vi på Lanzarote. Vi 3. Der skulle vi være en uke. Jeg så ikke mamma og han fyren på flere dager, men jeg klarte meg selv i leiligheten og ved biljardbordet i hotell lobbyen og jeg fikk også være litt med nabojenta rundt bassenget om dagene. Det var ikke så gøy, men jeg hadde liksom ikke så mye valg.
De kom hjem kjempe ruset om natta og kranglet skikkelig. Jeg dro gråtende og redd fra leiligheten uten at de la merke til det. Jeg dro til denne nabojenta i noen leiligheter lenger bort, å banket på glassdøra på værandaen.Foreldrene åpnet og tok meg inn meg åpne armer.
Jeg fikk sove litt på sofaen der, før jeg bråvåknet av masse hyling. Jeg forsto fort at dette kom fra vår leilighet. Noe annet ville vært sjokkerende.Jeg står opp og går tilbake til leiligheten vår.
Jeg kommer inn der å finner mamma og han mannenl på soverommet. Der ligger han og voldtar henne mens han holdt henne fast. Jeg skal ikke gå inn i nærmere detaljer ang hva jeg så, men det var ødeleggende for en 12 åring, la meg si det slik.
Uansett, det klikket plutselig helt for meg. Som aldri før faktisk. Jeg er en ganske sterk jente, har alltid vært det. Men der fikk jeg skikkelig superkrefter, krefter jeg ikke var klar over at bodde i meg. Jeg ga han skamj***** på godt norsk, der jeg sto på sengekanten og var like høy som han. Ja en voksen mann, men en ruset og full mann. Jeg sparka og slo alt jeg hadde, til han datt i bakken. Dette er ikke noe jeg er stolt over, men det svartnet helt for meg desverre.
Plutselig blir leiligheten stormet, som tatt ut av en film. Av 7 menn i militærdrakter, med våpen i begge hender. Og det ene våpenet var så stort og langt, og nå blir noen drept -tenkte jeg. Jeg var jo vant til at politiet stormet leiligheten vår her hjemme, men i spania var de så annerledes, så vulgære med tydelige, store våpen og voldelig. Naboen hadde ringt etter hjelp da jeg dro, de hadde også hørt alt.
Mannen ble faktisk lagt inn på sykehus, mens jeg og mamma ble tatt hånd om. Vi ble flydd hjem samme dag, Han andre ble værende og etterhvert tatt hånd om av politiet.
På flyet hjem var mamma så ruset, og hun klarte ikke å stå, sitte, drikke, spise.. ingenting! Jeg skammet meg sånn, jeg ble så flau fordi alle så på oss, jeg kunne se hvor hardt de dømmet oss, og ikke minst hvisket om oss. Mamma prøvde febrilsk å tenne seg en sigarett, men var for ruset til å treffe sigaretten med lighteren. Hun tvang meg også til å synge på flyet, vet ikke helt hvorfor men..
Hun ba meg hjelpe henne med å tenne på røyken. Jeg forsøkte og hviske til henne at vi satt på et fly, man kan ikke røyke her. Da ropte hun rasende: “Hold kjeften din di lille hore, du har ødelagt nok nå, og du skal ikke belære mor di!”
Ja, jeg gidder ikke å gå inn på flere detajer. Det gjør faktisk for vondt. Det er liksom så utrolig urettferdig, enda i dag kjenner jeg på dette. Ganske utrolig at ingen grep inn iallefall, av alle de voksne menneskene som satt og glanet seg gjennom hele turen. Ikke ett eneste ord fra noen, for å betrygge meg på noe vis. Selv om alle satt å så på hvordan jeg ble behandlet. De burde skamme seg.
Vi landet, og flyet var omringet av politi, masse sivile politi biler og tollere. Jeg forsto jo at dette måtte ha noe med oss å gjøre. Slik er det jo alltid. Vi fikk gå inn til passkontrollen, med masse politi gående både foran og bak oss. Vi ble putta rett inn på et bakrom. Der var det enda mer politi, barnevernsfolk og tollere. Vi ble ransaket i om og mente, og det værste var at de måtte oppi baken min også. Det var helt forferdelig krenkende. Mtp at jeg hadde jo ikke gjort noe galt, og det var jo bare 1 år siden jeg var hadde vært i rettsak om han som misbrukte meg seksuelt fra jeg var 3-10 år.. dette tok de overhodet ingen hensyn til i ransakingen sin. Men det var barnevernet, og de sto bare å så på.
Etter alle undersøkelsene hvisket mamma fornøyd i ene øret mitt, at hun hadde klart å lure politiet. Hun hadde klart å gjemme narkotika inni hånda si, bak et visakort. Hun var helt i ekstase, og så stolt av seg selv. Det var det som betydde noe for henne.. ikke at hun kanskje mista meg.
Det kom en dame og tok meg til siden, og fortalte at nå skulle jeg bli med i bilen hos dem. En sølvgrå sivilbil, med to damer og en mann. Jeg ble kjørt direkte hjem, for å hente skolesaker osv. La meg i badekaret i protest, og hylte til BV at jeg kunne fikse mamma, bare de ikke tok meg. De dro meg ut av badekaret, og tok meg med videre. Da jeg kom fram ble jeg plassert på et kaldt, blått rom. Med en enkelt seng laget av tre, med en tynn madrass. Det var en vask på rommet, men det var alt. Ikke et bilde engang. Der skulle jeg sove og bo fra nå av, helt alene. Jeg har også fått vite av en ansatt i ettertid, at BV ble faktisk varslet om sydenturen vi skulle på, av politiet på flyplassen. Altså før vi reiste. Men de tillot det.
Jeg hadde ingen anelse om hvor mamma var, stefaren min, halvbroren min eller hva jeg hadde i vente. Jeg fikk heller ikke vite noe. Jeg lå bare å gråt den natten, og ble straks plassert på en ny skole. Dette hadde jeg store problemer med, da jeg hadde øvd i ukesvis på en sang jeg skulle opptre med, på den gamle skolen min, på Ruddolf som det het. Dette var om to dager, og jeg fikk heldigvis lov av barnevernet å gjennomføre dette. Sang var jo alt for meg. Det var min flukt.
Så jeg dro tilbake til barneskolen min, og alle glana sånn på meg plutselig. Noen gråt, og jeg forsto ikke hvorfor. Jeg trodde ikke noen visste om alt som hadde skjedd. Jeg skulle jo late som ingenting å synge den fine sangen. Sangen var Im a big girl, in a big world.
Denne sangen sto jeg å framførte acapella, 2 dager etter alt dette hadde skjedd. Og alle visste jo.. alle utenom meg. Foreldre gråt da jeg sang.. og jeg forsto ikke hvorfor. Sang jeg dårlig? Når du hører teksten på denne sangen i voksen alder, da forstår du kanskje hvorfor folk gråt. Og jeg hadde jo som vanlig ingen av “mine” egne som dukket opp for å se på meg.
Jeg forstår i dag. Jeg forstår også hvor tragisk denne opplevelsen var for meg, mest pga måten alt ble håndtert på. Jeg skriver dette innlegget fordi jeg ikke unner flere barn denne opplevelsen. Jeg håpet barnevernet hadde kommet litt lengre i dag, og ikke utsetter andre barn for slike hendelser. Men det er desverre et håp jeg må se lenge etter. Barnevernet blir bare verre og verre desverre. De misbruker makten sin å ødelegger flere og flere familier, og mange helt uten grunn. Langt flere barn blir urettferdig behandlet, og ender opp helt ødelagte. Pga barnevernet desverre. En annen ting er dette misbruket jeg ble utsatt for som barn.. Han fikk 60 dager i fengsel, selv om han hadde innrømmet alt.
Og jeg fikk erstatning på ca 70.000. Men mamma tok så klart fra meg disse pengene også. Og dette ble heller ikke stoppet av barnevernet, selv om jeg var under deres ansvar og omsorg. Så det er ikke rart jeg har følt meg trampet på, av alle kanter. Hvem tok egentlig hånd om lille meg i det hele? Jo vet dere hvem? Jeg. Jeg måtte ta hånd om Lotte, når ingen andre gjorde det. Dette hadde aldri forekommet, hvis barnevernet bare hadde gjort jobben sin. I min sak er jeg på den andre siden takknemlig, for at jeg ble tatt fra min mor. Jeg bodde under svært alvorlige omstendigheter, så det var nok helt rett avgjørelse i min sak sånn sett. Men måten alt skjedde på, det er helt forkastelig. Jeg har et inderlig stort ønske om at BV kunne ha lært av min opplevelse, så de kan endre sine feil og fremgangsmåter. Men der tar jeg desverre helt feil. De blir jo bare verre..
Og til alle dere voksne foreldre som har dømt meg hele barndommen, utelatt meg fra alle bursdager, som aldri slapp meg inn i hjemmet ditt på besøk, som ba ungen din komme hjem fra fotballbanen hvis jeg var der.. ja du fikk satt dine spor i meg. Jeg var og følte meg alltid alene og utstøtt, hver eneste dag. Fordi dere dømte meg, pga mine foreldre.
Det er vel kanskje det som har ødelagt meg mest. Men takk for at dere behandlet meg slik, det har nemlig gjort meg til et fantastisk menneske i dag. Som alltid ser de svake, og tar hånd om de.
Jeg håper mange i barnevernet leser dette, og at dere kan dele dette for meg. For meg, og for andre barn. Slik kan barnevernet lære, på sine egne feil. Og hvordan de ikke skal håndtere slike situasjoner. Takk for at dere tok dere tid til å lese dette. Hvis min historie kan hjelpe noen andre, så er vi ett skritt nærmere en bedring.
Ha en fortsatt fin dag kjære, lille Norge <3
#barnevernet #politiet #endring