LOTTE HOEL Norgesmester i poker (2012) ~ Instagram Lotte Hoel ~ Snap "Lottehoel86"

(Har valgt å fjerne de mye omtalte bildene, da budskapet mitt for lengst har nådd ut. Jeg vil forståelig nok ikke ha disse tragiske “vitsene” liggende på min blogg til evig tid. Ellers ligger innlegget som før.)

Jeg sitter bokstavelig talt å rister av rent sinne. Jeg forstår ikke hvordan samfunn vi lever i.. Jeg blir skremt over hvor mange sinnsyke mennesker som går fritt blant oss. Jeg kom uheldigvis over “Mannegruppa Ottar” på facebook.

Der sitter disse råtne menneskene å skriver ting som er HELT bak mål. Hva er det dere driver med? Hvor hardt har dere egentlig slått dere? Hvor gikk det galt?

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Og dere velger å kalle dere “mannegruppa.”  Føler du virkelig at du kan kalle deg en mann du som skriver dette!? Da vet du ikke hva et mannfolk er. Dere er forklastelige hele gjengen, som godtar dette.

Jeg gikk inn på admin for gruppa, og hele facebook-siden din består av barn. Sikkert nok dine egne barn. Hva tror du de tenker, når de leser og forstår hva pappa sitter å skriver på nett? I full offentlighet. For dere er vel ikke så dumme, at dere tror denne gruppa blir holdt lukket for offentligheten? Jeg har selv vært inn å sett denne “humoren.” Jeg håper dere blir flådd, alle mann! Skal dette være humor? Hvor skada i hodet må man være i Norge, for å bli låst inne? For hvis disse menneskene kan sitte å skrive slike ting uten og bli låst inne, da forstår jeg ingenting. Jeg er ingen fan av systemet fra før, så jeg blir ikke overasket hvis de slipper unna med dette også.

Som noen av dere vet ble jeg selv misbrukt i en alder fra 3-10 år. Han fikk desverre utløp for denne syke tankegangen sin, og jeg ble offeret. Jeg er det lille offeret dere sitter å skriver og fantaserer om i denne gruppen. Han fikk 60 dager i fengsel, for å ha misbrukt meg i over 7 år. Hvis du stjeler en sykkel, da får du 6,5 år. (Referer til Åsted Norge.)

Dette blir så dumt, at jeg gidder ikke å bruke mer energi på å skrive mer om dette “systemet” vårt. Ting taler nok for seg selv. 

Jeg kjenner at det koker over innvendig, når jeg må sitte å lese dette pisset dere ytrer dere om. Tror du barna dine blir stolt av pappa når han/hun en dag leser alt du står for..? Har du noengang tenkt på det? Du burde skamme deg, legge deg inn på en psykriatisk avd og be om årevis med hjelp.

Jeg valgte å sladde navnene deres, og det er langt i fra av hensyn til dere.

Jeg velger å sladde dette av hensyn til de stakkars barna dine og familien din. Så de slipper å se navnet ditt florere rundt om i offentligheten, og må forklare dine fatale ytringer ovenfor skolevenner, kollegaer osv. Hadde det ikke vært for dem, så hadde jeg gledelig lagt ut disse bildene med fult navn.

Jeg håper dere blir straffet HARDT og blir fjernet fra samfunnet. Jeg håper dere blir fratatt muligheten til å omgåes barn for alltid.

Dere som skriver dette hører hjemme inne på cella til ABB.

Ja, jeg har tidenes tannlegeskrekk. Det er ikke akkurat noen hemmelighet.

Jeg er den typen som gråter, stikker av fra stolen hvis tannlegen går ut av rommet, stikker av ut bakveien, ja.. du skjønner.

Jeg har unngått tannleger lenge nok nå, jeg måtte bare starte en plass. Jeg tok det første og ledige jeg fikk hos en random tannlege, og bestemte meg for å starte der.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Sov ikke nettene før, grudde meg skikkelig og gikk flere runder med meg selv. Avlyste sikkert 10 ganger i mitt eget hodet, da jeg hele tiden fant unskyldninger for og ikke dra. Barnslig, ikke sant? Starter alltid med beroligende tabletter, noe som sjeldent funker, grunnet det enorme adrenalin-nivået som er bygd opp inni meg. Jeg nekter å slippe kontollen når jeg blir så redd, noe som resulterer i en konstant spenning i alle muskler og ledd jeg har i kroppen.

Tannlegen plukket raskt opp dette der jeg satt å grein og ristet. Han foreslo lystgass, sammen med tablettene.

Denne kombinasjonen funket helt utmerket for meg. Legger ved 2 videoer av dette litt lenger ned i innlegget. Hadde totalt latter-kikk vel og merke.

Å føde med lystgass blir vel ingen sak? Hahaha!

Her er altså Arne-Henrik og Birgit, ved RANHEIM TANNHELSE i Trondheim. <3

Hele atmosfæren ved denne plassen er bare magisk. Så trivelig og hjemmekoslig plass, der jeg straks følte meg både hjemme og ivaretatt.

Dette er vel på mitt verste, når jeg ligger på høyspenn, tårene triller og jeg nesten må holdes fast. Birgit fant roen i meg ganske raskt, med sitt herlige og rolige vesen. 

Når det ble ekstra ille stoppet de alltid opp, grep og strøk hånda mi og venta til jeg ble “klar” igjen. For en innsats, for enkel har jeg aldri vært!

Her er vi i gang med å sette på meg lystgass-maska.

 

Ved godt mot her ser du, haha.

Ikke spør, aner ikke hva som var så morsomt. Men jeg tror faktisk det var tannlegen selv jeg lo av:)

Alt der inne er så rent, ryddig og i orden, noe jeg straks legger merke til på slike plasser.

Fantastik dame som vet å gjøre meg trygg! De tok hånden min ved første sekund, snakka bort hele situasjonen og jeg glemte faktisk at jeg satt i stolen til tider. De tok seg utrolig god tid, alle som jobbet der. De kom inn å strøk meg på kinnet, i panna, holdt hendene mine og snakket til meg som om jeg hadde kjent de i årevis. Helt rart, men så utrolig trygt! Dette har jeg ikke opplevd før, har heller aldri hørt om en slik tannlege? Har du?

Se så koslig da!

Her ser dere skovgård på andre siden av veien, så det er lett å finne fram.

Her holder de til, i første etasje.

 

Nå er jeg faktisk i ferd med og overkomme denne skrekken, noe disse to personene kan takkes for. Jeg fikk til og med privatnummeret deres, i tilfelle noe skulle oppstå. De svarte meg på tlf til alle døgnets tider, både helg og kveld. De møter opp på kontoret uansett tidspunkt, hvis jeg hadde vondt. Jeg fikk den medisinen jeg trengte, og jeg fikk den oppfølgingen jeg hadde behov for. Noe så betryggende og proffesjonelt har jeg ikke sett maken til. Har funnet meg en tannlege for livet, og vil gjerne dele han med deg! Hvis du har tannlegeskrekk, kan jeg sterkt anbefale denne tannlegen

Hvis du bare trenger en god tannlege, som ser dine behov og din timeplan, da er tannlege Finnanger rett person for deg. Man merker når noen dedikerer alt til jobben sin, og han elsker det! Og han er så effektiv, og får gjort enormt mye når jeg først sitter der. Imponert!!  Kontaktinfo kommer her:

Tannlege Arne-Henrik Finnanger

Ranheim Tannhelse, Jakobslivegen 1

Tlf, 921 10 102

 

Åpent til 20.00

 

Her er link til hjemmesiden deres for Timebestilling.

Og tannlegens personlige hjemmeside: http://www.tannlege-finnanger.no/

 

Anbefales på det sterkeste!

 

Blogger igjen i kveld, ha en fin dag kjære leser:)

 

 

 

 

 

5 kommentarer

Nå kaster jeg meg kanskje ut på dypt vann, men det tar jeg faktisk med knusende ro.

Denne saken er så utrolig viktig, uansett hvordan det kommer fram.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Her setter Espen Lie et fantastisk eksempel, på innlegget mitt om barnefedre og barnefordeling. Men nå fikk dere et mer brutalt eksempel, hvis media’s framstilling i denne saken stemmer vel og merke.

Jeg skal ikke gå god for kidnapping, det er ikke det jeg sier. Men tanken bak det fra far’s side, den forstår jeg veldig godt. Og jeg vet det sitter mange fedre der ute, som føler det samme akkurat nå. Hjelpeløse fedre står som sagt bom fast i dagens samfunn, det har de gjort i årevis. De kommer ingen vei, uavhengig om de gjør rett eller galt desverre.

Noen av dere reagerer på at jeg var litt “krass” i mitt forrige innlegg: http://lottehoel.blogg.no/1452779466_nr_barnemor_tar_fra_d.html

Dette har så klart en årsak.

Kort sagt, jeg skrev ikke innlegget for min egel del, eller pga min egen erfaring som barn. Mine foreldre er døde, så løpet er kjørt for min del. Jeg får ikke tiden med pappan min tilbake. Så jeg sitter ikke her og er bitter, og dermed skriver et blogginnlegg. Denne saken står meg langt nærmere enn dere tror, gjennom noen som står meg enda nærmere.

Jeg står midt i denne situasjonen, så ikke prøv deg med at jeg ikke vet hva jeg snakker om. Men jeg ville ikke påpeke dette sist, da innlegget skulle snakke for alle fedre der ute, ikke bare en. Og jeg snakker heller ikke på vegne av gamle lover, eller fra da jeg selv var liten.  Jeg ser at noen kommenterer at det ikke er slik i dag, at tiden og reglene er annerledes nå. Sludder og vas!

 Og til dere som reagerer på at jeg kun setter mødre i fokus, kom over det. Det er min blogg, mitt valg og min ytringsfrihet. Jeg forstår at det svir for mange av dere, da får du heller spørre deg selv hvorfor det svir? Jeg vet også at det er mange sider av en sak, og at det er saker som er stikk motsatt.

Men nå tar jeg som regel de svake sin side, det gjør jeg også i denne saken. Derfor tar jeg saken for fedrene, og for barn uten stemme som desverre blir overkjørt av mor.

Enkelte ringte faktisk inn til politiet (!!!) pga dette innlegget. Så til dere mødre som rapporterte innlegget mitt for og få det fjernet, til dere som forkaster meg fordi jeg setter dette i fokus, takk for bekreftelsen! Takk for at jeg traff dere. Jeg har tydeligvis nådd fram, og forstår hvorfor mange av dere har forsøkt og få fjernet blogginnlegget. Det er jo fordi dere føler dere truffet. Men denne kampen, den skal jeg stå ut. 

Og to dager etter innlegget mitt, kommer denne saken opp med Espen Lie. Han har iallefall satt lys på en viktig sak og et tabu-belagt tema, frivillig eller ikke.

Jeg kan kun basere mine ord og meninger på antakelser ang denne saken, og ikke fakta. For fakta vet vi ikke. Men jeg personlig mistenker at Espen Lie er innblandet i en kidnappingsak på kypros. Og hvis denne saken er så “enkel” som at en desperat barnefar står bak dette for og få hjem sitt barn, så forstår jeg dette veldig godt jeg. Jeg mener ikke at dette nødvendigvis er det beste for barnet, men jeg sier at jeg forstår tankegangen hos far. Man handler i desperasjon desverre.

Aner dere hvor mange liknende saker vi har i dagens samfunn? Hvem er det som driver en barnefar så langt, at han er villig til å gjennomføre en kidnapping på sitt eget barn? Jo det skal jeg fortelle deg. Det er barnemor og politikere. Når skal det bli en endring? Når skal far bli hørt? Når skal far stille like sterkt som mor? I hvilken alder er det rett å la barnet få bestemme selv? Skal vi la dette gå så langt at vi får eksempler der noen blir drept pga dette? For vi er der.

Historier jeg har fått, tilsier at enkelte fedre går rundt med et ønske om og å ta livet av barnemor, fordi de ser ingen annen utvei. Og dette sier de høyt..

Skal det virkelig være slik?

De ser ikke lengre, de ser ingen annen utvei, de har mistet håpet. De står fast, og blir nektet å møte barnet sitt. Sitt eget kjøtt og blod. Dette er historier jeg selv har fått av dere. Og jeg forstår godt at dere tenker sånn jeg. Dere blir møtt med hån og latter i systemet, og dere står mutters alene, uten noen likestilte rettigheter.

Og de få rettighetene dere har, de blir ofte oversett og nedprioritert. Hva gjør dette med et barn? 

Det er ikke min jobb og fortelle hva som er rett og galt, men jeg kan belyse det. Og jeg har rett til å belyse det akkurat som det er. Det har jeg nå gjort.

Jeg legger ikke noe i mellom, jeg tar ingen hensyn fordi dette er offentlig. Jeg legger fakta på bordet, brutale fakta. Fakta som kan få fatale konsekvenser, hvis ingen gjør noe snart. Jeg tror ikke så mange av dere tør å dele dette innlegget desverre. Men jeg tør, og jeg snakker for mange!

Og kjære media.. jeg ser dere skriver daglig om f eks Sophie Elise på deres nettsider. Om hennes hverdag, hennes gjøremål og om ting hun står for. Supert det!

Jeg vet jo at dere skriver om ting som fanger folket. Alt er basert på delinger og liker-klikk nå i 2016.

Så jeg har sjekket ut litt. Sophie Elise har mellom 50-400 delinger på sine innlegg daglig. Disse innleggene velger media og belyse på forsiden, hver eneste dag.

Media har også hatt interesse for flere av mine innlegg tidligere. Men dette..? Nå nei du. Hvorfor?

Mine innlegg ang dette temaet har over 12.000 delinger, og mellom 20.000-200.000 lesere. Og jeg vet at ufattelig mange, også organisasjoner har forsøkt og få fram dette temaet i media.

Så mitt spørsmål er, hvorfor tør ingen å ta denne saken? Hvorfor er media så feige og forsiktige? Hva er grunnen til at dette temaet er så lite omtalt og tabu-belagt? Hvorfor bruker ikke media “makten” sin til å hjelpe disse barna? Hvorfor må jeg som en ukjent, privatperson ta denne kampen? Hva er dere så redde for?

Det kan ikke være PFU iallefall.

Hentet fra VG:

“12. november 2015 ble treåringens mor anmeldt av barnefaren for å ha ført datteren deres ut av landet, såkalt omsorgsunndragelse.

Noen dager etter anmeldelsen var levert, sendte moren en e-post til norsk politi hvor hun hevdet at hun og barnefaren hadde en avtale om at moren og datteren skulle tilbake til Kypros etter oppholdet i Norge.. Så ble saken henglagt.”

Så lett var det for mor, å kvitte seg med denne anmeldelsen. Er det rart far blir desperat?

Ja da har jeg altså bestemt meg for å dele dagene mine med dere også. Blir sikkert litt skummelt, men la oss prøve!:)

Må også påpeke at dere ikke kan sende meg private snaps, dere får kun sett det jeg legger på mystory.

Add meg da vel!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

“Pokerfaace”

Kos dere❤

Det er jo ingen som bare gjør det, tenker du sikkert nå. Det er mange som gjør dette, skal jeg fortelle deg. Sykt, ikke sant?

Men slik er det, når en voksenperson setter sine egne behov først. En slik mamma har nemlig ikke evnen, til å se at hun straffer og ødelegger sitt eget barn. Fordi hun er syk. Ja, du leste helt rett. En mamma som er sint og bitter på barnefar. Som er drevet av sjalusi, makt og markeringsbehov. Det er disse mødrene jeg snakker om. Det finnes også slike fedre, men nå velger jeg å sette fokus på mor.

Fordi jeg vil, og fordi jeg kan.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Så du kjære barnemor som leser dette, jeg utfordrer deg til å lese videre. Dere slipper så utrolig billig unna skjønner du, da dette som oftest ikke får noe særlig fokus. Iallefall ikke i media og i rettsystemet. Dette prøver jeg å gjøre noe med.. og jeg kommer aldri til å gi meg. Vet du hvorfor? For barnet ditt sin del. Noen må snakke høyt for disse barna, denne “noen” er meg. Nok en gang fordi jeg vil, jeg kan og jeg tørr å gå i mot deg.

Jeg forstår godt at barnefedre er livredde for å sette offentligheten på dette, det er fordi disse mødrene vrir og vender på alt som blir sagt, de bruker alt i mot deg, og er kun opptatt av å sverte deg som pappa. Du kjemper og kjemper, men stanger bare i veggen. Du kjemper en kamp du ikke kan vinne. Du får ikke engang møte barnet ditt. Og du har aldri gjort noe galt mot ditt eget barn.. Jeg tror deg. For jeg vet at vi har utrolig mange tilfeller som dette, der far helt ufortjent blir fratatt barna sine.

Det jeg lurer på? Jeg lurer på hvor grove løgner dere egentlig legger på barna deres, om barnefar? Om hvorfor pappa ikke ringer, kommer på besøk osv? Er du kvinne nok til å fortelle barnet ditt at du har tatt dette valget? At det faktisk er du som holder barnefar unna? Nei det vet jeg at du ikke har. Det er du alt for feig til.

Du skylder på far, og kommer med enda flere løgner.. om hvor forferdelig barnefar er. Og slik snakker du til alle, om din egen barnefar. Han du én gang valgte å bære fram dette barne med, som du var så inderlig glad i. Skremmende hvor fort meningene dine snudde? Du tar en helomvending på vegne av ditt barn, og fratar din egen unge muligheten til å få ha en pappa? Sitt egen kjøtt og blod, og en fantastisk familie! Alt dette mister barnet ditt.. pga dine egoistiske behov.

Skamme deg, burde du gjøre. Hvordan har du tenkt å forklare dette når barnet ditt blir stor nok til å sette deg til veggs?

Én ting er at du ødelegger barnet ditt, for det gjør du faktisk. Men hvem er du til å ta slike alvorlige avgjørelser for deres felles barn? For dere er to som lager et barn, du har ikke enerett som mor. Jeg forstår godt at du kanskje tror det, da rettsystemet gjør det veldig enkelt for deg å drive på slik.

Og har du makt og penger nok, så kommer du lengst. Som barnemor har du iallefall makten. Eller hvis løgnene dine er gjennomtenkte nok. Vel folkens.. denne maktkampen ødelegger framtida til barnet ditt. Du som mor, skjønner du hva jeg snakker om nå? Nei, jeg tenkte meg det.

For dere kommer aldri til å forstå det. Fordi det er noe som mangler, i sjela di og i hjerte ditt.  Så til dere fedre som sitter i denne situasjonen, her er til dere:

Jeg hadde en slik mor, i 28 år. Jeg ble fratatt muligheten til å ha en pappa.. fordi det passet moren min bedre. Men jeg hadde en stefar i maaange år, som jeg alltid kalte pappa.. Trodde han var min biologiske far til jeg var 7 år. Da fikk jeg nyheten om at jeg hadde en annen pappa, men jeg fikk ikke møte han. Ikke før jeg ble 12. Hver eneste gang mamma og stefaren min kranglet, så snudde hun han i mot meg. Hun ga meg helt ville historier, en drøss med løgner og var kun opptatt av å sverte min stefar. Akkurat slik som gjorde med min biologiske pappa.

En gang var hun så forbannet på han at hun skulle “ta igjen” som hun sa. Hun ville “tyste” på noe han hadde gjort galt, og ba MEG ringe politiet å sladre, samt anmelde han for tyveri. Noe jeg desverre gjorde. Enn å legge et slikt ansvar på et barn?

I en annen episode der hun var sint, da vekket hun meg på natta å ba hun meg stjele tlf hans. Jeg skulle ta ut sim kortet og knekke det i skjul. Noe jeg også desverre fullførte. Dagen etter ble de venner igjen og jeg var på skolen. Da jeg kom hjem latet mamma som ingenting, og de begge spurte om jeg hadde sett sim kortet hans. Mamma latet som ingenting, og begynte å beskylde meg.. Så lojal som jeg var, tok jeg på meg hele skylden ovenfor min stefar.

Mamma bare sto der og lot meg få DEN kjeftsmella, fikk husarrest i 14 dager og jeg måtte betale tilbake 500 kr for sim kortet, av mange ukers ukelønn. Alt fordi HUN ikke skulle tape ansikt, for noe hun hadde bedt meg om. Hvorfor skulle hun bruke meg? Hvorfor ville hun vende meg mot han?

Dette pågikk i alle år. Men kjære mødre og fedre.. dette endte med at jeg ble 12-13 år, og begynte å tenke selv. Jeg forsto mer, jeg så mer. Jeg fikk også endelig møte min biologiske pappa, noe som gjorde livet mitt komplett. Han var fantastisk. Men det ble desverre med det ene møtet. Så døde han. Han hang seg selv. Drastisk skrevet? Ja. Men det er den brutale sannheten.

Jeg kuttet kontakten med min mor over natta, fordi jeg var så sint på henne. Den gangen mistet mammaen min barnet sitt for godt. Jeg klarte ikke å tilgi henne, og valgte et liv uten henne. Hun hadde jo valgt bort den viktigste personen i mitt liv.  Så vær forsiktig kjære mødre, en dag møter du veggen og sannheten stormer ned døren din.

Da sitter du der uten og ha mulighet til å forklare deg engang. Men det viktigste av alt.. tror du jeg hadde det godt inni meg? Tror du den avgjørelsen var lett for meg å ta som barn? Tenk så vondt jeg hadde det i alle disse årene, fordi jeg endte opp med dette valget? Men den situasjonen var det DU som mor som satt meg i. Alt i alt er dette meget ødeleggende for ett barn.

Alle barn har rett på pappan sin, det er ikke opp til deg å avgjøre dette som mor. Du har feilet FULLSTENDIG hvis du tror at dette er opp til deg. Det sitter faktisk folk i fengsel som får møte barna sine, narkomane har samvær alene, det finnes samvær med tilsyn også. Jeg forstår at det er tilfeller der også far kan være til skade for barnet osv, men det er ikke disse tilfellene jeg snakker om nå.

Jeg snakker om de fedrene som er et sunt forbilde, som vil stille opp og være der for barnet sitt. Men som blir stoppet fordi de har barn med noen som kun tenker på seg selv. Som er drevet av sjalusi og bitterhet, kanskje fordi ting ikke gikk som hun ville. Men du kan ikke tvinge en mann til å holde ut med deg, og ta fra han ett barn fordi han ikke vil være sammen med deg lengre. Den du straffer aller mest er ditt eget barn. Men en slik mor vil aldri se dette.. de mangler noe desverre. Så kjære pappa der ute, ALDRI gi deg. Det tar ikke lang tid før det kommer drastiske endringer i rettsytemet vårt, for dette kan ikke fortsette.

Åpne øynene deres, så flere barn slipper og oppleve dette sinnsyke maktspillet. Gjerne del dette hvis du er enig, det kommer aldri nok fokus på akkurat dette.

Derfor blir det vår oppgave, da systemet gjør svært lite for å hjelpe de utelatte foreldrene der ute, samt barna deres.

Enn så lenge..

#samvær #samværsabotasje #likestilling #far #barn #pappa #rettsystem #endring #framtid

Nå har jeg egentlig en del på hjertet, og vet ikke helt hvilken ende jeg skal begynne i.

Men ja, jeg valgte selv å stå fram, og gå ut med alt dette. At det skulle bli så mye oppmerksomhet, det hadde jeg aldri forventet. At så mange kan relaterer seg til min historie og barndom, det er for meg helt sjokkerende.

Og jeg får oppriktig tårer i øynene, og vondt. Vondt av alle historiene jeg har fått den siste uken. Herregud, det er så mange som sliter der ute.. kunne ønske jeg fikk reparert alle og en hver jeg. Men det er desverre helt umulig.

Etter innlegget om min barndom føltes alt så godt. Skikkelig terapi.. min type terapi. Jeg skrev det rett fra levra, uten å planlegge, uten å tenke. Jeg bare følte, og ble satt direkte tilbake til selve hendelsene, og skrev deretter.. Jeg leste aldri gjennom innlegget før jeg publiserte det, noe jeg fortsatt ikke har gjort. Det blir for vondt.

Jeg var ikke forberedt på hvor tøft dette kom til å bli. Ikke fordi jeg opplevde så mye negativt etter innlegget, men fordi jeg sto midt i sentrum.

Det var Lotte Hoel overalt, noe jeg også forstår etter et slikt innlegg. Men det som var vanskelig, var å stå midt oppi dette mens jeg ble “tvunget” gjennom en prossess psykisk, av min egen kropp, og mitt eget hodet.

Kroppen min begynte å bearbeide alt jeg hadde skrevet om, helt ufrivillig. Vi fungerer tydeligvis slik, og for første gang i mitt liv opplevde jeg å miste kontrollen. Jeg klarte ikke å stenge ut disse følelsene, jeg fant ikke den maska jeg alltid har skjult meg bak. Det er jo denne maska som har hjulpet meg å stå oppreist i alle år, fordi jeg “liksom” har vært så tøff. Den maska var plutselig helt borte. Og det jeg ikke forsto, var at denne maska hadde jeg kasta helt frivillig, ved å utlevere meg på denne måten. Og jeg fikk panikk.

Jeg lå i senga og nærmest rista, jeg gråt helt ustoppelig den dagen og forsto egentlig ingenting. Jeg angret så utrolig mye der jeg lå, og forsto ikke hvorfor jeg hadde valgt å gå ut med dette. Hvem i alle dager var jeg, til å tro at jeg var tøff nok til dette? Jeg feila totalt. Jeg var ikke sterk nok. Nå hadde jeg blottet den sterke, tøffe Lotte.. for hele Norge.

Og nå er jeg faktisk bare lille Lotte, som har innsett noe viktig. Noe veldig viktig.

Jeg trenger ikke å være tøff, jeg trenger ikke å fortrenge. Og det aller beste? Jeg trenger ikke å være sterk heller. Jeg KAN være sårbar, jeg kan vær lei meg. Jeg har lov.

Og best av alt, jeg klarer å vise det. Alt dette har forandret seg, kun pga et blogginnlegg. Hva skjedde? Hva fikk meg til å gjøre dette? Hva fikk jeg ut av det?

Jeg har forstått at ingenting er min feil, jeg har godtatt at livet har vært tøft. Og jeg trenger ikke skjule det, jeg kan snakke om det.

Jeg har tydeligvis hjulpet ufattelig mange, og gitt mange troen tilbake. Troen på at man kommer seg gjennom dette helsikkes livet, hvis man bare gjør det beste ut av det.

Jeg har ikke gjort det beste utav det. Jeg har fortrengt, vært knallhard utad og skjult den egentlige meg, i 29 år. Det er nok nå. Og jeg anbefaler ALLE til å åpne seg, til å snakke om det. Det er ingen skam å stå fram. Det er sterkt. Det har jeg nå forstått.

Vi tok inn på Britannia hotel, og kom hjem i går. Der fikk jeg være Lotte. Lotte og Erik. <3

Vi har pratet, vært helt stille, bearbeidet, vært på spa i 2 dager og jeg har fått tid til å tenke rasjonelt. Tenke over alt, nå som ting har roet seg. Og vi har pleid kjærligheten og oppført oss som to nyforelska tullinger på 14 år. Vi har vel kyssa konstant i 2 dager, haha!:) 

Men en ting må dere vite.. Jeg har lest gjennom absolutt alle tilbakemeldigene fra dere. Og det er faktisk pga dere at jeg kom meg gjennom dette. Dere har fått meg til å innse, godta og forstå. Jeg føler meg forstått, men viktigst av alt: godtatt. Det er en følelse som er meget uvant for min del.

Ja, jeg gikk på en real smell psykisk. Men jeg står fortsatt oppreist. Det takker jeg blant annet dere for, mine kjære lesere! <3 

Og tilbake til mitt forrige innlegg med brudekjolen på.. jeg skal fortelle alt, dele alt. Jeg måtte bare ha en liten pause, og ta vare på meg selv og Erik i noen dager.

Men nei, vi dro så klart ikke å gifta oss i skjul. Og nei, det er selvfølgelig ikke denne kjolen jeg skal gifte meg i.

Mange av dere har spurt om dette, noe jeg forstår veldig godt. Litt feil av meg å legg ut noe sånt, og bare bli helt stille. Men det kommer, jeg lover!

Jeg har også slitt litt med denne bloggen. Hva og hvor vil jeg med å blogge? Det har jeg funnet ut nå. Så fort jeg kjenner dette “presset” om at noe forventes av meg her inne, da feiger jeg ut. Du MÅ vedlikeholde bloggen, leserne og temaet du nå har satt i gang.

NEI, det må jeg ikke.

Jeg vil ha denne bloggen for å dele meg, mine følelser og min hverdag. Uten noe tema, uten noe planlagt. Ikke for å oppnå lesere, omtale eller tjene penger. Jeg vil jobbe som vanlige folk, fra 07-15. Jeg vil ha en stygg bil, som bare får meg fra a-b. Jeg vil ha den fake veska mi fra marc ett eller annet, for den er dritfin. Jeg vil gå uten sminke i joggedress på kjøpesenter på en lørdag. Og jeg vil være brutalt ærlig, uten noe filter. Vet du hvorfor? For det er meg. Det er slik jeg trives med å være.

Men jeg vil blogge på si. For pr i dag, så trives jeg veldig godt med å skrive. Noen ganger skriver jeg om viktige ting, andre ganger byr jeg kun på meg selv og min humor.

En humor som oftest går på bekostning av meg selv, vel og merke. 

Men hvis dere lurer på noe, så svarer jeg så klart. Og hvis det er noe dere ønsker at jeg skal skrive om, gjerne spør. Takk for at dere engasjerer dere, bryr dere og ikke minst.. takk for at dere gidder å lese det jeg skriver.

Jeg har kommet langt på kort tid nå, pga dere. <3

Og kjære Eriken min. Off.. begynner å gråte bare jeg skriver navnet hans jeg.

Jeg elsker deg så UFATTELIG høyt, og jeg er så ubeskrivelig glad og lykkelig for at du “fant” meg igjen etter 17 år. Kjærligheten fra deg og hele din familie, er hovedgrunnen til at jeg sitter her i dag. Dere ga livet mitt en mening.

Og hvis jeg fikk velge livet på nytt, da hadde jeg valgt akkurat det samme livet og barndommen, hvis premien var å få sitte igjen med deg og familien din.

Alt jeg har vært gjennom, har vært så utrolig verdt det. <3

Jeg elsker deg, og kan ikke vente til jeg får æren av å kalle meg selv kona di. <3 

Denne sangen, herregud. <3 Den sier så mye.. om alt.

God morgen, Norge<3

Støtten fra dere er helt ubeskrivelig. Jeg vil takke hver og en av dere, for alle tilbakemeldinger og gode ord. Dere har gjort dette enklere for meg, og jeg håper at flere tør å stå fram etter dette. Jeg håper mennesker i min situasjon ser at det er ikke skummelt, det er ikke din feil og det er ikke en skam å bære på en tung ryggsekk. Jeg er ydmyk og evig takknemlig, for at dere tok i mot historien min og meg, men åpne armer.

Tusen, tusen takk. <3 Jeg bøyer meg i støvet for dere.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Med dette legger jeg ved et sminkefritt bilde, å vise sårbarhet skaper styrke. Det er det ingen tvil om <3
Nå skal vi til byen å finne dress til min kommende mann! <3 Ha en fin lørdag videre. 

Uken i forveien var også ganske tøff. Middels sagt.

Det startet vel egentlig med at mamma og stefaren min hadde kranglet. Jeg gikk å la meg gråtende den kvelden, vel viten om alt de krangla om. Jeg er sikker på at de hørtes på den andre siden av byen. Jeg fikk iallefall ikke sove før langt ut på natten. Jeg var 12 år, og skolen var mitt trygge fristed.

Alt var helt stille da jeg våknet. Stefaren min hadde dratt og mamma sov, som vanlig. Jeg ordnet meg og dro på skolen. I 12 tiden ble jeg hentet ut av timen av rektor.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

“Lotte du må dra hjem til din mor.” -Hun kunne ikke fortelle hvorfor.

Da jeg kom hjem sto mamma pakket ferdig, og sa vi skulle flytte. Men hun visste ikke hvor vi skulle. Taxien hentet oss, og vi havnet på et hotell nede i byen. Hun begynte straks og tømme minibaren, før hun ba meg vente på hotellrommet. Hun skulle nemlig på byen, noe jeg var ganske godt vant til.

Hun var borte i timesvis før hun kom tilbake med en ukjent mann. Virket veldig snill, men ruset. De to dro ut igjen etter en liten stund, og de ba meg holde meg inne på rommet.

Nå hadde jeg ventet der i over 5 timer, alene. Kvelden gikk og jeg ble litt utålmodig. I 02 tiden gikk jeg ned i lobbyen, og ble værende der med de i resepsjonen. De hadde reagert på hele situasjonen, og tydeligvis til slutt ringt barneværnet. Noen hadde varslet eller fått tak i mamma som var på byen, og hun kom rasende til hotellet, med denne mannen etter seg.

Klokka var da ca 05.00 om morgenen. Hun var ikke rasende på resepsjonen, men på meg fordi jeg hadde forlatt hotelrommet. Etter at hun hadde “betrygget” barneværnet, noe hun klarte hver gang de kom hjem til oss -fikk jeg beskjed om at vi skulle stikke av til syden.

Jeg, mamma og denne ukjente mannen. Jeg ble straks bekymret for skolen, men mamma hadde tatt meg ut av skolen og varslet de, sa hun. Helt uten videre, helt uten at noen reagerte.

Vi dro til værnes flyplass, ordnet nødpass osv.. og vpips, der var vi på Lanzarote. Vi 3. Der skulle vi være en uke. Jeg så ikke mamma og han fyren på flere dager, men jeg klarte meg selv i leiligheten og ved biljardbordet i hotell lobbyen og jeg fikk også være litt med nabojenta rundt bassenget om dagene. Det var ikke så gøy, men jeg hadde liksom ikke så mye valg.

De kom hjem kjempe ruset om natta og kranglet skikkelig. Jeg dro gråtende og redd fra leiligheten uten at de la merke til det. Jeg dro til denne nabojenta i noen leiligheter lenger bort, å banket på glassdøra på værandaen.Foreldrene åpnet og tok meg inn meg åpne armer.

Jeg fikk sove litt på sofaen der, før jeg bråvåknet av masse hyling. Jeg forsto fort at dette kom fra vår leilighet. Noe annet ville vært sjokkerende.Jeg står opp og går tilbake til leiligheten vår.

Jeg kommer inn der å finner mamma og han mannenl på soverommet. Der ligger han og voldtar henne mens han holdt henne fast. Jeg skal ikke gå inn i nærmere detaljer ang hva jeg så, men det var ødeleggende for en 12 åring, la meg si det slik.

Uansett, det klikket plutselig helt for meg. Som aldri før faktisk. Jeg er en ganske sterk jente, har alltid vært det. Men der fikk jeg skikkelig superkrefter, krefter jeg ikke var klar over at bodde i meg. Jeg ga han skamj***** på godt norsk, der jeg sto på sengekanten og var like høy som han. Ja en voksen mann, men en ruset og full mann. Jeg sparka og slo alt jeg hadde, til han datt i bakken. Dette er ikke noe jeg er stolt over, men det svartnet helt for meg desverre.

Plutselig blir leiligheten stormet, som tatt ut av en film. Av 7 menn i militærdrakter, med våpen i begge hender. Og det ene våpenet var så stort og langt, og nå blir noen drept -tenkte jeg. Jeg var jo vant til at politiet stormet leiligheten vår her hjemme, men i spania var de så annerledes, så vulgære med tydelige, store våpen og voldelig. Naboen hadde ringt etter hjelp da jeg dro, de hadde også hørt alt.

Mannen ble faktisk lagt inn på sykehus, mens jeg og mamma ble tatt hånd om. Vi ble flydd hjem samme dag, Han andre ble værende og etterhvert tatt hånd om av politiet.

På flyet hjem var mamma så ruset, og hun klarte ikke å stå, sitte, drikke, spise.. ingenting! Jeg skammet meg sånn, jeg ble så flau fordi alle så på oss, jeg kunne se hvor hardt de dømmet oss, og ikke minst hvisket om oss. Mamma prøvde febrilsk å tenne seg en sigarett, men var for ruset til å treffe sigaretten med lighteren. Hun tvang meg også til å synge på flyet, vet ikke helt hvorfor men..

Hun ba meg hjelpe henne med å tenne på røyken. Jeg forsøkte og hviske til henne at vi satt på et fly, man kan ikke røyke her. Da ropte hun rasende: “Hold kjeften din di lille hore, du har ødelagt nok nå, og du skal ikke belære mor di!”

Ja, jeg gidder ikke å gå inn på flere detajer. Det gjør faktisk for vondt. Det er liksom så utrolig urettferdig, enda i dag kjenner jeg på dette. Ganske utrolig at ingen grep inn iallefall, av alle de voksne menneskene som satt og glanet seg gjennom hele turen. Ikke ett eneste ord fra noen, for å betrygge meg på noe vis. Selv om alle satt å så på hvordan jeg ble behandlet. De burde skamme seg.

Vi landet, og flyet var omringet av politi, masse sivile politi biler og tollere. Jeg forsto jo at dette måtte ha noe med oss å gjøre. Slik er det jo alltid. Vi fikk gå inn til passkontrollen, med masse politi gående både foran og bak oss. Vi ble putta rett inn på et bakrom. Der var det enda mer politi, barnevernsfolk og tollere. Vi ble ransaket i om og mente, og det værste var at de måtte oppi baken min også. Det var helt forferdelig krenkende. Mtp at jeg hadde jo ikke gjort noe galt, og det var jo bare 1 år siden jeg var hadde vært i rettsak om han som misbrukte meg seksuelt fra jeg var 3-10 år.. dette tok de overhodet ingen hensyn til i ransakingen sin. Men det var barnevernet, og de sto bare å så på.

Etter alle undersøkelsene hvisket mamma fornøyd i ene øret mitt, at  hun hadde klart å lure politiet. Hun hadde klart å gjemme narkotika inni hånda si, bak et visakort. Hun var helt i ekstase, og så stolt av seg selv. Det var det som betydde noe for henne.. ikke at hun kanskje mista meg.

Det kom en dame og tok meg til siden, og fortalte at nå skulle jeg bli med i bilen hos dem. En sølvgrå sivilbil, med to damer og en mann. Jeg ble kjørt direkte hjem, for å hente skolesaker osv. La meg i badekaret i protest, og hylte til BV at jeg kunne fikse mamma, bare de ikke tok meg. De dro meg ut av badekaret, og tok meg med videre. Da jeg kom fram ble jeg plassert på et kaldt, blått rom. Med en enkelt seng laget av tre, med en tynn madrass. Det var en vask på rommet, men det var alt. Ikke et bilde engang. Der skulle jeg sove og bo fra nå av, helt alene. Jeg har også fått vite av en ansatt i ettertid, at BV ble faktisk varslet om sydenturen vi skulle på, av politiet på flyplassen. Altså før vi reiste.  Men de tillot det.

Jeg hadde ingen anelse om hvor mamma var, stefaren min, halvbroren min eller hva jeg hadde i vente. Jeg fikk heller ikke vite noe. Jeg lå bare å gråt den natten, og ble straks plassert på en ny skole. Dette hadde jeg store problemer med, da jeg hadde øvd i ukesvis på en sang jeg skulle opptre med, på den gamle skolen min, på Ruddolf som det het. Dette var om to dager, og jeg fikk heldigvis lov av barnevernet å gjennomføre dette. Sang var jo alt for meg. Det var min flukt.

Så jeg dro tilbake til barneskolen min, og alle glana sånn på meg plutselig. Noen gråt, og jeg forsto ikke hvorfor. Jeg trodde ikke noen visste om alt som hadde skjedd. Jeg skulle jo late som ingenting å synge den fine sangen. Sangen var Im a big girl, in a big world.

Denne sangen sto jeg å framførte acapella, 2 dager etter alt dette hadde skjedd. Og alle visste jo.. alle utenom meg. Foreldre gråt da jeg sang.. og jeg forsto ikke hvorfor. Sang jeg dårlig? Når du hører teksten på denne sangen i voksen alder, da forstår du kanskje hvorfor folk gråt. Og jeg hadde jo som vanlig ingen av “mine” egne som dukket opp for å se på meg.

Jeg forstår i dag. Jeg forstår også hvor tragisk denne opplevelsen var for meg, mest pga måten alt ble håndtert på. Jeg skriver dette innlegget fordi jeg ikke unner flere barn denne opplevelsen. Jeg håpet barnevernet hadde kommet litt lengre i dag, og ikke utsetter andre barn for slike hendelser. Men det er desverre et håp jeg må se lenge etter. Barnevernet blir bare verre og verre desverre. De misbruker makten sin å ødelegger flere og flere familier, og mange helt uten grunn. Langt flere barn blir urettferdig behandlet, og ender opp helt ødelagte. Pga barnevernet desverre. En annen ting er dette misbruket jeg ble utsatt for som barn.. Han fikk 60 dager i fengsel, selv om han hadde innrømmet alt.

Og jeg fikk erstatning på ca 70.000. Men mamma tok så klart fra meg disse pengene også. Og dette ble heller ikke stoppet av barnevernet, selv om jeg var under deres ansvar og omsorg. Så det er ikke rart jeg har følt meg trampet på, av alle kanter. Hvem tok egentlig hånd om lille meg i det hele? Jo vet dere hvem? Jeg. Jeg måtte ta hånd om Lotte, når ingen andre gjorde det. Dette hadde aldri forekommet, hvis barnevernet bare hadde gjort jobben sin. I min sak er jeg på den andre siden takknemlig, for at jeg ble tatt fra min mor. Jeg bodde under svært alvorlige omstendigheter, så det var nok helt rett avgjørelse i min sak sånn sett. Men måten alt skjedde på, det er helt forkastelig. Jeg har et inderlig stort ønske om at BV kunne ha lært av min opplevelse, så de kan endre sine feil og fremgangsmåter. Men der tar jeg desverre helt feil. De blir jo bare verre..

Og til alle dere voksne foreldre som har dømt meg hele barndommen, utelatt meg fra alle bursdager, som aldri slapp meg inn i hjemmet ditt på besøk, som ba ungen din komme hjem fra fotballbanen hvis jeg var der.. ja du fikk satt dine spor i meg. Jeg var og følte meg alltid alene og utstøtt, hver eneste dag. Fordi dere dømte meg, pga mine foreldre.

Det er vel kanskje det som har ødelagt meg mest. Men takk for at dere behandlet meg slik, det har nemlig gjort meg til et fantastisk menneske i dag. Som alltid ser de svake, og tar hånd om de.

Jeg håper mange i barnevernet leser dette, og at dere kan dele dette for meg. For meg, og for andre barn. Slik kan barnevernet lære, på sine egne feil. Og hvordan de ikke skal håndtere slike situasjoner. Takk for at dere tok dere tid til å lese dette. Hvis min historie kan hjelpe noen andre, så er vi ett skritt nærmere en bedring.

Ha en fortsatt fin dag kjære, lille Norge <3

#barnevernet #politiet #endring

Mobbing? Unnskyld meg kjære kritikere. Har det blitt like lav toleranse på mobbing som på rasisme nå? Hvis du nærmest er uenig med en innvandrer, da er du rasist. Hvis du sier din negative mening om noen på tv, da er du en mobber. Er dere helt vel bevarte?

Idol er et tv-program som skal underholde. Hva klaget vi på i fjor? Jo, en tragisk og boring Tone som jatta med alt og alle. Hun hadde sjeldent egne meninger og kvitret utav seg et svakt lite nei, hvis noen sang verre enn Else Koss Furuset. Et dønn kjedelig og tandert dommer-panel etter min mening.

Jeg er rimelig klar over det enorme fokuset mot mobbing, noe jeg synes er på høy tid. Så ikke misforstå meg her.
Men nå må vi slappe av et par hakk tenker jeg. Det var absolutt ingenting som kom utav denne Ina Wroldsen som kan tilnærme seg mobbing. Så hva er egentlig galt med dere folkens? Skal vi virkelig dra det dit? Hun var ekstremt proffesjonell, gjorde jobben sin og kom med konstruktiv kritikk, noe alle deltakere vet kan komme. Og dette velger de selv å utsette seg for. Det må gå an å dømme deltakerne etter sin opprinnelige mening som dommer, uten å bli hengt ut som mobber dagen etter. Konseptet idol har vært slik i alle år, og vi har faktisk overlevd både Tor Milde, Jan Fredrik Karlsen og Tone Lise Skagefoss.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Så hva reagerer dere egentlig på? Dere er noen år forsinket, hvis dette skal bli et problem først nå. Så ta dere sammen og finn noe annet å klage på da folkens, det finnes faktisk viktige ting det kan kjøres debatter om.

Vi trenger en Ina i dommerpanelet, så vi slipper å føle at årets idol blir nok et tandert juniorprogram for de minste. Hun har tydelig bein i nesa og kaller en spade en spade. So what? Man takker ikke ja til en slik dommerjobb for å sitte å jatte med folket, skåne folk eller ta på de med silkehansker for å være snille. Det må være rom for å si at noen synger dårlig, eller le av folk som driter seg loddrette ut. For de velger selv å utsette seg for dette, og det er aldersgrense av en grunn. Dette bør vi tåle etter min mening. Så kjære Ina, takk for at du endelig ga oss idol tilbake. Dette blir en etterlengtet og gøy sesong pga deg!

Og hvis vi ikke tåler mer enn dette før man henges ut som en mobber, da lurer jeg på hvor vi er på vei kjære Norge..

#idol #Tv2 #vg #dagbladet #mobbing #dommere #debatt #tull #inawroldsen